Leder

Et lydrike under USA?

I to kommentarer forrige uke angripes Arbeiderpartiets utenrikspolitikk i harde ordelag. Bakgrunnen er regjeringens politikk overfor Israel og Palestina, hvor Norge det siste året har handlet annerledes enn USA og en rekke andre vestlige land har gjort. Blant annet har Norge anerkjent Palestina, og tidligere denne måneden skrev Norge under på et brev til FN sammen med 51 andre ikke-vestlige nasjoner. Det tar til orde for boikott av våpen til Israel som kan bli brukt på Gazastripa. I en kronikk i Aftenposten hevder Civitas Skjalg Stokke Hougen og Torkel Brekke at Arbeiderpartiets tradisjon for rasjonell utenrikspolitikk med dette «har brutt sammen. «I en farlig tid sender det feil signal til våre allierte når Norge handler i strid med det vestlige interessefellesskapet», skriver de to – og omtaler regjeringens politikk som uansvarlig.

«Spørsmålet er hvordan de mener folkeretten kan for­svares.»

VG-kommentator Hanne Skartveit gjentar i helga de samme poengene, men legger til utenriksminister Espen Barth Eides kritikk av USAs beslutning om å sende landminer til Ukraina. Selv om hun mener landminekonvensjonen er viktig, spør hun «om dette er riktig tidspunkt å kritisere USA». Skartveit mener kritikken av Israel «kan komme til å farge vårt forhold til den nye amerikanske presidenten», ettersom «Israel er en av USAs nære allierte». Ifølge Skartveit bør Norges utenriksdepartement uansett heller vie tida si til Ukraina-krigen, fordi «våre nasjonale interesser ligger i Europa, ikke i Midtøsten».

På NRKs «Dagsnytt 18» minnet statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) om at Norge kan ha interesser utover militæralliansen med Nato, blant annet å opprettholde FN-systemet og forsvare folkeretten. Spørsmålet er hvordan Skartveit, Hougen og Brekke mener folkeretten kan forsvares, dersom Norge til enhver tid først og fremst må tilpasse seg USA – et land som ikke engang anerkjenner Den internasjonale straffedomstolen. Hvis vi ikke kan arbeide for at forpliktelsene i folkeretten blir fulgt på grunn av Nato-samarbeidet, er systemet i realiteten dødt og Norge intet annet enn et lydrike under USA.

Leder

Løser ikke problemet

Fredag presenterte statsminister Jonas Gahr Støre regjeringens plan for raskere utbygging av vindkraft og kraftlinjer i Norge. Utredninger har vist at det tar inntil 14 år å planlegge, behandle og bygge store kraftledninger, og målet er å halvere tida det tar å bygge ut kraftnettet. Hovedgrepet er å fjerne flere av de tallrike utredningskravene og byråkratiske flaskehalsene som gjør at utbygging tar så lang tid. Miljøutredninger skal forenkles, statsforvalteren mister innsigelsesretten i vindkraftsaker, og NVE får maks to år på seg til å behandle søknader. Regjeringen vil også at kraft skal trumfe naturhensyn oftere. Nye ledninger skal som hovedregel bygges som luftspenn, ikke under jord eller vann, og miljømyndighetene blir pålagt å prioritere energi høyere enn før. Lite i norsk politikk vekker sterkere følelser enn vindkraft.

Streik virker

Kabinansatte i SAS er ikke bare blant Norges lavest lønte, men har i tillegg mer ubekvem arbeidstid enn de fleste av oss. Likevel er det ikke tillegg for kveldsjobbing, helgejobbing eller overtid, ifølge Parat, som sammen med Fellesforbundet organiserer ansatte i kabin. Til E24 forteller flyvertinne Sandra Marie Jonsson, som har jobbet 13 år i selskapet, at hun er avhengig av samboeren sin for å få økonomien til å gå rundt. Det til tross for at hun allerede har nådd toppen av ansiennitetsstigen. Høyere lønn var derfor blant de viktigste kravene i forhandlingene i årets oppgjør. Det framforhandlede resultatet ble likevel ikke godt nok for medlemmene.

En trussel?

Venstreorienterte Abdul El-Sayed vant valget om å bli Demokratenes kandidat til senatsvalget i Michigan i USA. Det får VG og Aftenposten til å rynke brynene i bekymring. VGs foretrukne USA-ekspert er Eirik Løkke, tidligere rådgiver i Høyre og ansatt i Civita. Han spår at El-Sayeds seier «kan ødelegge for Demokratene». Kommentator Christina Pletten i Aftenposten skriver at å vinne tilbake makta i Kongressen er Demokratenes eneste sjanse til å stanse Donald Trump. «Men Demokratenes håp trues av en intern maktkamp», mener hun, med henvisning til suksessen til El-Sayed og partiets mer venstreorienterte kandidater. Det er kanskje ikke så underlig at borgerlige forståsegpåere er negative til venstrevridde politikere.