Leder

Slipp Kina til

Donald Trump har varslet en omfattende handelskrig med skyhøye tollbarrierer både mot Europa og Kina når han blir innsatt som president i januar. Det kan bli en blodig og mistrøstig affære for alle involverte. Likevel er det bare å forberede seg. Forvalter Olav Chen, som nylig har besøkt Kina, sier til Dagens Næringsliv at til tross for store problemer i kinesisk økonomi, er landet godt forberedt, i hvert fall mye bedre enn det Europa er, der industrien er i krise. Et usikkerhetsmoment i den amerikanske politikken overfor Beijing er for øvrig Elon Musk, som har store økonomiske interesser i Kina. Det kinesiske markedet har blitt stadig viktigere for Tesla, og selskapets fabrikk i Shanghai er blant de største og mest effektive i verden. Chen mener det er ganske uforutsigbart hvordan dette vil slå ut i Trumps politikk.

«Det vil være et columbi egg for Europa.»

For Europa og Norge er det å dilte etter USA i handelskrigen mot Kina en selvskadende tåpelighet. Europa har overhodet ingen interesse av å utestenge Kina fra verdensmarkedet. Kontinentet kan derimot ha mye å tjene på et utvidet handels- og produksjonssamarbeid, som også vil gagne europeisk eksportindustri. Kina er ledende på flere områder, som miljøteknologi og elbilproduksjon, mens europeisk næringsliv henger etter. Svaret ligger oppe i dagen. Kina har teknologi og kapital og er svært interessert i å etablere seg i Europa. Kina har også vist interesse overfor Norge. Havnekaptein Maung San Lwin i Kirkenes sa nylig til Klassekampen at et av innspillene var å etablere en bilfabrikk i Sydvaranger, der bilene settes sammen for å selges som «Made in Norway». Hvilket industrieventyr ville ikke det ha blitt?

Kina har selv erfaring med «joint venture», der selskapene eies i fellesskap av kinesiske og utenlandske eiere. En tilsvarende modell kunne vært aktuell i et industrisamarbeid med europeiske selskaper. Kontinentet trenger en restart, med ny kapital, nye ideer og avansert produksjonsteknologi. Kina er også langt fram innen kunstig intelligens, noe Europa ikke er. Et utvidet samarbeid mellom Europa og Kina ville rett og slett være et columbi egg for det kriserammede og byråkratiserte EU-systemet, som trenger en solid injeksjon av vitalitet og framtidstro, en vitamininnsprøytning som kan komme fra Midtens rike.

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.