Jeg berøres av å tenke på alle de små barna som ikke har en stemme. Alle disse små barna som har hele framtiden foran seg. Alle disse små barna med de bitte små hjertene som banker med livslyst og livskraft. Uskyldige. Unike. Sårbare. Stille. Stemmeløse. Og vurdert: Få leve eller ikke.
Det er vanskelig å skrive om dette. Jeg er så redd for å tråkke på noens tær. Jeg er redd for at noen skal føle seg fordømt. Det er absolutt ikke min hensikt. Jeg vet ikke hvordan det er å være i andres sko. Men jeg bare klarer ikke la være å heve stemmen for de aller minste barna. De har ingen stemme selv. De kan ikke rope ut gjennom magen. De er helt stille, og de må bare godta det som skjer med dem. Hva ville de ha sagt dersom de hadde hatt muligheten?
Jeg har fått en ny venn. Han heter Kimi. Han gir meg verdens lengste og helt fantastiske klemmer. Når jeg treffer ham, kan han sitte på fanget og klemme og klemme og klemme. Jeg dåner hver gang og føler meg så elsket. Han gir oss mennesker noe annet ingen andre kan gi. Han ble født i september og var den første som ble født med Downs syndrom i Agder det året. Å, som vi trenger Kimi! Å, som vi trenger å bli minnet på at hver og en av oss er helt unike. Hver og en av oss er annerledes. Hver og en av oss er elsket som den vi er. Hver og en av oss har noe å gi hverandre. Hver og en av oss trenger hverandre. Og hver og en av oss bærer et menneskehjerte med blod, gaver, begrensninger, sårbarheter, smil, kjærlighet og høy verdi. Også de bitte, bitte, bitte små hjertene.