Leder

Et lydrike under USA?

I to kommentarer forrige uke angripes Arbeiderpartiets utenrikspolitikk i harde ordelag. Bakgrunnen er regjeringens politikk overfor Israel og Palestina, hvor Norge det siste året har handlet annerledes enn USA og en rekke andre vestlige land har gjort. Blant annet har Norge anerkjent Palestina, og tidligere denne måneden skrev Norge under på et brev til FN sammen med 51 andre ikke-vestlige nasjoner. Det tar til orde for boikott av våpen til Israel som kan bli brukt på Gazastripa. I en kronikk i Aftenposten hevder Civitas Skjalg Stokke Hougen og Torkel Brekke at Arbeiderpartiets tradisjon for rasjonell utenrikspolitikk med dette «har brutt sammen. «I en farlig tid sender det feil signal til våre allierte når Norge handler i strid med det vestlige interessefellesskapet», skriver de to – og omtaler regjeringens politikk som uansvarlig.

«Spørsmålet er hvordan de mener folkeretten kan for­svares.»

VG-kommentator Hanne Skartveit gjentar i helga de samme poengene, men legger til utenriksminister Espen Barth Eides kritikk av USAs beslutning om å sende landminer til Ukraina. Selv om hun mener landminekonvensjonen er viktig, spør hun «om dette er riktig tidspunkt å kritisere USA». Skartveit mener kritikken av Israel «kan komme til å farge vårt forhold til den nye amerikanske presidenten», ettersom «Israel er en av USAs nære allierte». Ifølge Skartveit bør Norges utenriksdepartement uansett heller vie tida si til Ukraina-krigen, fordi «våre nasjonale interesser ligger i Europa, ikke i Midtøsten».

På NRKs «Dagsnytt 18» minnet statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) om at Norge kan ha interesser utover militæralliansen med Nato, blant annet å opprettholde FN-systemet og forsvare folkeretten. Spørsmålet er hvordan Skartveit, Hougen og Brekke mener folkeretten kan forsvares, dersom Norge til enhver tid først og fremst må tilpasse seg USA – et land som ikke engang anerkjenner Den internasjonale straffedomstolen. Hvis vi ikke kan arbeide for at forpliktelsene i folkeretten blir fulgt på grunn av Nato-samarbeidet, er systemet i realiteten dødt og Norge intet annet enn et lydrike under USA.

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.