Leder

Et lydrike under USA?

I to kommentarer forrige uke angripes Arbeiderpartiets utenrikspolitikk i harde ordelag. Bakgrunnen er regjeringens politikk overfor Israel og Palestina, hvor Norge det siste året har handlet annerledes enn USA og en rekke andre vestlige land har gjort. Blant annet har Norge anerkjent Palestina, og tidligere denne måneden skrev Norge under på et brev til FN sammen med 51 andre ikke-vestlige nasjoner. Det tar til orde for boikott av våpen til Israel som kan bli brukt på Gazastripa. I en kronikk i Aftenposten hevder Civitas Skjalg Stokke Hougen og Torkel Brekke at Arbeiderpartiets tradisjon for rasjonell utenrikspolitikk med dette «har brutt sammen. «I en farlig tid sender det feil signal til våre allierte når Norge handler i strid med det vestlige interessefellesskapet», skriver de to – og omtaler regjeringens politikk som uansvarlig.

«Spørsmålet er hvordan de mener folkeretten kan for­svares.»

VG-kommentator Hanne Skartveit gjentar i helga de samme poengene, men legger til utenriksminister Espen Barth Eides kritikk av USAs beslutning om å sende landminer til Ukraina. Selv om hun mener landminekonvensjonen er viktig, spør hun «om dette er riktig tidspunkt å kritisere USA». Skartveit mener kritikken av Israel «kan komme til å farge vårt forhold til den nye amerikanske presidenten», ettersom «Israel er en av USAs nære allierte». Ifølge Skartveit bør Norges utenriksdepartement uansett heller vie tida si til Ukraina-krigen, fordi «våre nasjonale interesser ligger i Europa, ikke i Midtøsten».

På NRKs «Dagsnytt 18» minnet statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) om at Norge kan ha interesser utover militæralliansen med Nato, blant annet å opprettholde FN-systemet og forsvare folkeretten. Spørsmålet er hvordan Skartveit, Hougen og Brekke mener folkeretten kan forsvares, dersom Norge til enhver tid først og fremst må tilpasse seg USA – et land som ikke engang anerkjenner Den internasjonale straffedomstolen. Hvis vi ikke kan arbeide for at forpliktelsene i folkeretten blir fulgt på grunn av Nato-samarbeidet, er systemet i realiteten dødt og Norge intet annet enn et lydrike under USA.

Leder

Grønland

Denne uka ble det kjent at USA arbeider aktivt for å skape en separatistbevegelse på Grønland. Ifølge dansk etterretning skal minst tre amerikanere med tilknytning til Trump-administrasjonen ha reist til Grønland for å lage lister over folk som støtter de amerikanske planene om å overta verdens største øy. Utenriksminister Lars Løkke Rasmussen har svart resolutt ved å innkalle USAs charge d’affairs til «forebyggende samtale» om «forsøk på innblanding i kongerikets indre anliggender». «Utenlandske aktører» forsøker å påvirke Grønlands framtid, og alle slike forsøk er «uakseptable». Danmarks situasjon er dramatisk når et land som har vært blant USAs mest lojale støttespillere, trues med krav om landavståelse. Alle tidligere antakelser er stilt på hodet. Danmark har i stor grad basert sitt forsvar på at USA kommer landet til unnsetning, og har unnlatt å bygge opp egen militær kapasitet.

Et skjebne­fel­lesskap

Krigene i Gaza og Ukraina er låst i et uheldig skjebnefellesskap. Europeiske statsledere ser det som avgjørende for kontinentets sikkerhet at Russland ikke går vinnende ut av angrepskrigen mot Ukraina. Samtidig innser de at Europa er avhengig av USA for å stagge Russland på slagmarken og stable på beina sikkerhetsgarantier ved en fredsavtale. USAs president Donald Trump er en ustabil partner, og den rådende europeiske strategien i møte med ham er overdreven smiger, for vurderingen er at veien til resultater er å innynde seg. Det gjelder å trå forsiktig, så ikke Trump surner, svikter Ukraina eller innfører straffende tollsatser. Russland later ikke til å være altfor nervøs.

Avmaktas aktivisme?

I en kommentar i Minerva sukker ansvarlig redaktør Nils August Andresen oppgitt over SVs OIjefond-ultimatum til Arbeiderpartiet. SV-leder Kirsti Bergstø vil bare forhandle om en eventuell regjeringsplattform eller statsbudsjett med Ap dersom Oljefondet trekker alle investeringer som støtter opp om israelske krigsforbrytelser. Minerva-redaktøren mener utspillet er ødeleggende for norsk politikk, fordi det vrir oppmerksomheten vekk fra saker norske politikere kan styre og til en sak Norge har fint liten innflytelse over. Han mener SV gjør hele norsk politikk til et «gissel» for sin Gaza-sak – en meget spesiell begrepsbruk gitt konteksten. Det kan stilles spørsmål ved hvor lurt et slikt ultimatum er. Det er likevel ikke det største problemet med Andresens kommentar. Minerva-redaktøren er overbevist om at ingenting Norge gjør, kan påvirke Gaza-krigen.