Kathrin Pabsts «Bestefars bunker» har en forklarende undertittel: «Hvorfor krigen ikke slipper taket – en generasjonsfortelling». Boka tar uventet sterkt tak, ikke minst fordi den er så godt fortalt. Jeg skal forklare hvordan, men først: Diskuterer vi ikke i Norge nettopp om vi snart burde bli ferdige med krigen? I en ustoppelig flom av filmer, romaner og historiebøker om andre verdenskrig – trenger vi virkelig mer? «Bestefars bunker» er en særdeles god forklaring på hvorfor vi som europeere ikke blir ferdige, skrevet av en etterkommer av tyske flyktninger, nå bosatt i Norge. Kathrin Pabst er selv født i 1971. Hennes oldeforeldre, bestemor og mor var blant 6,5 millioner sivile tyskere som brått måtte flykte fra Pommern da området tilfalt Polen i 1945. I russiske og polske soldaters gjenerobring var drap, utsulting, plyndring og seksuelle overgrep en del av hverdagen – også for tyskere. Som sivile synes de seinere det ikke var mye å snakke om – fordrivelsen fra Pommern gjaldt så mange.
Kathrin Pabst gir en usedvanlig fyldig beretning om krigstraumer med «Bestefars bunker».
Bunkertilstanden
