Leder

USAs støtte fortsetter

Mari Skurdal

13. oktober sendte Biden-administrasjonen et brev til Israels myndigheter. Brevet var signert utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin og framsatte en rekke konkrete krav om å slippe nødhjelp inn på Gazastripa og unngå tvungen flytting av folk. Brevet var også utstyrt med en frist: Hvis ikke kravene var innfridd innen 30 dager, ville USA rulle tilbake militær støtte. Var den nye, strenge tonen uttrykk for en reell vilje til å stanse støtta til Benjamin Netanyahu, eller et forsøk på å tilfredsstille amerikanske Palestina-aktivister før valget?

«Hos Trump er det ingen­ting å hente for palestinere.»

Tirsdag denne uka gikk fristen ut. I en rapport viser åtte humanitære organisasjoner at Israel ikke har rettet seg etter de amerikanske kravene. Bare en brøkdel av den nødhjelpa som trengs, kommer til Gaza hver dag. På de 30 dagene som har gått, har israelske styrker drept fire hjelpearbeidere og bombet en klinikk som setter poliovaksiner, samtidig som om lag 80 prosent av palestinerne på Gazastripa lever under evakueringsordre. Likevel gjør ikke det amerikanske utenriksdepartementet stort. En talsperson sier at de vil vurdere om Israel overholder amerikansk lov og at de «har sett noen framskritt bli gjort». USAs militære støtte til Israel vil derfor fortsette som før fram til Donald Trump tar over landet.

Trump er i gang med å peke ut sitt mannskap, og til jobben som USAs ambassadør til Israel, har han valgt Mike Huckabee. Han er Fox-programleder, tidligere guvernør og evangelisk kristen med et 50 år langt forhold til Israel. Under et besøk til landet i 2017, uttalte han, ifølge Times of Israel, at «Vestbredden fins ikke – bare Judea og Samaria. Bosettinger fins ikke – de er samfunn, nabolag, byer. Og det finnes ikke noe som heter okkupasjon». Joe Biden har ikke stagget Netanyahu, og hos Trumps nye team er det ingenting å hente for palestinere. Derfor må det internasjonale samfunn slutte å vente på noen amerikansk løsning. Sanksjoner og støtte til de internasjonale rettsprosessene er nødvendig, ellers risikerer vi at palestinske områder blir innlemmet i Israel med verden som tilskuere.

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Bjørgulv Braanen

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen