Leder

USAs støtte fortsetter

Mari Skurdal

13. oktober sendte Biden-administrasjonen et brev til Israels myndigheter. Brevet var signert utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin og framsatte en rekke konkrete krav om å slippe nødhjelp inn på Gazastripa og unngå tvungen flytting av folk. Brevet var også utstyrt med en frist: Hvis ikke kravene var innfridd innen 30 dager, ville USA rulle tilbake militær støtte. Var den nye, strenge tonen uttrykk for en reell vilje til å stanse støtta til Benjamin Netanyahu, eller et forsøk på å tilfredsstille amerikanske Palestina-aktivister før valget?

«Hos Trump er det ingen­ting å hente for palestinere.»

Tirsdag denne uka gikk fristen ut. I en rapport viser åtte humanitære organisasjoner at Israel ikke har rettet seg etter de amerikanske kravene. Bare en brøkdel av den nødhjelpa som trengs, kommer til Gaza hver dag. På de 30 dagene som har gått, har israelske styrker drept fire hjelpearbeidere og bombet en klinikk som setter poliovaksiner, samtidig som om lag 80 prosent av palestinerne på Gazastripa lever under evakueringsordre. Likevel gjør ikke det amerikanske utenriksdepartementet stort. En talsperson sier at de vil vurdere om Israel overholder amerikansk lov og at de «har sett noen framskritt bli gjort». USAs militære støtte til Israel vil derfor fortsette som før fram til Donald Trump tar over landet.

Trump er i gang med å peke ut sitt mannskap, og til jobben som USAs ambassadør til Israel, har han valgt Mike Huckabee. Han er Fox-programleder, tidligere guvernør og evangelisk kristen med et 50 år langt forhold til Israel. Under et besøk til landet i 2017, uttalte han, ifølge Times of Israel, at «Vestbredden fins ikke – bare Judea og Samaria. Bosettinger fins ikke – de er samfunn, nabolag, byer. Og det finnes ikke noe som heter okkupasjon». Joe Biden har ikke stagget Netanyahu, og hos Trumps nye team er det ingenting å hente for palestinere. Derfor må det internasjonale samfunn slutte å vente på noen amerikansk løsning. Sanksjoner og støtte til de internasjonale rettsprosessene er nødvendig, ellers risikerer vi at palestinske områder blir innlemmet i Israel med verden som tilskuere.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Bendik Wold

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Mari Skurdal

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal