​​​​​​​sakprosa

Bunker­tilstanden

Kathrin Pabst gir en usedvanlig fyldig beretning om krigstraumer med «Bestefars bunker».

På flukt: Kathrin Pabsts familie flyktet fra Pommern i 1945. Dette bildet viser tyske flyktninger på vei ut av Rheindahlen i Nordrhein-Westfalen 27. februar 1945, ettersom amerikanske militære rykker fram. Foto: W.F. Stickle/Signal Corps Archive/Wikimedia CommonsPå flukt: Kathrin Pabsts familie flyktet fra Pommern i 1945. Dette bildet viser tyske flyktninger på vei ut av Rheindahlen i Nordrhein-Westfalen 27. februar 1945, ettersom amerikanske militære rykker fram. Foto: W.F. Stickle/Signal Corps Archive/Wikimedia Commons
​​​​​​​sakprosa

Kathrin Pabst

Bestefars bunker

Forlaget Oktober 2024, 182 sider

Kathrin Pabsts «Bestefars bunker» har en forklarende undertittel: «Hvorfor krigen ikke slipper taket – en generasjonsfortelling». Boka tar uventet sterkt tak, ikke minst fordi den er så godt fortalt. Jeg skal forklare hvordan, men først: Diskuterer vi ikke i Norge nettopp om vi snart burde bli ferdige med krigen? I en ustoppelig flom av filmer, romaner og historiebøker om andre verdenskrig – trenger vi virkelig mer? «Bestefars bunker» er en særdeles god forklaring på hvorfor vi som europeere ikke blir ferdige, skrevet av en etterkommer av tyske flyktninger, nå bosatt i Norge. Kathrin Pabst er selv født i 1971. Hennes oldeforeldre, bestemor og mor var blant 6,5 millioner sivile tyskere som brått måtte flykte fra Pommern da området tilfalt Polen i 1945. I russiske og polske soldaters gjenerobring var drap, utsulting, plyndring og seksuelle overgrep en del av hverdagen – også for tyskere. Som sivile synes de seinere det ikke var mye å snakke om – fordrivelsen fra Pommern gjaldt så mange.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

Månadens poet

Torild Wardenær lèt poesien romme både polemikk og elegi.

Kommentar

«Estetisk leksikon» leverer noe alle som vil forstå kunst og litteratur trenger.

Nordisk råd

Sysken­skapet opphøyrer aldri, fastslår Ida Kukkapuro.