Leder

Slipp Kina til

Donald Trump har varslet en omfattende handelskrig med skyhøye tollbarrierer både mot Europa og Kina når han blir innsatt som president i januar. Det kan bli en blodig og mistrøstig affære for alle involverte. Likevel er det bare å forberede seg. Forvalter Olav Chen, som nylig har besøkt Kina, sier til Dagens Næringsliv at til tross for store problemer i kinesisk økonomi, er landet godt forberedt, i hvert fall mye bedre enn det Europa er, der industrien er i krise. Et usikkerhetsmoment i den amerikanske politikken overfor Beijing er for øvrig Elon Musk, som har store økonomiske interesser i Kina. Det kinesiske markedet har blitt stadig viktigere for Tesla, og selskapets fabrikk i Shanghai er blant de største og mest effektive i verden. Chen mener det er ganske uforutsigbart hvordan dette vil slå ut i Trumps politikk.

«Det vil være et columbi egg for Europa.»

For Europa og Norge er det å dilte etter USA i handelskrigen mot Kina en selvskadende tåpelighet. Europa har overhodet ingen interesse av å utestenge Kina fra verdensmarkedet. Kontinentet kan derimot ha mye å tjene på et utvidet handels- og produksjonssamarbeid, som også vil gagne europeisk eksportindustri. Kina er ledende på flere områder, som miljøteknologi og elbilproduksjon, mens europeisk næringsliv henger etter. Svaret ligger oppe i dagen. Kina har teknologi og kapital og er svært interessert i å etablere seg i Europa. Kina har også vist interesse overfor Norge. Havnekaptein Maung San Lwin i Kirkenes sa nylig til Klassekampen at et av innspillene var å etablere en bilfabrikk i Sydvaranger, der bilene settes sammen for å selges som «Made in Norway». Hvilket industrieventyr ville ikke det ha blitt?

Kina har selv erfaring med «joint venture», der selskapene eies i fellesskap av kinesiske og utenlandske eiere. En tilsvarende modell kunne vært aktuell i et industrisamarbeid med europeiske selskaper. Kontinentet trenger en restart, med ny kapital, nye ideer og avansert produksjonsteknologi. Kina er også langt fram innen kunstig intelligens, noe Europa ikke er. Et utvidet samarbeid mellom Europa og Kina ville rett og slett være et columbi egg for det kriserammede og byråkratiserte EU-systemet, som trenger en solid injeksjon av vitalitet og framtidstro, en vitamininnsprøytning som kan komme fra Midtens rike.

Leder

Hva kommer etter USA?

I begynnelsen av Donald Trumps andre presidentperiode ble et sitat fra Leonard Cohens siste diktsamling hyppig sitert. «Du vil ikke like det som kommer etter Amerika», skrev den kanadiske poeten og sangeren. Verselinja har blitt forstått som en advarsel om at andre og skumlere regimer vil ta over USAs dominerende posisjon. Kommentatorer så for seg at vi med Trump ville få et USA som trakk seg tilbake fra verdensscenen – økonomisk, militært og diplomatisk. I stedet blir det stadig klarere at det som kommer etter USA, er USA. Riktignok med en ny politikk for handel, bistand og så videre, men like fullt med en betydelig vilje til å være den dominerende maktfaktoren på den internasjonale arenaen. Metodene er forandret.

Frede­riksens fabrikk i stå

Det danske kommune- og regionvalget ble et skremmeskudd for statsminister Mette Frederiksen og Socialdemokratiet bare ett år før hun må skrive ut valg til Folketinget. Sosialdemokratene tapte København etter 122 år ved makta, men også utover i landet gikk partiet kraftig tilbake. Det er tydelig at velgerne ikke har særlig sans for den særdanske modellen med en regjering over blokkgrensene, der Socialdemokratiet har gått sammen med de to borgerlige partiene, Moderaterne og Venstre. Moderaterne, partiet til Lars Løkke Rasmussen, som var selve arkitekten bak prosjektet, er nærmest utradert i kommunene, med en oppslutning på skarve på 1,3 prosent. Socialdemokratiet fikk likevel den største skrellen, med et fall på 5,2 prosentpoeng til 23,2 prosent. Mette Frederiksen innrømmet på valgvaken på Arbejdermuseet i København at samarbeidet med de borgerlige var en medvirkende årsak til tilbakegangen. Venstre, det tradisjonelt største partiet på borgerlig side, tapte også oppslutning, men har styrket seg betydelig etter nedturen i kjølvannet av et partilederbytte og inntredenen i Frederiksen-regjeringen i strid med valgløftene.

Kamp mellom gene­ra­sjoner

Brudd på arbeidslivets lovbud forekommer ikke bare i bilvaskerier, budbilbransjen og byggefirmaer. Denne høsten har Dagens Næringsliv avdekket hvordan junioransatte i landets største advokatfirmaer jobber langt mer enn lovens grense på 69 timer i uka. Ett selskap har skrevet ned arbeidstid utover lovens grense på post-it-lapper for å unngå at de føres i offisielle timelister. Den villeste avsløringen handler om Wiersholm-partner Jan Fougner, Norges fremste ekspert på arbeidsrett. I 2022 lot han en ung advokatfullmektig jobbe 100,5 timer på en uke. Kultur, knivskarp konkurranse og utsikter til stor inntjening kan forklare at unge ansatte går med på dette kjøret.