Leder

Breddekultur

Gi unga et horn før fotballen tar dem, sier man i korpskretser. Men fotball og musikk er ikke likestilte fritidsaktiviteter for barn og unge i dag. Selv om akademier og høyere trenings­avgifter har gjort fotballen mer klassedelt, er det fortsatt riktig å kalle ballsporten en «breddeidrett». Kulturaktiviteter som dans, musikk og teater har ikke det samme folkelige preget. Som Klassekampen skrev i forrige uke, deltar bare én av ti norske barn på kulturskolen, og nesten alle har foreldre med høy utdannelse.

«Det er ­mulig å gå sju år i norsk ­skole uten å holde et musikk­instrument mellom hendene.»

Pris er åpenbart en faktor. I Oslo koster en kulturskoleplass omkring 4500 kroner i året. Det er mye penger – særlig hvis den unge hornblåseren allerede har en annen betalt fritidsaktivitet. Men kulturskolebruken ser heller ikke ut til å ha direkte sammenheng med inntektsnivå. Barn i bydel Sagene har ikke spesielt rike foreldre, men ligger likevel på Oslo-toppen i bruk av kulturskolen. Trolig har kjennskap og tilgjengelighet mye å si: Alle barn blir introdusert for fotball i gymtimen, men det er mulig å gå sju år i norsk skole uten å holde et musikkinstrument mellom hendene. Derfor var det tragisk at Solberg-regjeringen i 2013 avviklet den nasjonale «kulturskoletimen», et gratis tilbud til alle barn fra første til fjerde klasse. Ved Tøyen skole i Oslo har man sett at kulturskolebruken øker når barna får gratis opplæring i et instrument i skoletida.

En progressiv kulturpolitikk kan ikke bare handle om å finansiere stipender og prangende kulturbygg. Den må også ta sikte på å involvere flest mulig i kulturaktivitet på grasrotnivå. Dels handler dette om rekruttering til kunstneryrkene: Hvis vi ønsker oss mangfold på de største scenene, må arbeidet starte allerede i barneskolen. Men nesten enda viktigere er det at breie befolkningslag blir fortrolig med kulturen fra et annet perspektiv enn som kulturkonsumenter. Flertallet av lilleputter som springer rundt i for store fotballshorts i dag, vil aldri ende opp i en toppklubb. Erfaringene fra ballbingen vil likevel gi dem en livslang kjærlighet til spillet. Det er ingen grunn til at forholdet deres til kunst og kultur skal være annerledes.

Leder

Prioriter grunnmuren!

I går møtte Arbeiderpartiet representanter for regjeringens fire støttepartier til det første forhandlingsmøtet om neste års statsbudsjett. Bakteppet for forhandlingene er en svært krevende kommuneøkonomi, hvor prisvekst, høye renteutgifter og en aldrende befolkning fører til kutt i nordmenns hverdagsvelferd. Over hele landet blir det nedlagt skoler, kuttet i barnevern og bibliotek, mens eldre må vente uforsvarlig lenge før de får plass på sykehjem. Situasjonen i Kommune-Norge er også den saken som bekymrer nordmenn aller mest, viser en undersøkelse Opinion har gjort for LO. Over 4000 personer har fått spørsmål om hva som bekymrer dem mest de neste tolv månedene, og det aller flest uroer seg for, er kutt i skole, helsevesen, barnehage og eldreomsorg. Hele 72 prosent er bekymret eller svært bekymret for dette, og det er ikke så rart.

Den nye jernfir­kanten

Begrepet Jerntriangelet brukes om koplingen mellom tre sentrale institusjoner for norsk samfunnsplanlegging: Økonomisk institutt på Blindern, Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå. Den økonomiske styringen i etterkrigstida sprang ut av miljøer som dominerte disse institusjonene, men nå ser det ut som triangelet må utfylles med enda et hjørne. På denne ukas pressekonferanse ble det klart at Riksrevisjonen har gitt seg selv et nytt mandat: utforming av økonomiske analyser. Det nye mandater har ikke utspring i nye paragrafer i riksrevisjonsloven og oppdrag fra Stortinget. Riksrevisjonen forteller selv at nyskapningen henter sin legitimitet fra den internasjonale organisasjonen for riksrevisjoner, INTOSAI, som sier at riksrevisjoner «kan vurdere å utarbeide produkter som ser fremover ved å sammenstille resultater fra ulike kilder, ikke bare revisjon. Dette omfatter blant annet økonomiske analyser». Interessant nok skjer endringen med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i rollen som riksrevisor.

Piketty ser lyst på det

«Jeg er, som vanlig, en veldig idealistisk optimist», sier stjerneøkonomen Thomas Piketty i et intervju med Financial Times. Det er forfriskende å lese noen som titter ut på verden og ser kimer til håp, og håpet, det finner Piketty i bevegelsen mot likhet – en mer enn 200 år lang tradisjon som til tross for sine opp- og nedturer vil fortsette. Hva som er galt akkurat nå, har Piketty skrevet utførlig om tidligere: stigende økonomisk og politisk ulikhet. Når konsentrasjonen av rikdom blir for ekstrem, blir demokratisk styring vanskelig. Men det kan altså snu, mener den franske økonomen. Han mener omfordeling presser seg fram, og at det må begynne med en skattlegging av de aller rikeste. I Pikettys univers er sentrumsposisjonen allerede på vei inn i forglemmelsen.