Vinteren 2023 var den første siden jeg var tre år at jeg ikke hadde ski på beina en eneste gang. Det var ikke fordi det var dårlig med snø og skiføre. Vinteren 2023 var en gave til alle skiglade, en sånn som vi husker fra før i tida, da slike vintre var normalen. Fem minutter fra huset mitt er det velpreparerte løyper gjennom vinterskogen, forbi en utsikt og over ei myr, bakker opp til det høyeste punktet og bakker ned til utgangspunktet. Runden er ikke lang, men det er en ordentlig tur i en ordentlig skog. Den første vinteren jeg bodde her, traff jeg ei elgku med to årskalver som også brukte løypa. Etter noen minutters taust diplomati trakk kua, fulgt av kalvene, ut til kanten av løypa og lot meg passere.
Nei, det var ikke føret som var dårlig denne vinteren. Og det glitret sikkert like fint i snøen over myra som jeg ofte har opplevd før, like mange elg- og harespor krysset løypa. Det var jeg som var dårlig. Ikke dårlig på den måten at du for eksempel får en langvarig influensa, som sitter i hele vinteren og stjeler energien din, så du tenker at i år blir det neppe noen skitur. Heller ikke dårlig på den måten at du detter i en bratt utforkjøring på altfor hardt føre og brekker bekkenet, så du innser at dette var årets siste skitur. Men neste år! Influensa går omsider over, bekkenbrudd gror, og det kommer nye vintre og nye skiturer.
Slik er det ikke nå. Min måte å være dårlig på går ikke over. Det er ikke jeg, men aldringsprosessen som bestemmer nå. Jeg ville ut og oppleve denne sjeldne retrovinteren, kjenne skiene gli over silkesnøen, kjenne lår og legger ta seg oppover fiskebeinsbakkene med sjølsagte bevegelser, føle isnåler mot ansiktet og farten i de sammenhengende utforbakkene på skyggesida av åsen. Men kroppen ga meg ikke lov. Den kommer ikke til å gi meg lov neste vinter heller.
Natta etter vinterens første skitur har jeg alltid drømt at jeg går på ski. Sånn har det vært siden jeg var barn. Det er som om kroppen ikke har fått nok, men må gjenoppleve gliden bortover flatene, stavtakene som får deg til å fyke gjennom sporene, samspillet mellom lår og knær ned bakker, rundt svinger og over humper – og alltid denne lille triumfen ved å holde seg på beina i fart. Det er gjenklangen av barndommens eufori over å mestre en skremmende bakke, bevart i kroppsminnet for bestandig.
Å gå på ski er også å være i vinterskogen. Hver dag er den ny – glitrende isnåler på busker og visne strå den ene dagen, svarte greiner den neste, så bulende, yppige graner og furu, når snøen og vinden har pøst ut alt et oppfinnsomt lavtrykk har å komme med. En himmel som ulveragg, eller blå med en blek dagmåne. En tidlig solnedgang ned gjennom skiftende skydekke, med farger som knapt er navngitt og bare tilhører avskjeden med vinterens korte dag. Tegnene på at du deler vinterskogen med flere: et perlekjede av et musespor, vifter av ekornføtter og harelabber, elgens brede klover som duger ganske bra på vinterføre, små pyntemerker etter rådyret, som ikke er skodd for forholdene. Lyden av en hakkespett på matjakt i et råttent tre, et klingende følge av stjertmeis på gjennomreise.
Og så er det stedene skiturene går til. I minnet danner de et kart uten noen form for abstraksjon – de kommer etter hverandre i den rekkefølgen jeg opplevde dem, og kroppen husker motbakkene fra Svartbekken opp til Bislingflaka og de fantasifulle utforkjøringene i sprett og svinger ned til Åssjøvika. Hvert navn sitter i musklene og i alle sanser: Toresplassen, Finneflaksetra, Lindeberget, Buråsgrana, Mikkelsbonn. Når kroppen nekter meg å gå på ski, mister jeg også vinterskogens landskaper og alle stedene de besto av. Dit kommer jeg aldri mer.
Mange vil nok tenke at det å måtte sette skiene i boden for godt, ikke kan regnes som en av livets store tragedier. Og det er jo sant. Men for meg er det et følbart tap og en påminning om hva alderdommen er, grunnleggende sett: Alderdommen er nettopp en periode av tap.
Dette kan høres ut som et dystert perspektiv. Men det er realistisk. Når tapsprosessen setter inn for alvor, og hvor fort den går, varierer avhengig av genetisk og annen flaks, sosial klasse og mye annet. For meg personlig kom det største tapet allerede da jeg var 65 år. Da døde mannen min. Likevel var det stor forskjell på å være sytti år og å være åtti. I løpet av det tiårsspennet akselererte tapsprosessen merkbart.
At alderdommen er en periode av tap, betyr ikke at den bare er trist, uten glede og gode opplevelser. Det er heller ikke sånn at det aldri skjer noe nytt, at horisonten aldri utvides, at en aldri erfarer noe uventet og spennende. Verden er fortsatt full av uløste mysterier. I sommer knipset jeg for eksempel et mobilbilde av ei humle som satt i en nyperose. Men da jeg kom hjem og så nærmere etter, oppdaget jeg at det ikke var ei humle som koste seg i nyperosen, det var en bille som så ut til å ha kledd seg ut som humle! Jeg sendte en e-post til en insektekspert, og fikk svar med det samme: Ganske riktig, det var en humlebille! Siden har jeg sett humlebiller flere ganger. Et helt nytt vesen er kommet inn i livet mitt!
