En eldre mann sitter med beina i kryss fremfor et stort flammende bål. Han er omgitt av et ugjennomtrengelig mørke. Men den gyllenrøde manken skinner. Det som drar oppmerksomheten til seg, er likevel det slørede blikket, som om han ser innover i en ukjent verden. Men aller sterkest inntrykk gjør stemmen: en dyp, jevnt messende røst, som fra et medium eller de trøstende ordene ved en brors dødsleie. «Vi skal igjen dra til fantastiske steder, som den gangen vi var gutter. Alt skal bli bra igjen. Jeg lover!» Én etter én kommer de ut fra mørket og inn mot ilden. Bålet skinner i øynene deres. De unge krigerne samler seg rundt det og lytter. Hva er dette? Løvemannen har kommet tilbake. Donald J. Trump er en sjaman.
En vakker sensommerdag 25. august 1939 ble det gjort et stort funn av elfenbein fra mammut i en grotte ved Hohlenstein-Stadel, to mil nord for den sørtyske byen Ulm. Finneren var den overbeviste nasjonalsosialisten og paleontologen Robert Wetzel. Krigen kom imellom og satte en foreløpig stans i arbeidet. I 1969 ble det gjort en helt enestående oppdagelse blant de tusenvis fragmentene. Det viste seg at en del av bitene lot seg rekonstruere til en menneskelignende figur. Hodet av en løve var satt på en menneskekropp. Denne antropomorfe statuetten ble straks omtalt som «løvemannen». I årene like før Murens fall ble det funnet nye fragmenter som gjorde dette som er verdens eldste fremstilling av et menneske, enda mer fullstendig. Det har blitt spekulert mye i hva denne 35.000 år gamle løvemannen var ment å fremstille. Den sterkeste kandidaten er at det er en sjaman.
Sjamanen krysser grensene mellom liv og død, menneske og dyr, sivilisasjon og villmark. Men det aller viktigste er det som skjer når han kommer tilbake fra reisene på den andre siden. Det er da han blir en autoritet i samfunnet. Han har sett inn i noe ingen andre har sett både i fortiden og fremtiden. Sjamanen er selve urkilden til all politisk autoritet. Dette blir særlig synlig i demokratiet. I normale tider blir demokratiet forvekslet med å vise passiv tillit til et forvaltningsregime, som i det oljefinansierte Norge. Undersåttene ber bare en stille bønn om at statseliten ikke altfor åpenlyst motarbeider folkets interesser. Sjamanismen er demokratiets revolusjonære uttrykk – fordi det handler dypest sett om å krysse grensen, å reise frem og tilbake – ikke minst å komme levende tilbake fra villmarken og den ensomme kontakten med maktene.
Det er grenseoverskridelsen som er Donald Trumps politiske autoritet. Allerede i 2015 lovte han å bygge en stor mur mot Mexico. «Ingen bygger murer bedre enn meg!» slo han fast. Han er nemlig grensens herre. Derfor kan han bestemme hvem som får lov til å oppholde seg på den rette siden, og hvem som han vil deportere over på den andre siden av grensen. Men den aller viktigste grensen han har gjort seg til herre over ved å krysse den og komme tilbake i live, er loven. At han vinner en knusende seier over en integrert kvinne som er satt til å vokte lovens grense, er i grunnen helt logisk. Ingen har gjort noe tilsvarende i den amerikanske republikkens historie. For ikke bare den hvite landsbygda, men også svarte menn og latinos fra arbeiderklassen har kastet terningene for den nye Cæsar så han kan fatte mot til å krysse Rubicon. At det amerikanske folket gir sin helt overveldende tilslutning til ham som tidenes mektigste president, tilintetgjør alle normale teorier om politikk og stat. Bortsett fra én: Den kjente tyske samfunnsforskeren Max Webers siste store funn som han publiserte i revolusjonsåret 1917 bare noen år før han døde, var dette: Profeten, ikke filosofen, er demokratiets opphav.
