Leder

Breddekultur

Gi unga et horn før fotballen tar dem, sier man i korpskretser. Men fotball og musikk er ikke likestilte fritidsaktiviteter for barn og unge i dag. Selv om akademier og høyere trenings­avgifter har gjort fotballen mer klassedelt, er det fortsatt riktig å kalle ballsporten en «breddeidrett». Kulturaktiviteter som dans, musikk og teater har ikke det samme folkelige preget. Som Klassekampen skrev i forrige uke, deltar bare én av ti norske barn på kulturskolen, og nesten alle har foreldre med høy utdannelse.

«Det er ­mulig å gå sju år i norsk ­skole uten å holde et musikk­instrument mellom hendene.»

Pris er åpenbart en faktor. I Oslo koster en kulturskoleplass omkring 4500 kroner i året. Det er mye penger – særlig hvis den unge hornblåseren allerede har en annen betalt fritidsaktivitet. Men kulturskolebruken ser heller ikke ut til å ha direkte sammenheng med inntektsnivå. Barn i bydel Sagene har ikke spesielt rike foreldre, men ligger likevel på Oslo-toppen i bruk av kulturskolen. Trolig har kjennskap og tilgjengelighet mye å si: Alle barn blir introdusert for fotball i gymtimen, men det er mulig å gå sju år i norsk skole uten å holde et musikkinstrument mellom hendene. Derfor var det tragisk at Solberg-regjeringen i 2013 avviklet den nasjonale «kulturskoletimen», et gratis tilbud til alle barn fra første til fjerde klasse. Ved Tøyen skole i Oslo har man sett at kulturskolebruken øker når barna får gratis opplæring i et instrument i skoletida.

En progressiv kulturpolitikk kan ikke bare handle om å finansiere stipender og prangende kulturbygg. Den må også ta sikte på å involvere flest mulig i kulturaktivitet på grasrotnivå. Dels handler dette om rekruttering til kunstneryrkene: Hvis vi ønsker oss mangfold på de største scenene, må arbeidet starte allerede i barneskolen. Men nesten enda viktigere er det at breie befolkningslag blir fortrolig med kulturen fra et annet perspektiv enn som kulturkonsumenter. Flertallet av lilleputter som springer rundt i for store fotballshorts i dag, vil aldri ende opp i en toppklubb. Erfaringene fra ballbingen vil likevel gi dem en livslang kjærlighet til spillet. Det er ingen grunn til at forholdet deres til kunst og kultur skal være annerledes.

Leder

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.