I etterkant av Stortingets vedtak om utvidelse av abortloven kan vi bare fastslå at resultatet ble som mange har fryktet. Avstanden mellom Mostertinget og Stortinget ble med det ikke først og fremst en avstand i tid, men heller en demonstrasjon av en dramatisk kulturendring.
I islendingsagaen om Gunnlaug Ormstunge fra 1200-talet fortelles det om Torstein som skulle ut på vikingferd, at han ga beskjed til kona Jofrid som var gravid, at hun dersom hun fødte mens han var borte, skulle sette barnet ut i skogen om det var et jentebarn. Dette var datidens måte å sortere mellom ønsket og uønsket barn. Jofrid protesterte mot dette, og mente at Torstein ikke kunne være en så liten mann at han ba henne om dette. Sagateksten forteller det på sin svært nøkterne måte, i direkte sitat: «det var skikk den gangen da hele landet var hedensk, at fattige menn som hadde mange å syte for, satte barn ut (i skogen), men det gjaldt alltid for ille gjort».
I år feirer vi at kristenretten fra 1024, som i landskapslovene og senere Magnus Lagabøtes landslov, formulerte et absolutt forbud mot praksisen med å sette ut barn. Dette markerte på en utvetydig måte at det norrøne samfunnet var gått fra å være et hedensk samfunn til å knytte seg til det kristne Europa. Vi gikk fra å være et patriarkalsk ættesamfunn der retten var hos den som hadde makten, til å bli et rettssamfunn. Med lov skulle landet bygges, og ikke med ulov ødelegges.
«Lovendringen som Stortinget vedtok understreker nærheten til det norrøne hedenskap»
Den lovendringen som Stortinget nå vedtok etter forslag fra regjeringen, understreker på ubehagelig vis nærheten til det norrøne hedenskap. Og motsatt av hva tilfelle var med Jofrid, er det nå kvinnen som etter lovforslaget blir pålagt å representere Torsteins rolle. Én ting er at grensen for å avslutte et liv er forlenget fra 12 til 18 uker, en annen er at lovendringen gir mor rett og mulighet, i realiteten også ansvar for å bestemme om hun vil ha et jentebarn eller et guttebarn. Det kulturelt alvorlige ved dette blir særlig tydelig ved at lovrevisjonen åpner for det man skånsomt og tilslørende betegner som fosterreduksjon, og som dermed gir anledning til å velge både antall og kjønn. Det er et tungt ansvar Stortinget dermed har lagt på kvinnen.
I den norrøne sagaen er det Torstein som representerer norrøn hedenskap. Tusen år etter lovsamlingen på Mostertinget er det Stortinget som nå vil legge dette tunge ansvaret på kvinnen som må velge mellom Jofrids vei til beskyttelse av det barnet hun bærer, og Torsteins ufølsomme egeninteresse og sortering. Det er liten grunn til bebreide den gravide kvinnen det valget hun må ta. Derimot er det stor grunn til bekymring overfor en kultur som ser ut til å gå tilbake til hedenskapet i stadig flere saker. Det gjør at både det ufødte og det fødte liv, eldre eller funksjonshemmede blir prisgitt en slags bekvemmelighets- og nyttemoral.
Fra et mannssynspunkt er lovforslaget om utvidet adgang til lovlig abort og fosterreduksjon skammelig behagelig fordi det fritar oss fra å være medansvarlig i det vanskelige valget, og dessuten fritak fra den omsorgen som må følge enten valget blir det ene eller det andre.