Leder

Breddekultur

Gi unga et horn før fotballen tar dem, sier man i korpskretser. Men fotball og musikk er ikke likestilte fritidsaktiviteter for barn og unge i dag. Selv om akademier og høyere trenings­avgifter har gjort fotballen mer klassedelt, er det fortsatt riktig å kalle ballsporten en «breddeidrett». Kulturaktiviteter som dans, musikk og teater har ikke det samme folkelige preget. Som Klassekampen skrev i forrige uke, deltar bare én av ti norske barn på kulturskolen, og nesten alle har foreldre med høy utdannelse.

«Det er ­mulig å gå sju år i norsk ­skole uten å holde et musikk­instrument mellom hendene.»

Pris er åpenbart en faktor. I Oslo koster en kulturskoleplass omkring 4500 kroner i året. Det er mye penger – særlig hvis den unge hornblåseren allerede har en annen betalt fritidsaktivitet. Men kulturskolebruken ser heller ikke ut til å ha direkte sammenheng med inntektsnivå. Barn i bydel Sagene har ikke spesielt rike foreldre, men ligger likevel på Oslo-toppen i bruk av kulturskolen. Trolig har kjennskap og tilgjengelighet mye å si: Alle barn blir introdusert for fotball i gymtimen, men det er mulig å gå sju år i norsk skole uten å holde et musikkinstrument mellom hendene. Derfor var det tragisk at Solberg-regjeringen i 2013 avviklet den nasjonale «kulturskoletimen», et gratis tilbud til alle barn fra første til fjerde klasse. Ved Tøyen skole i Oslo har man sett at kulturskolebruken øker når barna får gratis opplæring i et instrument i skoletida.

En progressiv kulturpolitikk kan ikke bare handle om å finansiere stipender og prangende kulturbygg. Den må også ta sikte på å involvere flest mulig i kulturaktivitet på grasrotnivå. Dels handler dette om rekruttering til kunstneryrkene: Hvis vi ønsker oss mangfold på de største scenene, må arbeidet starte allerede i barneskolen. Men nesten enda viktigere er det at breie befolkningslag blir fortrolig med kulturen fra et annet perspektiv enn som kulturkonsumenter. Flertallet av lilleputter som springer rundt i for store fotballshorts i dag, vil aldri ende opp i en toppklubb. Erfaringene fra ballbingen vil likevel gi dem en livslang kjærlighet til spillet. Det er ingen grunn til at forholdet deres til kunst og kultur skal være annerledes.

Leder

Pengene og makta

Aldri før har så mange forhåndsstemt ved et stortingsvalg. Hele 1,9 millioner nordmenn har i løpet av de siste ukene tatt til valgurnene for å være med å forme hvordan Norge skal se ut de neste fire årene. Ved innseilingen ser vi tilbake på hvordan partienes valgkamp, nærmere bestemt finansieringen av disse, har vært gjenstand for debatt. For aldri før har så mye penger vært i omløp. Bare i løpet av de siste dagene har Venstre og Kristelig Folkeparti fått nesten fem millioner kroner i donasjoner, i et forsøk på å sikre partiene et valgresultat over sperregrensa på fire prosent, skriver Dagens Næringsliv. I samme avis kunne vi også lese om hvordan PR-byrået Geelmuyden Kiese virker i kulissene til de ulike aksjonsgruppene mot formuesskatt som har oppstått de seinere åra.

Retnings­valget

I innspurten av årets valgkamp rykket lederen for det soleklart største partiet på borgerlig side, Frps Sylvi Listhaug, ut med en klar beskjed til helseforetakene om å kjøpe inn flere tjenester fra private. Det er et utspill det er verdt å ta med seg inn i valglokalet, for det viser tydelig at årets valg er et retningsvalg. Fremskrittspartiet er det norske partiet som er mest inspirert av USA, og som i størst grad ønsker å kaste om på velferdsordninger som sikrer at rettferdighet og medisinske vurderinger skal styre prioriteringene i helsesektoren. Resultatet av Frps politikk er et todelt helsevesen, hvor folk med helseforsikringer og store lommebøker vil komme først i køen på bekostning av alle andre. Dessuten vil det offentlige helsevesenet tappes for fagpersoner. I en valgkamp kan det være nyttig å heve blikket og spørre hvor vi står og hvor vi er på vei. For oss står rettferdighet, økonomisk fordeling, gode velferdsordninger og regulering av markedskreftene helt sentralt.

Brysomme fakta

Finansavisen skrev i går at profilerte næringslivstopper i flokk sier opp abonnementene sine på Dagens Næringsliv. Årsaken er avisas undersøkelser av den siste tidas storstilte kampanje mot formuesskatt. Et knippe formuende har lagt ned både arbeidstimer og millioner av kroner på å påvirke valgresultatet mandag. Men når skrekkfortellingene de sprer om skattens virkemåte underlegges nærmere undersøkelser, holder de ikke vann. Det hjelper heller ikke at Dagens Næringslivs finansredaktør Terje Erikstad i en kommentar denne uka omtaler sentrale deler av rikfolkenes historiefortelling som «usannheter om norsk økonomi». Punkt for punkt viser han at aksjonsgrupper og næringslivsledere har overdrevet hvor ille det står til i Norge.