Leder

Et lydrike under USA?

I to kommentarer forrige uke angripes Arbeiderpartiets utenrikspolitikk i harde ordelag. Bakgrunnen er regjeringens politikk overfor Israel og Palestina, hvor Norge det siste året har handlet annerledes enn USA og en rekke andre vestlige land har gjort. Blant annet har Norge anerkjent Palestina, og tidligere denne måneden skrev Norge under på et brev til FN sammen med 51 andre ikke-vestlige nasjoner. Det tar til orde for boikott av våpen til Israel som kan bli brukt på Gazastripa. I en kronikk i Aftenposten hevder Civitas Skjalg Stokke Hougen og Torkel Brekke at Arbeiderpartiets tradisjon for rasjonell utenrikspolitikk med dette «har brutt sammen. «I en farlig tid sender det feil signal til våre allierte når Norge handler i strid med det vestlige interessefellesskapet», skriver de to – og omtaler regjeringens politikk som uansvarlig.

«Spørsmålet er hvordan de mener folkeretten kan for­svares.»

VG-kommentator Hanne Skartveit gjentar i helga de samme poengene, men legger til utenriksminister Espen Barth Eides kritikk av USAs beslutning om å sende landminer til Ukraina. Selv om hun mener landminekonvensjonen er viktig, spør hun «om dette er riktig tidspunkt å kritisere USA». Skartveit mener kritikken av Israel «kan komme til å farge vårt forhold til den nye amerikanske presidenten», ettersom «Israel er en av USAs nære allierte». Ifølge Skartveit bør Norges utenriksdepartement uansett heller vie tida si til Ukraina-krigen, fordi «våre nasjonale interesser ligger i Europa, ikke i Midtøsten».

På NRKs «Dagsnytt 18» minnet statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) om at Norge kan ha interesser utover militæralliansen med Nato, blant annet å opprettholde FN-systemet og forsvare folkeretten. Spørsmålet er hvordan Skartveit, Hougen og Brekke mener folkeretten kan forsvares, dersom Norge til enhver tid først og fremst må tilpasse seg USA – et land som ikke engang anerkjenner Den internasjonale straffedomstolen. Hvis vi ikke kan arbeide for at forpliktelsene i folkeretten blir fulgt på grunn av Nato-samarbeidet, er systemet i realiteten dødt og Norge intet annet enn et lydrike under USA.

Leder

Endeløse kriger

I juni i fjor, etter å ha bombet Iran i tolv dager, erklærte Israels statsminister Benjamin Netanyahu en «historisk seier, som vil stå seg i generasjoner». Med støtte fra USA bombet Israel på noen korte sommeruker en serie militære mål og atomanlegg. I tillegg drepte landet høytstående militære og politiske skikkelser i Iran, samt forskere tilknyttet atomprogrammet. Angrepene ble kalt Stigende løve, men til tross for at en total seier ble erklært, hadde ikke kattedyret lagt seg til ro for særlig lang tid. Under ett år etter at Netanyahu erklærte at den eksistensielle trusselen fra Iran var bekjempet, ga han ordre om nye og langt mer omfattende angrep mot Iran i helgas operasjon Brølende løve. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver i Haaretz at alle Israels kriger selges inn slik: som den endelige krigen som vil løse alt.

Røverkrig

Sløret har falt. Israel og USA gidder nå knapt å legitimere angrepet på Iran folkerettslig. I stedet sies det åpent at det er en krig for regimeendring, som er i strid med internasjonal lov. Begrunnelsene for øvrig savner enhver rimelighet. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få anledning til å utvikle kjernevåpen – og etter angrepet i juni i fjor erklærte han at de kjernefysiske installasjonene var destruert. Så var det i gang igjen, og nye samtaler fulgte.

Ri­siko­sport

På midten av 2000-tallet begynner kronprins Haakon å dukke opp på deltakerlistene til Verdens økonomiske forum i Davos. Muligens var det et forsøk på å gi monarkiet en oppdatert rolle i en ny tid, som bindeledd mellom næringslivstopper, politikere og velgjørere i det sveitsiske alpelandskapet. Forumet er en privateid stiftelse og fungerer som en tenketank for verdens eliter. Både hoffet og Norges skiftende regjeringer må ha syntes at det var en god idé at kronprinsparet brukte tid i Davos, for ganske raskt var de engasjert i arbeidet i Young Global Leaders, et eliteakademi for kommende verdensledere, og kronprinsen var med å stifte Global Dignity Day, som springer ut av Davos-miljøet. Den såkalte Verdighetsdagen ble rullet ut på norske skoler, før den i 2016 la seg selv ned på grunn av manglende finansiering. I mellomtida hadde foreldre og lærere protestert fordi markeringen var lagt så tett opp til grunnlagsdatoen for FN at den i Osloskolen ble prioritert foran FN-dagen. Til tross for den norske kollapsen sitter kronprins Haakon fortsatt i det internasjonale styret til Global Dignity Day.