Glem torget i Athen og senere diskusjonsklubber! De jødiske profetene som Jeremias og Amos kom inn fra ensomheten i ørkenen, gjerne ridende på et esel, som en av de aller mest kjente skulle gjøre senere. Profetene hadde en ekstatisk visshet om sannheten fordi de hevdet at Gud hadde talt til dem personlig. Grensende til den rene galskap fór de rundt på offentlige plasser og kom med de voldsomste spådommer og formaninger. Men hvorfor slo ikke da kongene i hjel disse skrikhalsene som kom med slike dårlige nyheter? Folk sluttet seg til dem! Ekstasen ble til et politisk budskap. Profeten var egentlig den urgamle sjamanen som hadde krysset grensen, men som kom tilbake fra den andre siden. Weber kalte dette karisma, nådegave. I en berømt tale han holdt vinteren 1919 i München, hevdet han at det moderne massedemokratiets politiker også var en profet. Kallet gjorde ham til en fri demagog. Nøyaktig ett år senere og i samme by fikk Weber bekreftet teorien sin. En til da ukjent korporal hadde kommet tilbake fra dødsriket på vestfronten. Nå talte han i Cirkus Krone og fikk et begeistret publikum.
Den amerikanske revolusjonen var helt fra starten av en grenseoverskridelse. Nybyggerne tok seg inn i villmarken under Guds personlige ledelse. Erklæringen om uavhengighet i 1776 handlet ikke om «te og skatt», altså dette partiet med te som ble dumpet på sjøen i Boston, og motstanden mot skatten kongen i London skrev ut etter syvårskrigen. Det som vekte opprørsånden hos herremennene i Virginia, var at kongemakten satte en grense for å ekspandere videre vestover og ville beskytte indianere og fransktalende katolikker i Québec. Allerede her ble kimen til motsetningen mellom det sjamanistiske demokratiet og den liberale normstaten lagt. Pakten der hver fri mann er en suverén, gjorde åndereisen eller drømmen til selve forfatningen. For å ta landet måtte det først gjøres i drømmene. Den første til å se denne riften mellom de to vestlige revolusjonene i Amerika og Frankrike var den unge franske juristen og politiske tenkeren Alexis de Tocqueville under en studiereise i denne helt nye enorme republikken i vest. Reisen inspirerte ham til å skrive klassikeren «Om demokratiet i Amerika» (1835). Filosofene som hadde satt seg i kongens stol i Paris, drømte ikke. De var i stedet besatt av en juridisk ekstase. Reisen gikk ikke ut i en grenseløs villmark i vest eller på havene, men gjennom giljotinens lille kikkhull på Place de Carousel like fremfor det gamle kongeslottet. Og uansett hvor mange som ble sendt gjennom, kom ingen tilbake som sjamaner og profeter.
Tocqueville så at nybyggernes demokrati var noe helt annet enn revolusjonsteatret i den franske hovedstaden, selv om filosofer og gatepøbelen i hovedrollene skulle bli den liberale statens urmodell. Pøbelen, eller folket, ble byttet ut med offergrupper som kvinner hjemme og opprørere ved imperiets yttergrenser. Det er historisk sett settleren og partisanen som er dødsfiender, ikke arbeideren og borgeren. Linjen går ubrutt til dagens kriger i Midtøsten og Ukraina.
Da Tocqueville vendte tilbake til Frankrike, ble han en energisk talsperson for den franske koloniseringen av Algerie, men etter modell av det amerikanske imperiet av nybyggere. Men den følsomme og årvåkne unge franskmannen gjorde første juledag 1831 en oppdagelse ved Missisippielven som skremte ham. Da han så de utmattede og knuste choctaw-indianerne fordrevet av Andrew Jackson, skjønte han uten helt å innrømme det for seg selv at folkemordet var settlerdemokratiets nattside. Han slet med dette smertefulle dilemmaet i Algerie, som ble en stor tragedie senere. Frihetsdrømmer eller traumatisk erindring. Statens juss eller religionens rett. Alt dette ble satt på spissen som en krig i sinnet. Det er ikke tilfeldig at psykoanalytikeren Franz Fanon, en av postkolonialismens fremste teoretikere, hadde sitt virke i Algerie.
