Leder

Møtte seg selv i retten

Mari Skurdal

Forrige uke ble det avsagt en oppsiktsvekkende dom i Skjønnsretten, en særdomstol for tvistesaker under plan- og bygningsloven. Partene i striden er Oslo kommune og Oslo kommune, gjennom sitt underliggende selskap Hav Eiendom AS, og den handler om prisen for en skoletomt. I 2003 ble en tomt rett nord for Sørenga avsatt til skole. Men samme år ble også Hav Eiendom etablert, et aksjeselskap heleid av det kommunale foretaket Oslo Havn. Eiendommene i Bjørvika og på Sørenga ble overført til det nyetablerte AS-et. Og her starter problemene. For i avtalen om bygging av skole fra 2003 er det ikke avklart hvordan prisen skulle fastsettes, går det fram av en artikkel i Aftenposten.

«Organiseringen følger den nyliberale håndboka til punkt og prikke.»

I dag er eiendommene på Sørenga blant Norges dyreste. Hav Eiendom AS la derfor fram et priskrav basert på hva tomta var verdt om den ble solgt på det frie marked til bolig­utbygging eller næringsvirksomhet. «Å gi bort eiendom eid av et AS, funker ikke», sier Kjell Kalland, administrerende direktør i Hav Eiendom, til Aftenposten. Akkurat hva forslaget var på, skriver ikke avisa, men det var åpenbart mer enn Oslo kommune kunne gå med på. Skjønnsretten har gitt Hav Eiendom delvis medhold, og kommunen er dømt til å betale rundt 80 millioner kroner for tomta. Begge parter vurderer å anke, så endelig punktum er ikke satt. Sørenga-beboere som venter på en ny skole, må uansett vente til i hvert fall 2028, selv om planen opprinnelig var at skolen skulle ta imot første elev i 2018.

Saken viser hvor galt det kan gå når kommuner organiserer underliggende enheter som private bedrifter. Overskuddet fra Hav Eiendom går i sin helhet til Oslo Havn, et foretak heleid av Oslo kommune. Likevel havner strid om pengeforflytninger i retten, fordi et AS ikke lenger ser seg som del av kommunen og forpliktet av samfunnsansvaret. Organiseringen av Oslo Havn følger den nyliberale håndboka til punkt og prikke. Oppsplitting i AS-er og datterselskaper har gitt en oppblomstring av høytlønte direktører og styremedlemmer, samtidig som kommunen blir sin egen fiende. Det er så dumt som det får blitt.

Leder

Finans­de­par­te­mentet

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Bjørgulv Braanen