Leder

Breddekultur

Bendik Wold

Gi unga et horn før fotballen tar dem, sier man i korpskretser. Men fotball og musikk er ikke likestilte fritidsaktiviteter for barn og unge i dag. Selv om akademier og høyere trenings­avgifter har gjort fotballen mer klassedelt, er det fortsatt riktig å kalle ballsporten en «breddeidrett». Kulturaktiviteter som dans, musikk og teater har ikke det samme folkelige preget. Som Klassekampen skrev i forrige uke, deltar bare én av ti norske barn på kulturskolen, og nesten alle har foreldre med høy utdannelse.

«Det er ­mulig å gå sju år i norsk ­skole uten å holde et musikk­instrument mellom hendene.»

Pris er åpenbart en faktor. I Oslo koster en kulturskoleplass omkring 4500 kroner i året. Det er mye penger – særlig hvis den unge hornblåseren allerede har en annen betalt fritidsaktivitet. Men kulturskolebruken ser heller ikke ut til å ha direkte sammenheng med inntektsnivå. Barn i bydel Sagene har ikke spesielt rike foreldre, men ligger likevel på Oslo-toppen i bruk av kulturskolen. Trolig har kjennskap og tilgjengelighet mye å si: Alle barn blir introdusert for fotball i gymtimen, men det er mulig å gå sju år i norsk skole uten å holde et musikkinstrument mellom hendene. Derfor var det tragisk at Solberg-regjeringen i 2013 avviklet den nasjonale «kulturskoletimen», et gratis tilbud til alle barn fra første til fjerde klasse. Ved Tøyen skole i Oslo har man sett at kulturskolebruken øker når barna får gratis opplæring i et instrument i skoletida.

En progressiv kulturpolitikk kan ikke bare handle om å finansiere stipender og prangende kulturbygg. Den må også ta sikte på å involvere flest mulig i kulturaktivitet på grasrotnivå. Dels handler dette om rekruttering til kunstneryrkene: Hvis vi ønsker oss mangfold på de største scenene, må arbeidet starte allerede i barneskolen. Men nesten enda viktigere er det at breie befolkningslag blir fortrolig med kulturen fra et annet perspektiv enn som kulturkonsumenter. Flertallet av lilleputter som springer rundt i for store fotballshorts i dag, vil aldri ende opp i en toppklubb. Erfaringene fra ballbingen vil likevel gi dem en livslang kjærlighet til spillet. Det er ingen grunn til at forholdet deres til kunst og kultur skal være annerledes.

Leder

Mål og midler

De én prosent rikeste i Norge har de siste ti årene doblet likningsformuen sin. Mens nordmenns inntekter siden 2001 har økt med 7,8 prosent, har formuene økt med nærmere 30 prosent. Som den franske økonomen Thomas Piketty har påpekt, er avkastningen på kapital mye høyere enn den økonomiske veksten i samfunnet. Derfor vil kapital­eierne ubønnhørlig øke sin rikdom på bekostning av det store flertallet – hvis det ikke iverksettes politiske tiltak. Inntektsulikheten i Norge ble redusert i de første etterkrigsårene, fram til 1990-tallet. Deretter ble den øverste prosentens andel, inkludert tilbakeholdte midler i selskapene, nesten doblet fram til 2001 og vokste ufortrødent videre etter det. Hvis en bruker den såkalte Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, kommer Norge ganske godt ut.

Bjørgulv Braanen

Toppstyrt dokument

Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp.

Mari Skurdal

Livsfarlig hat mot jøder

Det skulle være barnas dag på stranda i Sydney. Den hasidiske menigheten i byen inviterte til familiefeiring av lysfesten hanukka med gratis donuts, lys­tenning, musikk og leker. På invitasjonene skrev menigheten: «Ta med venner, ta med familien, og la oss fylle Bondi med glede og lys!» I stedet var det noe annet som møtte de jødiske familiene som tok med seg barna sine på stranda den ettermiddagen. Minst elleve mennesker ble drept da to menn begynte å skyte mot parken der ­feiringen foregikk. De rystende videobildene av skrekkslagne mennesker som rømmer fra skuddsalvene, gikk i går verden rundt. Massevold av denne typen er uvanlig i Australia, og helgas angrep er landets dødeligste siden 1996. En av terroristene ble selv drept i angrepet.

Lars Vegstein