Eg held oppe fjella
Eg blindar storhavet
Eg har kniv i bringa
Eg ser ranglande fuglar
Eg raknar med meg midtfjords
Eg syner deg fortvilte planetar
Eg går inni firkantar
Eg stablar drivande ved
Eg kryp på nedrige berg
Eg isar ned tindar
Eg fer til botnar
Eg sit fast i altet
Eg triv fordrivne ord
Eg sankar motige maurar
Eg kryssar sorgsam myr
Eg skriv oppå hjartet ditt
Eg legg meg inntil deg
Kathrin Pabst gir en usedvanlig fyldig beretning om krigstraumer med «Bestefars bunker».
Bunkertilstanden
Kathrin Pabst
Bestefars bunker
sakprosa
Forlaget Oktober 2024, 182 sider
Kathrin Pabsts «Bestefars bunker» har en forklarende undertittel: «Hvorfor krigen ikke slipper taket – en generasjonsfortelling». Boka tar uventet sterkt tak, ikke minst fordi den er så godt fortalt. Jeg skal forklare hvordan, men først: Diskuterer vi ikke i Norge nettopp om vi snart burde bli ferdige med krigen? I en ustoppelig flom av filmer, romaner og historiebøker om andre verdenskrig – trenger vi virkelig mer? «Bestefars bunker» er en særdeles god forklaring på hvorfor vi som europeere ikke blir ferdige, skrevet av en etterkommer av tyske flyktninger, nå bosatt i Norge. Kathrin Pabst er selv født i 1971. Hennes oldeforeldre, bestemor og mor var blant 6,5 millioner sivile tyskere som brått måtte flykte fra Pommern da området tilfalt Polen i 1945. I russiske og polske soldaters gjenerobring var drap, utsulting, plyndring og seksuelle overgrep en del av hverdagen – også for tyskere. Som sivile synes de seinere det ikke var mye å snakke om – fordrivelsen fra Pommern gjaldt så mange.