Leder

Møtte seg selv i retten

Forrige uke ble det avsagt en oppsiktsvekkende dom i Skjønnsretten, en særdomstol for tvistesaker under plan- og bygningsloven. Partene i striden er Oslo kommune og Oslo kommune, gjennom sitt underliggende selskap Hav Eiendom AS, og den handler om prisen for en skoletomt. I 2003 ble en tomt rett nord for Sørenga avsatt til skole. Men samme år ble også Hav Eiendom etablert, et aksjeselskap heleid av det kommunale foretaket Oslo Havn. Eiendommene i Bjørvika og på Sørenga ble overført til det nyetablerte AS-et. Og her starter problemene. For i avtalen om bygging av skole fra 2003 er det ikke avklart hvordan prisen skulle fastsettes, går det fram av en artikkel i Aftenposten.

«Organiseringen følger den nyliberale håndboka til punkt og prikke.»

I dag er eiendommene på Sørenga blant Norges dyreste. Hav Eiendom AS la derfor fram et priskrav basert på hva tomta var verdt om den ble solgt på det frie marked til bolig­utbygging eller næringsvirksomhet. «Å gi bort eiendom eid av et AS, funker ikke», sier Kjell Kalland, administrerende direktør i Hav Eiendom, til Aftenposten. Akkurat hva forslaget var på, skriver ikke avisa, men det var åpenbart mer enn Oslo kommune kunne gå med på. Skjønnsretten har gitt Hav Eiendom delvis medhold, og kommunen er dømt til å betale rundt 80 millioner kroner for tomta. Begge parter vurderer å anke, så endelig punktum er ikke satt. Sørenga-beboere som venter på en ny skole, må uansett vente til i hvert fall 2028, selv om planen opprinnelig var at skolen skulle ta imot første elev i 2018.

Saken viser hvor galt det kan gå når kommuner organiserer underliggende enheter som private bedrifter. Overskuddet fra Hav Eiendom går i sin helhet til Oslo Havn, et foretak heleid av Oslo kommune. Likevel havner strid om pengeforflytninger i retten, fordi et AS ikke lenger ser seg som del av kommunen og forpliktet av samfunnsansvaret. Organiseringen av Oslo Havn følger den nyliberale håndboka til punkt og prikke. Oppsplitting i AS-er og datterselskaper har gitt en oppblomstring av høytlønte direktører og styremedlemmer, samtidig som kommunen blir sin egen fiende. Det er så dumt som det får blitt.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.