Leder

Matteus- effekten

Det sies ofte at det ikke er noen forskjell på Arbeiderpartiet og Høyre eller mellom de rødgrønne og borgerlige i regjering. Den politiske striden om skattlegging av landets rikeste er et eksempel på det motsatte. Den avslører en avgrunn i samfunnsforståelse og syn på hvilken retning landet skal ta. Ansporet av pågående og pengesterke borgerlige lobbyorganisasjoner går Høyre, Frp, Venstre og KrF nå inn for å fjerne skatt på arbeidende kapital, eller skatt på aksjer, som det i realiteten er. Høyre vil kutte skatten for aksjer, men beholde den for hus, bil, hytte og bankinnskudd.

«Hvilket problem vil Høyre og Frp løse?»

På NRKs «Debatten» tirsdag spurte Arbeiderpartiets nestleder Jan Christian Vestre hva slags problem Høyre og Frp egentlig ønsker å løse, så lenge det private næringslivet de to siste årene har sysselsatt 122.000 flere personer, og det er investert 500 milliarder kroner i norske bedrifter. Overskuddene har samtidig økt med over 100 milliarder kroner etter regjeringsskiftet for tre år siden. Hvis man fjerner formuesskatten, betyr det titalls milliarder i skattekutt til Norges én prosent rikeste, uten noen dokumentasjon på at det vil gi positive ringvirkninger for investeringer og sysselsetting. Den eneste dokumenterte effekten er at de aller rikeste blir enda rikere og flere blir nullskattytere.

Finansredaktør Terje Erikstad i Dagens Næringsliv sa på Debatten at fjerning av formuesskatt på aksjer er en fantastisk gavepakke til de aller rikeste. Høyre har tidligere sverget til den norske modellen og sagt at det ikke vil ha nullskattytere. Nå aksepterer partiet nettopp dette. Erna Solbergs snakk om «vekstfremmende skattelettelser» er like lite overbevisende som «trickle-down-effekten», der det ble hevdet at skattekutt for de rikeste ville sildre nedover til breie befolkningslag. Sannheten er at skattekutt for de rikeste fører til én eneste ting, og det er at de rikeste blir enda rikere, eller som Vestre sier: «Det er feil medisin for Norge, det er ikke det som fremmer vekst og omfordeling, og det er ikke det som har gjort Norge til Norge.» Eller som det heter i Matteusevangeliet i Bibelen: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.»

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.