Forslaget til ny abortlov skal opp i Stortinget 3. desember. Loven skal være en «abortlov for vår tid». Hva betyr det?
Diskusjonen handler særlig om utvidelse av selvbestemmelse fra 12 til 18 uker, og om man skal beholde nemndene mellom uke 18 og 22. Det som kan synes som en seier for kvinnerettigheter, åpner imidlertid døren til morgendagens fosterdiagnostikk.
De nye premissene er tydelige i formålsparagrafen, hvor tilgangen til abort går fra å være et etisk kompromiss i samfunnet til å bli en privatsak. I loven av 1978 er utgangspunktet samfunnets plikt til å sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst. Samfunnet plikter å sørge for etisk veiledning og seksualopplysning for å skape en ansvarlig holdning slik at antall aborter ble lavest mulig. I § 2 følger så muligheten til abort: Hvis et svangerskap fører til alvorlige vansker, skal kvinnen tilbys veiledning om hvilken hjelp samfunnet kan gi. Hvis hun likevel finner at hun ikke kan gjennomføre svangerskapet, skal hun selv ta den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd inntil uke 12.
I denne retoriske tilnærmingen fremstår abort som en siste utvei. Slik ble lovteksten en vekting mellom kvinnens og barnets interesser. Samfunnet ønsket færrest mulig aborter, og abort ble indirekte beskrevet som et onde.
I det nye forslaget som nå skal stemmes over, er utgangspunktet et helt annet. Det handler verken om statens plikt overfor barn, eller om abort som en nødløsning, men utelukkende om å sikre den gravides rettigheter: selvbestemmelse, lik rett til abort og tilgang til trygge aborter. Da helseminister Vestre presenterte lovforslaget, vektla han samtidig en tilsynelatende umulig spagat. Forslaget skulle sikre både kvinnens rettigheter og «respekten for det ufødte liv». Spagaten blir imidlertid mulig fordi lovteksten ikke snakker om fosterets rettigheter, men derimot om samfunnets diffuse «respekt». Hva betyr det egentlig, når fosterets rettsvern samtidig utsettes fra uke 12 til uke 18?
Kvinnen selv plasseres i en annen spagat. På den ene siden er all informasjon om fosteret tilgjengelig, i alle fall for den som har penger. På den andre siden skal loven sikre «retten til å fullføre et svangerskap». Hvordan informasjon leder til et systemisk press for å ta abort vet vi ikke minst fra personlige fortellinger, som den Jorunn og Stefan Heggelund har delt det siste året. På hver ultralyd frem til uke 22 fikk de samme spørsmål: «Barnet har Downs syndrom. Vil du fortsatt beholde det?»
Når utvidelse av selvbestemt abort begrunnes med behovet for å lage en «abortlov for vår tid», handler det ikke bare om å oppdatere lovtekst etter praksis, slik Vestre fremla det som, men om nye muligheter innen fosterdiagnostikk. Med endringen av bioteknologiloven i 2020, gikk man brått fra streng adgangsbegrensning til frislipp. De dilemmaene som tidligere ble håndtert av bioteknologirådet, blir med den nye loven overlatt til den enkelte gravide. Ved å flytte abortgrensen til 18 uker, faller resultatene av nye testtilbud godt innenfor grensen for selvbestemmelse. Det gjelder både nytt tilbud om tidlig ultralyd til alle og NIPT-testen som kvinner nå enten kan få offentlig (gravide over 35) eller betale for privat. Og grenser vil sannsynligvis flyttes. I Norge tester NIPT nå for de tre trisomiene, men i andre land finnes utvidede tester for andre kromosomavvik, i tillegg til en rekke enkeltgensykdommer.
Sett fra fortiden, så å si, kan endringene i abortloven fremstå som Katti Anker Møllers endelige seier. Kvinnens makt og myndighet var naturgitt, og abort skulle kun være et spørsmål om kvinnens rettighet. Sett fra fremtiden, ser endringen derimot annerledes ut. I det perspektivet tilrettelegger lovforslaget for morgendagens fosterdiagnostikk. For nå handler det om å lage barn i informasjonssamfunnet. Mulighetene for informasjon om barnet finnes. Og ifølge informasjonssamfunnets logikk vil neste slag stå om lik tilgang til denne. Da NIPT-test ble tillatt i Norge i ny bioteknologilov (2020), var det med føring om at testen, som i dag koster over 8000 kroner privat, på sikt bør innføres som del av den regulære offentlige svangerskapsomsorgen. Når kommer kravet?
Vil det i det hele tatt være rom for å problematisere abort på grunnlag av kjønn eller ulike genetiske tilstander hvis den nye abortloven går gjennom? Fosterdiagnostikk vil ikke lenger være en tematikk for offentligheten, men blir privatisert og raskt normalisert. Da vil også forestillingen om «respekten for det ufødte liv» fylles med ny mening.