Leder

Møtte seg selv i retten

Forrige uke ble det avsagt en oppsiktsvekkende dom i Skjønnsretten, en særdomstol for tvistesaker under plan- og bygningsloven. Partene i striden er Oslo kommune og Oslo kommune, gjennom sitt underliggende selskap Hav Eiendom AS, og den handler om prisen for en skoletomt. I 2003 ble en tomt rett nord for Sørenga avsatt til skole. Men samme år ble også Hav Eiendom etablert, et aksjeselskap heleid av det kommunale foretaket Oslo Havn. Eiendommene i Bjørvika og på Sørenga ble overført til det nyetablerte AS-et. Og her starter problemene. For i avtalen om bygging av skole fra 2003 er det ikke avklart hvordan prisen skulle fastsettes, går det fram av en artikkel i Aftenposten.

«Organiseringen følger den nyliberale håndboka til punkt og prikke.»

I dag er eiendommene på Sørenga blant Norges dyreste. Hav Eiendom AS la derfor fram et priskrav basert på hva tomta var verdt om den ble solgt på det frie marked til bolig­utbygging eller næringsvirksomhet. «Å gi bort eiendom eid av et AS, funker ikke», sier Kjell Kalland, administrerende direktør i Hav Eiendom, til Aftenposten. Akkurat hva forslaget var på, skriver ikke avisa, men det var åpenbart mer enn Oslo kommune kunne gå med på. Skjønnsretten har gitt Hav Eiendom delvis medhold, og kommunen er dømt til å betale rundt 80 millioner kroner for tomta. Begge parter vurderer å anke, så endelig punktum er ikke satt. Sørenga-beboere som venter på en ny skole, må uansett vente til i hvert fall 2028, selv om planen opprinnelig var at skolen skulle ta imot første elev i 2018.

Saken viser hvor galt det kan gå når kommuner organiserer underliggende enheter som private bedrifter. Overskuddet fra Hav Eiendom går i sin helhet til Oslo Havn, et foretak heleid av Oslo kommune. Likevel havner strid om pengeforflytninger i retten, fordi et AS ikke lenger ser seg som del av kommunen og forpliktet av samfunnsansvaret. Organiseringen av Oslo Havn følger den nyliberale håndboka til punkt og prikke. Oppsplitting i AS-er og datterselskaper har gitt en oppblomstring av høytlønte direktører og styremedlemmer, samtidig som kommunen blir sin egen fiende. Det er så dumt som det får blitt.

Leder

Må granskes

I går ble det tidligere diplomatparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen siktet for grov korrupsjon og medvirkning til grov korrupsjon. Samme siktelse har Økokrim tatt ut mot tidligere statsminister Thorbjørn Jagland. Siktelsen er alvorlig. Grov korrupsjon straffes med fengsel i inntil ti år. Det er bra at Økokrim med sine vide fullmakter etterforsker samfunnstoppene som har hatt økonomiske bånd med milliardæren Jeffrey Epstein. Samtidig må også andre sider ved kontakten undersøkes, og ikke minst hvorfor Utenriksdepartementet ikke har grepet inn, til tross for varsler og kritikk fra Riksrevisjonen.

Hilsen fra barnehagen

I slutten av januar fikk kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) et brev. Bak brevet sto en rekke organisasjoner, blant dem Redd Barna, Foreldreopprøret og flere fagforeninger. Brevet inneholdt et varskorop om bemannings­situasjonen i norske barnehager. Til TV 2 understreker nestleder i Utdannings­forbundet Ann Mari Milo Lorentzen at det ikke bare er foreldrene som er bekymret. Også de som er på jobb for barna, slår alarm. De trekker fram en undersøkelse fra 2025 som det er grunn til å stoppe opp ved.

Et varsko til oss alle

Det amerikanske justisdepartementet har sluppet 3,5 millioner filer fra etterforskingen av milliardæren Jeffrey Epstein. Likevel er omtrent halvparten av filene fortsatt unntatt offentlighet. Hva skiller det som er frigitt fra det som holdes tilbake? Det vet vi ikke. Filene er åpenbart ikke holdt tilbake for å beskytte identiteten til ofrene i saken, for mange av dem var lett gjenkjennbare på bilder og med navn i materialet som ble delt med allmennheten forrige fredag. Ettersom det er Donald Trumps administrasjon som nå styrer Justisdepartementet, går spekulasjonene høyt på internett om hvorvidt den holder tilbake dokumenter som inkriminerer den amerikanske presidenten. Som Epstein-filene har vist, kan privat kommunikasjon mellom mektige mennesker være politisk sprengstoff. Nettopp derfor bør vi bekymre oss langt mer enn vi gjør for hvem som har tilgang til våre hverdagslige meldingsutvekslinger.