Leder

Møtte seg selv i retten

Mari Skurdal

Forrige uke ble det avsagt en oppsiktsvekkende dom i Skjønnsretten, en særdomstol for tvistesaker under plan- og bygningsloven. Partene i striden er Oslo kommune og Oslo kommune, gjennom sitt underliggende selskap Hav Eiendom AS, og den handler om prisen for en skoletomt. I 2003 ble en tomt rett nord for Sørenga avsatt til skole. Men samme år ble også Hav Eiendom etablert, et aksjeselskap heleid av det kommunale foretaket Oslo Havn. Eiendommene i Bjørvika og på Sørenga ble overført til det nyetablerte AS-et. Og her starter problemene. For i avtalen om bygging av skole fra 2003 er det ikke avklart hvordan prisen skulle fastsettes, går det fram av en artikkel i Aftenposten.

«Organiseringen følger den nyliberale håndboka til punkt og prikke.»

I dag er eiendommene på Sørenga blant Norges dyreste. Hav Eiendom AS la derfor fram et priskrav basert på hva tomta var verdt om den ble solgt på det frie marked til bolig­utbygging eller næringsvirksomhet. «Å gi bort eiendom eid av et AS, funker ikke», sier Kjell Kalland, administrerende direktør i Hav Eiendom, til Aftenposten. Akkurat hva forslaget var på, skriver ikke avisa, men det var åpenbart mer enn Oslo kommune kunne gå med på. Skjønnsretten har gitt Hav Eiendom delvis medhold, og kommunen er dømt til å betale rundt 80 millioner kroner for tomta. Begge parter vurderer å anke, så endelig punktum er ikke satt. Sørenga-beboere som venter på en ny skole, må uansett vente til i hvert fall 2028, selv om planen opprinnelig var at skolen skulle ta imot første elev i 2018.

Saken viser hvor galt det kan gå når kommuner organiserer underliggende enheter som private bedrifter. Overskuddet fra Hav Eiendom går i sin helhet til Oslo Havn, et foretak heleid av Oslo kommune. Likevel havner strid om pengeforflytninger i retten, fordi et AS ikke lenger ser seg som del av kommunen og forpliktet av samfunnsansvaret. Organiseringen av Oslo Havn følger den nyliberale håndboka til punkt og prikke. Oppsplitting i AS-er og datterselskaper har gitt en oppblomstring av høytlønte direktører og styremedlemmer, samtidig som kommunen blir sin egen fiende. Det er så dumt som det får blitt.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mari Skurdal