Det er en elefant i rommet i Ane Støs argument (Klassekampen 10. desember) for kvinnenes alenerett til å bestemme over egen kropp i abortspørsmålet, nærmere bestemt barnet i kvinnens kropp. For det er unektelig slik at abort dreier seg om to kropper, der den ene bæres i den andre. Spørsmålet er om den gravide kvinnen alene skal rå over den andre kroppen som hun bærer i sin. Har andre, har samfunnet, noe de skulle ha sagt?
Vårt samfunn hviler på objektive, om ikke evig fastsatte, verdier, deriblant med hensyn til det ufødte barn. Lov og valg om abort påvirker samfunnet. Det har vist seg gjennom historien med restriktive holdninger, uønskede fødsler, dødsfarlige aborter og stigmatisering, og det viser seg nå og kommer til å vise seg enda mer i en fristilt framtid med selektive fødsler, verdsetting og stigma.
Abort er uunngåelig et samfunnsspørsmål og, om man liker det eller ikke, en arena der verdien om et inkluderende samfunn settes på spill. Stø ber oss om å holde oss unna kvinnekroppen når vi debatterer et inkluderende samfunn. Det ville ha vært som å debattere fiskeforvaltning uten havet. Med selektiv abort begynner diskrimineringen i livmora.