Nye kunnskaper får jeg også rett som det er. En av årets julepresanger var boka «Skogen» av Anne Sverdrup-Thygeson. Der leste jeg med store øyne om harens forunderlige fordøyelsessystem: Haren fordøyer maten, bæsjer den ut, spiser opp avføringa og fordøyer den en gang til før den slipper ut de små, tørre klumpene vi kjenner som harebæsj. Denne fascinerende opplysninga fikk meg til å tenke på hånlige bemerkninger rettet mot bokstavtro kristne som tror at hvert ord i Bibelen er sant: «Men det står at haren er drøvtygger! Det er jo bare tull!» Jeg måtte sjekke kostholdsreglene i Femte Mosebok. Der står det at drøvtyggere som har klover kløvd helt igjennom, er det greit å spise. Men kamelen, haren og grevlingen skal ikke spises, «for de tygger nok drøv, men har ikke klover, og dere skal holde dem for urene».
Sjøl om haren ikke har fire mager som kua, må den altså spise og fordøye maten to ganger. Hadde ikke Vårherre et poeng da han klassifiserte haren som drøvtygger? Ny og morsom viten! Og siden Vårherre var såpass treffsikker når det gjaldt haren, får han være tilgitt en annen misforståelse som går fram av kostholdsreglene: Han trodde at flaggermusa var en fugl.
Jeg har også gjenopptatt kontakten med flere gamle venner jeg ikke hadde sett på mange år, jeg har vært og besøkt dem og sett hvordan de lever nå. Trådene mellom oss er fortsatt sterke og holdbare, viser det seg. Og jeg har hatt en slags oppblomstring som skjønnlitterær forfatter i de siste årene. God tid og høy alder har gjort gamle minner mer nærværende, til å gjenoppleve og reflektere over i romans form.
Altså: Livet er ikke slutt før det er slutt. Også alderdommen kan ha mye å by på. Likevel vil jeg fastholde at alderdommens særpreg er at den er en periode av tap. Å fornekte det grunnleggende, gjennom munnhell som «alder er bare et tall» og så videre, gjør det neppe lettere å bli gammel.
Tidligere har jeg skrevet at alle burde unnes et frirom som pensjonister, før biologiens herjinger setter inn for alvor. Men slik tenker ikke de som legger premissene for samfunnsdebatten. Tvert imot. De noenlunde friske årene av alderdommen bør utnyttes til lønnsarbeid, det er et grunnleggende dogme. Færrest mulig år mellom jobb og død, det later til å være målet for pensjonspolitikken, ikke bare i Norge. Men dette målet møter også motstand: Da Frankrikes president Emmanuel Macron lanserte sin «reform» av landets pensjonsordning, ble det voldsomme demonstrasjoner. Macron ville heve pensjonsalderen fra 62 til 64 år, og etter hvert til 65 år. Med 62 år hadde Frankrike en av Europas laveste pensjonsaldre. Og likevel gikk franske arbeidstakere bananas da forslaget om en, i norske øyne, nokså moderat heving kom. Hvorfor?
Argumentene mot «reformen» var mange. I en meningsytring i Frifagbevegelse setter Emil Perron, filosof og politiker med fransk bakgrunn, ord på noe av grunnfølelsen bak raseriet. Perron sier:
Pensjonen er fremtiden millioner av franskmenn ser frem til som en lovet, fortjent gave etter et liv i arbeid, og for mange, et arbeid som kan være viktig, meningsfylt, eller bare krevende: sykepleiere, jordbrukere, lærere, industriarbeidere. (...) Å kunne høste og nyte fruktene av et langt liv i arbeid har vært statens og samfunnskontraktens lovnad etter andre verdenskrig. Men hva skjer når høstingen utsettes eller oppleves truet? Disse spørsmålene er ikke bare av økonomisk og samfunnsvitenskapelig karakter, de er høyst eksistensielle. For hva er det som gir mening i et kort liv på jorden – lever vi for å arbeide, eller arbeider vi for å leve?
Franske arbeidere mener altså at de har rett til å nyte, og rett til å leve livet. Ja, de ser det til og med som en del av samfunnskontrakten. Å høre franske demonstranter formulere seg med slike argumenter når en tv-reporter stikker en mikrofon opp i ansiktet på dem, kan være en fremmedartet opplevelse for den som er vant til de siste tiårenes norske debatt. I norsk sammenheng er kravet om å få nyte, og å leve livet, knapt et gangbart argument. Det hviler en kvelende, protestantisk arbeidsmoral over den norske debatten, en moral som passer kapitalens interesser som hånd i hanske. Denne moralen er aller mest moralsk når den er moralsk på andres vegne: nemlig de som mistenkes for å være troende til å lure seg ut av arbeidslivet i stedet for å jobbe til de stuper, og som derfor må ha trusselen om økonomiske sanksjoner hengende over seg.
Vi har mye å lære av de franske arbeiderne: Retten til å nyte og leve livet burde være en sjølsagt del av samfunnskontrakten. En pensjonsalder og pensjonsvilkår som legger til rette for et frirom i livet før en blir for gammel til å ha glede av det, er verdt å kjempe for.