Armod, kyskhet og lydighet. Det er straffen den hvite mannen må sone for det store grenseoverskridende landnåmet. Men den fattige unge mannen føler seg uskyldig dømt av den moralsk overlegne dypstaten. Hvem er så denne strenge dommeren? Dommeren velger selv sin identitet – og det helt fritt: undertrykt minoritet én dag, grønn investor den neste og deretter kanskje universitetsprofessor. Et maskespill, med andre ord. Bare kanselleringsdommen er synlig, og den gjelder livet ut. Vanlige borgere kommer aldri tilbake fra den andre siden av loven og statens sannheter. Men Donald Trump følger rommets krumning rundt giljotinens trange mediehull. Det er da de unge mennene øyner et håp. De kommer ut fra nettets skygger og samler seg rundt sjamanen Trumps flammende bål. Åndereisene gir sjamanen eksklusiv innsikt i djevelens listige renkespill. De lytter når han forteller om hva han har sett på den andre siden. I offertårenes uendelige havdyp lurer det et monster. Han er kallet til å drepe det. Som Israels folk tidligere, har det amerikanske folket med et overveldende rungende ja sluttet seg til profeten Trumps hellige kall.
Donald J. Trump er nå i selve myten. Homér må inntil videre sette seg på en stein ved stranden og se det hele an. For i likhet med kaptein Ahab i den største amerikanske romanen, Moby-Dick av Herman Melville, har Trump og mannskapet ombord lagt ut på jakt etter den store hvite hvalen, som en gang tok det eine beinet til Ahab. Hvalmonsteret Leviatan fra Jobs bok i Bibelen var symbolet Thomas Hobbes brukte da han i 1651 satte ord på den nye eneveldige staten. Det var denne de flyktet fra til den nye verden i vest, eventyrerne og de religiøse sektene. Lik den veldige hvalen Moby-Dick er staten i dypet slu og ond. Som Ahab krever også Trump mannskapets absolutte tro, at hvalmonsteret ikke er en vanlig hval, eller at dypstaten ikke er som en hvilken som helst stat. Trump har brakt med seg en budbringer fra den andre siden der den amerikanske drømmen er virkelighet: Elon Musk. Og som den fryktløse, glade styrmann Stubb på «Pequod», står han fremst i hvalbåten med harpunen klar da de endelig er kommet på skuddhold av den store hvalen. Donald og Elon vandrer fritt over grensen mellom fantasi og virkelighet.
Denne andre amerikanske revolusjonen ledet av Donald Trump vil ikke bare avvikle det europeiske protektoratet, som ble innledet med den amerikanske intervensjonen i 1917 og som fant sin form i Nato. Som den første revolusjonen i 1776 vil også denne markere et brudd med den europeiske sentraliserte lovstaten. Vi snakker ofte og gjerne om at vi blir amerikanisert, men mindre om at USA har blitt europeisert: Mer enn noe annet sted på kloden har det der oppstått et tallrikt, selvbevisst og fremfor alt dannet borgerskap. Det er resultat av utdanningsrevolusjonen. Europeerne er blitt proletarisert gjennom tapet av suverenitet, mens amerikanerne har fått en elite ikke bare av formue, men også dannelse, med den følelsen av moralsk overlegenhet som det europeiske borgerskapet hadde før 1914.
Maga er en amerikansk, konservativ revolusjon. Dypstatens lover danner grensen mot retten, som lever på den andre siden i frihetens mytiske fantasier. En subjektiv følelse av å eie sin egen rett. Det var sånn det hele begynte da kongens tidligere britiske undersåtter gjorde en demokratisk revolusjon i Amerika. Det var en grenseoverskridelse i naturen mot et usynlig normerende sentrum langt borte. Opprøret fra villmarken mot kongens sentraliserte hoffkultur blir nå magisk gjentatt. Som løvemannen fra for 35.000 år siden er Donald Trump en sammensatt figur, forbryter og rettsstifter, løgner og sannhetsprofet. Han har krysset grensen. Og i et enestående valg har folket i Vestens supermakt kalt ham tilbake og dermed bekreftet hans sjamanistiske autoritet. Det er et historisk vendepunkt!