Leder

Breddekultur

Bendik Wold

Gi unga et horn før fotballen tar dem, sier man i korpskretser. Men fotball og musikk er ikke likestilte fritidsaktiviteter for barn og unge i dag. Selv om akademier og høyere trenings­avgifter har gjort fotballen mer klassedelt, er det fortsatt riktig å kalle ballsporten en «breddeidrett». Kulturaktiviteter som dans, musikk og teater har ikke det samme folkelige preget. Som Klassekampen skrev i forrige uke, deltar bare én av ti norske barn på kulturskolen, og nesten alle har foreldre med høy utdannelse.

«Det er ­mulig å gå sju år i norsk ­skole uten å holde et musikk­instrument mellom hendene.»

Pris er åpenbart en faktor. I Oslo koster en kulturskoleplass omkring 4500 kroner i året. Det er mye penger – særlig hvis den unge hornblåseren allerede har en annen betalt fritidsaktivitet. Men kulturskolebruken ser heller ikke ut til å ha direkte sammenheng med inntektsnivå. Barn i bydel Sagene har ikke spesielt rike foreldre, men ligger likevel på Oslo-toppen i bruk av kulturskolen. Trolig har kjennskap og tilgjengelighet mye å si: Alle barn blir introdusert for fotball i gymtimen, men det er mulig å gå sju år i norsk skole uten å holde et musikkinstrument mellom hendene. Derfor var det tragisk at Solberg-regjeringen i 2013 avviklet den nasjonale «kulturskoletimen», et gratis tilbud til alle barn fra første til fjerde klasse. Ved Tøyen skole i Oslo har man sett at kulturskolebruken øker når barna får gratis opplæring i et instrument i skoletida.

En progressiv kulturpolitikk kan ikke bare handle om å finansiere stipender og prangende kulturbygg. Den må også ta sikte på å involvere flest mulig i kulturaktivitet på grasrotnivå. Dels handler dette om rekruttering til kunstneryrkene: Hvis vi ønsker oss mangfold på de største scenene, må arbeidet starte allerede i barneskolen. Men nesten enda viktigere er det at breie befolkningslag blir fortrolig med kulturen fra et annet perspektiv enn som kulturkonsumenter. Flertallet av lilleputter som springer rundt i for store fotballshorts i dag, vil aldri ende opp i en toppklubb. Erfaringene fra ballbingen vil likevel gi dem en livslang kjærlighet til spillet. Det er ingen grunn til at forholdet deres til kunst og kultur skal være annerledes.

Leder

En viktig enighet

Så kom de til enighet til slutt, de fem partiene som ønsker at tyngdepunktet i norsk politikk skal ligge til venstre. I morgen vil stortingsflertallet stemme for statsbudsjettet 2026. I sterk kontrast til den politiske utviklingen i mange land prioriterer budsjettet hverdagsvelferd, naturvern og kollektivtransport samt gjør det noe mer økonomisk romslig for uføre med barn eller små stillinger. Forhandlingene ga Aps budsjettforslag en mer sosial profil. Barnetrygda går opp, og tannhelse blir billigere. Barnehagene får penger til økt bemanning, kommunene får tilført tre milliarder i frie inntekter, og studentene skal framover få prisjustert studiestøtta.

Mari Skurdal

Mangfold

I Vårt Land og Khrono har det i lengre tid gått en debatt om statstilskuddet til NLA Høgskolen etter at SV i sitt alternative budsjett for tredje år på rad har gått inn å for kutte den offentlige bevilgningen til skolen. NLA eies av kristne misjonsorganisasjoner og har over 3000 studenter og 300 ansatte fordelt på fem studiesteder: Bergen, Kristiansand, Trondheim, Stavanger og Oslo. Private høyskoler i Norge, som Handelshøyskolen BI, VID, MF, Lovisenberg diakonale høgskole, Høyskolen Kristiania og altså NLA, er akkreditert etter de samme kvalitetskravene fra Nokut som statlige universiteter. I et innlegg i Khrono påpeker rektorene ved VID, MF og Høyskolen Kristiania at en betydelig andel av norsk forskning innen profesjonsfag, humaniora, teologi, helse og utdanning og samfunnsvitenskap skjer ved disse institusjonene, som blant annet utdanner lærere og sykepleiere. Bakgrunnen for SVs kuttforslag – som ikke gikk igjennom i budsjettforhandlingene – er at NLA bygger på et verdidokument der det står at «ekteskapet mellom mann og kvinne er i den tradisjonen NLA Høgskolen står i forstått som bærende norm i samlivsetikken». Kritikerne av skolen mener dette er diskriminering av skeive, mens leder ved Studentparlamentet ved NLA, Maren Arntsen, i et innlegg i Khrono hevder at kutt i statstilskuddet er et angrep på ytringsfriheten, religionsfriheten og den akademiske friheten. KrFs Joel Ystebø går enda lenger og kaller i Vårt Land forslaget «forakt for kristen utdanning».

Bjørgulv Braanen

Langt fra samsnakket

Det kan godt hende at både SV og Miljøpartiet De Grønne får inn akseptable merknader i statsbudsjettet i samtaler med Arbeiderpartiet før fredag, når det skal opp til votering. I så fall vil Jonas Gahr Støre kunne fortsette som statsminister, og Norge unngår trøttende runder med forsøk på borgerlig regjeringsdannelse. Årets budsjettforhandlinger har uansett vist at Støres koalisjon har behov for mer samsnakking og færre sklitaklinger om de fem rødgrønne partiene skal kunne samles om budsjetter alle kan være stolte av framover. Det å snakke sammen, og ikke minst snakke seg sammen, er avgjørende for godt samarbeid. Det er også mulig å se for seg områder hvor partiene kan finne sammen, blant annet om landbruk, distriktspolitikk og velferd. Etter stortingsvalget foreslo Rødt at partiene utarbeidet en samarbeidsavtale som satte noen merkesteiner om politikk det var enighet om. Til VG sa partileder Marie Sneve Martinussen at én variant var å ha avtale på et enkelt politikkområde, for eksempel velferd.

Mari Skurdal