Denne uka vedtok et stort flertall på Stortinget å utvide grensa for selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18. Det er bare å hente fram blomsterbukettene, selv om jeg har litt vanskelig for å se hva slags problem utvidelsen egentlig skulle løse, ettersom de aller fleste tar abort før uke 12, og de få som har behov for det seinere, får et ja fra nemndene, som alle parter er enige om å forbedre. Loven har også fungert godt i mange år, som et slags kompromiss og en avveining av ulike hensyn. Men det får være som det vil. En utvidelse av abortloven er vedtatt med overveldende flertall, 115 mot 53. Det er bare å gratulere med en knusende seier.
Mer bekymringsfullt er det at utvidelsen av abortgrensa, som har ligget fast i 50 år, kan åpne for omkamper og krav om ytterligere utvidelser. «Denne loven er ikke bærekraftig, og vi gir oss ikke før nemndene er borte for godt», sier Cathrine Linn Kristiansen, leder i Kvinnefronten. Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten er svært skuffet over at loven opprettholder en absolutt grense på 22 uker, uten at de forteller hvor deres egen «ytterste» grense går. «Kvinnebevegelsen vil fortsette kampen for en abortlov som fullt ut respekterer kvinners rettigheter, uten nemnder og uten unødvendige begrensninger», sier Ane Stø, leder i Kvinnegruppa Ottar.
Denne delen av kvinnebevegelsen og noen av venstresidas feminister velger å se abort utelukkende som et spørsmål om kvinners individuelle rettigheter. Men akkurat som i debatten om aktiv dødshjelp har jeg et problem med den økende tendensen til å begrunne alt i navnet til en ytterliggående, individuell frihet. Hvilke retningslinjer vi har for når det er riktig å avslutte et svangerskap, er et etisk spørsmål som angår samfunnet – oss alle i fellesskap. Å redusere det til et spørsmål om individuell frihet holder ikke, spesielt ikke i en situasjon med rask bioteknologisk utvikling, med muligheter for seleksjon for stadig nye egenskaper, som kjønn, risiko for sykdommer – og intelligens.
Gøril Bjerkan, som er rådgiver i LO, men ikke uttaler seg som det i denne sammenhengen, viser i Dagens Næringsliv til kronargumentet om at kvinner alltid vet best selv. Nemndene må derfor bort – de tilhører en forgangen tid hvor noen bestemte over kvinner, som vet best selv. Hun mener vi i for liten grad har snakket om hvordan kvinner kommer fram til denne klare og tydelige visdommen. Beslutningen om abort tas ikke i et vakuum, men påvirkes av mange forhold: den konkrete livssituasjonen, om kvinnen har en partner, økonomi og helse, men også av det samfunnet hun lever i – vår felles holdning til abort. Bjerkan hevder at loven også er et verktøy for å ivareta samfunnets samvittighet på et etisk vanskelig område. Nemndene gjør at vi som fellesskap holder oss med en etisk standard vi kan leve med i spørsmål om grensa mellom liv og død. Hun mener for eksempel at det å ta abort basert på kjønn ikke bare kan være en privatsak. Overlege på Kvinneklinikken ved Akershus universitetssykehus, Anne Eskild, har påpekt det samme.
Å gå opp grensa mellom liv og død må vi som samfunn gjøre i fellesskap. Selvbestemmelse, men kanskje også noen begrensninger og sjekkmuligheter når fosteret nærmer seg levedyktig alder. Det kan ikke reduseres til en individuell rettighet, ikke minst i en situasjon med kommersielle aktører med økende markedsmakt og muligheter for stadig mer sofistikert sortering.