Leder

Et lydrike under USA?

Mari Skurdal

I to kommentarer forrige uke angripes Arbeiderpartiets utenrikspolitikk i harde ordelag. Bakgrunnen er regjeringens politikk overfor Israel og Palestina, hvor Norge det siste året har handlet annerledes enn USA og en rekke andre vestlige land har gjort. Blant annet har Norge anerkjent Palestina, og tidligere denne måneden skrev Norge under på et brev til FN sammen med 51 andre ikke-vestlige nasjoner. Det tar til orde for boikott av våpen til Israel som kan bli brukt på Gazastripa. I en kronikk i Aftenposten hevder Civitas Skjalg Stokke Hougen og Torkel Brekke at Arbeiderpartiets tradisjon for rasjonell utenrikspolitikk med dette «har brutt sammen. «I en farlig tid sender det feil signal til våre allierte når Norge handler i strid med det vestlige interessefellesskapet», skriver de to – og omtaler regjeringens politikk som uansvarlig.

«Spørsmålet er hvordan de mener folkeretten kan for­svares.»

VG-kommentator Hanne Skartveit gjentar i helga de samme poengene, men legger til utenriksminister Espen Barth Eides kritikk av USAs beslutning om å sende landminer til Ukraina. Selv om hun mener landminekonvensjonen er viktig, spør hun «om dette er riktig tidspunkt å kritisere USA». Skartveit mener kritikken av Israel «kan komme til å farge vårt forhold til den nye amerikanske presidenten», ettersom «Israel er en av USAs nære allierte». Ifølge Skartveit bør Norges utenriksdepartement uansett heller vie tida si til Ukraina-krigen, fordi «våre nasjonale interesser ligger i Europa, ikke i Midtøsten».

På NRKs «Dagsnytt 18» minnet statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) om at Norge kan ha interesser utover militæralliansen med Nato, blant annet å opprettholde FN-systemet og forsvare folkeretten. Spørsmålet er hvordan Skartveit, Hougen og Brekke mener folkeretten kan forsvares, dersom Norge til enhver tid først og fremst må tilpasse seg USA – et land som ikke engang anerkjenner Den internasjonale straffedomstolen. Hvis vi ikke kan arbeide for at forpliktelsene i folkeretten blir fulgt på grunn av Nato-samarbeidet, er systemet i realiteten dødt og Norge intet annet enn et lydrike under USA.

Leder

Tilbake til hverdagen

Kong Harald er stedt til hvile på Akershus festning etter en vakker seremoni i Oslo Domkirke. Åpningssalmen var Edvard Hoems «No stig vår song», som opprinnelig ble skrevet til kongens 70-årsdag i 2007 og som siden har gått inn som en av våre mest brukte nyere salmer. Programmet var i kong Haralds ånd: I tråd med hans omfavnelse av Norges rike mangfold var det lystenning fra representanter fra flere trossamfunn. Statsminister og stortingspresident holdt taler, og kronprinsesse Victoria av Sverige leste Frans av Assisis bønn. Det var et rørende øyeblikk da Åge Aleksandersen og Tuva Syvertsen framførte «Jørgen Hattemaker» av Alf Prøysen, en av de aller fineste sangene vi har. Vi håper de frammøtte utenlandske regentene fra fjern og nær, demokratier og diktaturer, får oversatt teksten om hattemakeren som funderer over hvor forskjellig han og kongen lever, men også de basale vilkårene menneskeslekta deler. Begravelsen markerer slutten på sørgetida og borgfreden, som landets politikere påla seg selv etter dødsfallet.

Mari Skurdal

Pisa-sjokk

Å la seg ryste av Pisa-sjokk har vi svært dårlige erfaringer med i Norge. Da resultatene fra den første internasjonale undersøkelsen kom i 2001, førte det til at den gamle – og utmerkete – læreplanen (L97), med klare læringsmål, ble forkastet. I stedet kom Kunnskapsløftet i 2006, som erstattet kunnskapsmål med kompetansemål, noe som åpenbart har bidratt til kunnskapsfallet i skolen. Det er et dystert bilde de nye Pisa-tallene tegner. Det er en betydelig økning i andel svakt presterende elever i alle de tre fagene som er undersøkt: lesing, matte og naturfag. Mange land opplever tilbakegang, men Norge faller mer og brattere enn andre. I lesing har andelen lavtpresterende i 10.

Bjørgulv Braanen

Historisk gjenklang

Alternative für Deutschland (AFD) fikk støtte av nesten 44 prosent av velgerne i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt søndag. At valget er et aldri så lite politisk jordskjelv i Tyskland, er ingen underdrivelse. Landets kristenkonservative forbundskansler, den stadig mindre populære Friedrich Merz, kaller det en «tektonisk omveltning». Det kan bli representanter fra Merz’ eget parti som sikrer AFD det parlamentariske grunnlaget for å danne delstatsregjering, men også venstreorienterte Sarah Wagenknecht har åpnet for å slippe AFD fram til makt i delstaten – med flere profilerte utmeldinger som direkte konsekvens. Uansett ser det ut som AFD, under ledelse av den unge og karismatiske Ulrich Siegmund, vil ta makten i den østtyske delstaten. AFDs lokale program er omfattende og offensivt. Det plasserer partiet i tydelig opposisjon til resten av den tyske partifloraen, som bare omtales som «gammelpartiene».

Mari Skurdal