Leder

Et lydrike under USA?

Mari Skurdal

I to kommentarer forrige uke angripes Arbeiderpartiets utenrikspolitikk i harde ordelag. Bakgrunnen er regjeringens politikk overfor Israel og Palestina, hvor Norge det siste året har handlet annerledes enn USA og en rekke andre vestlige land har gjort. Blant annet har Norge anerkjent Palestina, og tidligere denne måneden skrev Norge under på et brev til FN sammen med 51 andre ikke-vestlige nasjoner. Det tar til orde for boikott av våpen til Israel som kan bli brukt på Gazastripa. I en kronikk i Aftenposten hevder Civitas Skjalg Stokke Hougen og Torkel Brekke at Arbeiderpartiets tradisjon for rasjonell utenrikspolitikk med dette «har brutt sammen. «I en farlig tid sender det feil signal til våre allierte når Norge handler i strid med det vestlige interessefellesskapet», skriver de to – og omtaler regjeringens politikk som uansvarlig.

«Spørsmålet er hvordan de mener folkeretten kan for­svares.»

VG-kommentator Hanne Skartveit gjentar i helga de samme poengene, men legger til utenriksminister Espen Barth Eides kritikk av USAs beslutning om å sende landminer til Ukraina. Selv om hun mener landminekonvensjonen er viktig, spør hun «om dette er riktig tidspunkt å kritisere USA». Skartveit mener kritikken av Israel «kan komme til å farge vårt forhold til den nye amerikanske presidenten», ettersom «Israel er en av USAs nære allierte». Ifølge Skartveit bør Norges utenriksdepartement uansett heller vie tida si til Ukraina-krigen, fordi «våre nasjonale interesser ligger i Europa, ikke i Midtøsten».

På NRKs «Dagsnytt 18» minnet statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) om at Norge kan ha interesser utover militæralliansen med Nato, blant annet å opprettholde FN-systemet og forsvare folkeretten. Spørsmålet er hvordan Skartveit, Hougen og Brekke mener folkeretten kan forsvares, dersom Norge til enhver tid først og fremst må tilpasse seg USA – et land som ikke engang anerkjenner Den internasjonale straffedomstolen. Hvis vi ikke kan arbeide for at forpliktelsene i folkeretten blir fulgt på grunn av Nato-samarbeidet, er systemet i realiteten dødt og Norge intet annet enn et lydrike under USA.

Leder

Sannhetens øyeblikk

Europeiske statsledere står overfor et enormt dilemma etter at Donald Trump før helga presenterte sin 28-punkters plan for å få slutt på krigen i Ukraina. Planen innebærer at Ukraina i praksis må avstå rundt 20 prosent av sitt territorium til Russland, grunnlovsfeste at de aldri skal søke Nato-medlemskap og redusere sine væpnede styrker til 600.000 soldater. Planen skal være utarbeidet av Trumps spesialutsending Steve Witkoff sammen med hans russiske motpart Kirill Dmitrijev og ble presentert for Ukraina mer eller mindre som et ultimatum: Landet risikerer å miste all den amerikanske støtta dersom de ikke går med på det amerikanske forslaget. Trump vil ha svar innen torsdag. Både Volodymyr Zelenskyj og hans europeiske kollegaer har allerede gått langt i å avvise planen, som krysser flere av Ukrainas såkalte «røde linjer». Samtidig er det tydelig at de innser risikoen ved å slå forslaget helt ned. En felles uttalelse fra ledere i Europa, Japan og Canada berømmer USAs initiativ for fred og slår deretter fast, nokså vagt, at det må «arbeides videre» med planen.

Ole Øyvind Sand Holth

Hva kommer etter USA?

I begynnelsen av Donald Trumps andre presidentperiode ble et sitat fra Leonard Cohens siste diktsamling hyppig sitert. «Du vil ikke like det som kommer etter Amerika», skrev den kanadiske poeten og sangeren. Verselinja har blitt forstått som en advarsel om at andre og skumlere regimer vil ta over USAs dominerende posisjon. Kommentatorer så for seg at vi med Trump ville få et USA som trakk seg tilbake fra verdensscenen – økonomisk, militært og diplomatisk. I stedet blir det stadig klarere at det som kommer etter USA, er USA. Riktignok med en ny politikk for handel, bistand og så videre, men like fullt med en betydelig vilje til å være den dominerende maktfaktoren på den internasjonale arenaen. Metodene er forandret.

Mari Skurdal

Frede­riksens fabrikk i stå

Det danske kommune- og regionvalget ble et skremmeskudd for statsminister Mette Frederiksen og Socialdemokratiet bare ett år før hun må skrive ut valg til Folketinget. Sosialdemokratene tapte København etter 122 år ved makta, men også utover i landet gikk partiet kraftig tilbake. Det er tydelig at velgerne ikke har særlig sans for den særdanske modellen med en regjering over blokkgrensene, der Socialdemokratiet har gått sammen med de to borgerlige partiene, Moderaterne og Venstre. Moderaterne, partiet til Lars Løkke Rasmussen, som var selve arkitekten bak prosjektet, er nærmest utradert i kommunene, med en oppslutning på skarve på 1,3 prosent. Socialdemokratiet fikk likevel den største skrellen, med et fall på 5,2 prosentpoeng til 23,2 prosent. Mette Frederiksen innrømmet på valgvaken på Arbejdermuseet i København at samarbeidet med de borgerlige var en medvirkende årsak til tilbakegangen. Venstre, det tradisjonelt største partiet på borgerlig side, tapte også oppslutning, men har styrket seg betydelig etter nedturen i kjølvannet av et partilederbytte og inntredenen i Frederiksen-regjeringen i strid med valgløftene.

Bjørgulv Braanen