Leder

Breddekultur

Gi unga et horn før fotballen tar dem, sier man i korpskretser. Men fotball og musikk er ikke likestilte fritidsaktiviteter for barn og unge i dag. Selv om akademier og høyere trenings­avgifter har gjort fotballen mer klassedelt, er det fortsatt riktig å kalle ballsporten en «breddeidrett». Kulturaktiviteter som dans, musikk og teater har ikke det samme folkelige preget. Som Klassekampen skrev i forrige uke, deltar bare én av ti norske barn på kulturskolen, og nesten alle har foreldre med høy utdannelse.

«Det er ­mulig å gå sju år i norsk ­skole uten å holde et musikk­instrument mellom hendene.»

Pris er åpenbart en faktor. I Oslo koster en kulturskoleplass omkring 4500 kroner i året. Det er mye penger – særlig hvis den unge hornblåseren allerede har en annen betalt fritidsaktivitet. Men kulturskolebruken ser heller ikke ut til å ha direkte sammenheng med inntektsnivå. Barn i bydel Sagene har ikke spesielt rike foreldre, men ligger likevel på Oslo-toppen i bruk av kulturskolen. Trolig har kjennskap og tilgjengelighet mye å si: Alle barn blir introdusert for fotball i gymtimen, men det er mulig å gå sju år i norsk skole uten å holde et musikkinstrument mellom hendene. Derfor var det tragisk at Solberg-regjeringen i 2013 avviklet den nasjonale «kulturskoletimen», et gratis tilbud til alle barn fra første til fjerde klasse. Ved Tøyen skole i Oslo har man sett at kulturskolebruken øker når barna får gratis opplæring i et instrument i skoletida.

En progressiv kulturpolitikk kan ikke bare handle om å finansiere stipender og prangende kulturbygg. Den må også ta sikte på å involvere flest mulig i kulturaktivitet på grasrotnivå. Dels handler dette om rekruttering til kunstneryrkene: Hvis vi ønsker oss mangfold på de største scenene, må arbeidet starte allerede i barneskolen. Men nesten enda viktigere er det at breie befolkningslag blir fortrolig med kulturen fra et annet perspektiv enn som kulturkonsumenter. Flertallet av lilleputter som springer rundt i for store fotballshorts i dag, vil aldri ende opp i en toppklubb. Erfaringene fra ballbingen vil likevel gi dem en livslang kjærlighet til spillet. Det er ingen grunn til at forholdet deres til kunst og kultur skal være annerledes.

Leder

Et veiskille for Europa

En liten stund så det transatlantiske forholdet ut til å være på bedringens vei. Emmanuel Macron og Keir Starmer besøkte Det hvite hus og fikk bekreftelsen de ønsket seg: De har fortsatt USAs støtte. Men akkurat idet Europa skulle ta helg, brast illusjonen. Møtet mellom Donald Trump og Volodymyr Zelenskyj i Det hvite hus fredag vil gå inn i historien. Mens kameraene rullet, veltet den russiske propagandaen ut av Trump og visepresident J.D. Vance.

De andre prinsip­pene

Den amerikanske komikeren Groucho Marx oppsummerte politikkens vesen slik: «Dette er mine prinsipper. Hvis du ikke liker dem, så har jeg andre.» Idealet er selvfølgelig at politikere holder fast på sine verdier, også i møte med sterk motstand og mektige menn. I realiteten råder pragmatikken oftere enn vi liker å innrømme. Se bare på storpolitikken de siste ukene: USAs president forhandler fram en våpenhvile i Ukraina over hodene både ukrainerne og europeiske land. Han kaller Ukrainas president en diktator og sier at Europa selv må stå for håndhevelsen av en fredsavtale. Når den innledende bestyrtelsen har dempet seg, reiser først Frankrikes og så Storbritannias statsledere til Washington for å forsikre seg om at de fortsatt er på godsida til Det hvite hus.

Inn i vår tid

USAs politiske dreining kaster om på det meste, og Nato-alliansen oppløses foran øynene på oss. Selv om europeiske land ennå en stund kommer til å stabbe framover med smil og smisk overfor USA i håp om at landet likevel vil ta til fornuften, pågår allerede iherdig arbeid med å ruste opp egne forsvar og utforme nye allianser. Bare den siste uka har Norge inngått intensjonsavtaler med Storbritannia og Danmark. Den norske venstresida har i årevis advart mot å legge alle eggene i Uncle Sams kurv. SV og Rødt har i stedet ønsket et sterkere nasjonalt forsvar og pekt på at allianser i Norden er det naturlige. Nato-beskyttelsen har dessuten kostet dyrt.