​​​​​​​sakprosa

Bunker­tilstanden

Kathrin Pabst gir en usedvanlig fyldig beretning om krigstraumer med «Bestefars bunker».

På flukt: Kathrin Pabsts familie flyktet fra Pommern i 1945. Dette bildet viser tyske flyktninger på vei ut av Rheindahlen i Nordrhein-Westfalen 27. februar 1945, ettersom amerikanske militære rykker fram. Foto: W.F. Stickle/Signal Corps Archive/Wikimedia CommonsPå flukt: Kathrin Pabsts familie flyktet fra Pommern i 1945. Dette bildet viser tyske flyktninger på vei ut av Rheindahlen i Nordrhein-Westfalen 27. februar 1945, ettersom amerikanske militære rykker fram. Foto: W.F. Stickle/Signal Corps Archive/Wikimedia Commons

Kathrin Pabst

Bestefars bunker

Forlaget Oktober 2024, 182 sider

Kathrin Pabsts «Bestefars bunker» har en forklarende undertittel: «Hvorfor krigen ikke slipper taket – en generasjonsfortelling». Boka tar uventet sterkt tak, ikke minst fordi den er så godt fortalt. Jeg skal forklare hvordan, men først: Diskuterer vi ikke i Norge nettopp om vi snart burde bli ferdige med krigen? I en ustoppelig flom av filmer, romaner og historiebøker om andre verdenskrig – trenger vi virkelig mer? «Bestefars bunker» er en særdeles god forklaring på hvorfor vi som europeere ikke blir ferdige, skrevet av en etterkommer av tyske flyktninger, nå bosatt i Norge. Kathrin Pabst er selv født i 1971. Hennes oldeforeldre, bestemor og mor var blant 6,5 millioner sivile tyskere som brått måtte flykte fra Pommern da området tilfalt Polen i 1945. I russiske og polske soldaters gjenerobring var drap, utsulting, plyndring og seksuelle overgrep en del av hverdagen – også for tyskere. Som sivile synes de seinere det ikke var mye å snakke om – fordrivelsen fra Pommern gjaldt så mange.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

Kommentar

Samtids­poe­siens former har sine røtter i forrige århundres krigs­er­fa­ringer.

Anmeldelse

Hunden har vært med oss i årtusener. «The Dog’s Gaze» viser hvordan det har preget kunst­his­to­rien.

Månadens poet

For Joakim Kjørsvik kan ein augeblink seie mykje om eit liv.