Leder

Breddekultur

Gi unga et horn før fotballen tar dem, sier man i korpskretser. Men fotball og musikk er ikke likestilte fritidsaktiviteter for barn og unge i dag. Selv om akademier og høyere trenings­avgifter har gjort fotballen mer klassedelt, er det fortsatt riktig å kalle ballsporten en «breddeidrett». Kulturaktiviteter som dans, musikk og teater har ikke det samme folkelige preget. Som Klassekampen skrev i forrige uke, deltar bare én av ti norske barn på kulturskolen, og nesten alle har foreldre med høy utdannelse.

«Det er ­mulig å gå sju år i norsk ­skole uten å holde et musikk­instrument mellom hendene.»

Pris er åpenbart en faktor. I Oslo koster en kulturskoleplass omkring 4500 kroner i året. Det er mye penger – særlig hvis den unge hornblåseren allerede har en annen betalt fritidsaktivitet. Men kulturskolebruken ser heller ikke ut til å ha direkte sammenheng med inntektsnivå. Barn i bydel Sagene har ikke spesielt rike foreldre, men ligger likevel på Oslo-toppen i bruk av kulturskolen. Trolig har kjennskap og tilgjengelighet mye å si: Alle barn blir introdusert for fotball i gymtimen, men det er mulig å gå sju år i norsk skole uten å holde et musikkinstrument mellom hendene. Derfor var det tragisk at Solberg-regjeringen i 2013 avviklet den nasjonale «kulturskoletimen», et gratis tilbud til alle barn fra første til fjerde klasse. Ved Tøyen skole i Oslo har man sett at kulturskolebruken øker når barna får gratis opplæring i et instrument i skoletida.

En progressiv kulturpolitikk kan ikke bare handle om å finansiere stipender og prangende kulturbygg. Den må også ta sikte på å involvere flest mulig i kulturaktivitet på grasrotnivå. Dels handler dette om rekruttering til kunstneryrkene: Hvis vi ønsker oss mangfold på de største scenene, må arbeidet starte allerede i barneskolen. Men nesten enda viktigere er det at breie befolkningslag blir fortrolig med kulturen fra et annet perspektiv enn som kulturkonsumenter. Flertallet av lilleputter som springer rundt i for store fotballshorts i dag, vil aldri ende opp i en toppklubb. Erfaringene fra ballbingen vil likevel gi dem en livslang kjærlighet til spillet. Det er ingen grunn til at forholdet deres til kunst og kultur skal være annerledes.

Leder

Brann­stif­tere

Det er ingen tvil om at Vebjørn Selbekk, som trykket muhammedkarikaturene i Magazinet i 2006, ikke fikk den støtta og beskyttelsen han og hans familie trengte. Han mottok dødstrusler, familien måtte nærmeste evakuere og barna lærte seg å se under bilen før de satte seg inn. Spesielt Redaktørforeningen viste seg ikke oppgaven voksen. Likevel tar Selbekk feil når han i Aftenposten hevder at danskene taklet krisa bedre enn Norge. I Danmark var det et ekstremt harskt debattklima, som Jyllands-Postens publisering var en integrert del av. «Det var en målrettet, bevisst provokasjon», sier islamforsker Jørgen Bæk Simonsen til Weekendavisen. Og Islamsk Trossamfund lot seg provosere.

To år etter 7. oktober

For to år siden tok soldater fra Hamas og andre militante grupper seg over grensegjerdet rundt Gaza og strømmet inn i kibbutzer, militærposter og en musikkfestival i Israel. De drepte mer enn 1200 israelere, voldtok kvinner og tok 250 personer som gisler. Kort tid etter angrepet besøkte USAs daværende president Joe Biden Israel. Han overleverte kondolanser, men kom også med en advarsel til Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Vær forsiktig: Samtidig som du kjenner raseriet, ikke la det oppsluke deg. Etter 11. september var vi rasende i USA.

200 år å lære av

9. oktober 1825 ankom seilbåten «Restoration» omsider New York etter en farefull seilas over Atlanteren. Tre måneder tidligere hadde den lille sluppen seilt ut fra Stavanger med 51 nordmenn om bord. Da de nådde fram til Amerika tre måneder seinere, var de 50: Et pikebarn ble født under overfarten, og et søskenpar angret seg og gikk i land i Randaberg. Det lille følget markerte starten på en langvarig emigrasjonsbølge fra Norge. Disse utvandrerne har fått beskjeden plass i norsk historiefortelling, og i det ligger en viss ironi.