Leder

USAs støtte fortsetter

13. oktober sendte Biden-administrasjonen et brev til Israels myndigheter. Brevet var signert utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin og framsatte en rekke konkrete krav om å slippe nødhjelp inn på Gazastripa og unngå tvungen flytting av folk. Brevet var også utstyrt med en frist: Hvis ikke kravene var innfridd innen 30 dager, ville USA rulle tilbake militær støtte. Var den nye, strenge tonen uttrykk for en reell vilje til å stanse støtta til Benjamin Netanyahu, eller et forsøk på å tilfredsstille amerikanske Palestina-aktivister før valget?

«Hos Trump er det ingen­ting å hente for palestinere.»

Tirsdag denne uka gikk fristen ut. I en rapport viser åtte humanitære organisasjoner at Israel ikke har rettet seg etter de amerikanske kravene. Bare en brøkdel av den nødhjelpa som trengs, kommer til Gaza hver dag. På de 30 dagene som har gått, har israelske styrker drept fire hjelpearbeidere og bombet en klinikk som setter poliovaksiner, samtidig som om lag 80 prosent av palestinerne på Gazastripa lever under evakueringsordre. Likevel gjør ikke det amerikanske utenriksdepartementet stort. En talsperson sier at de vil vurdere om Israel overholder amerikansk lov og at de «har sett noen framskritt bli gjort». USAs militære støtte til Israel vil derfor fortsette som før fram til Donald Trump tar over landet.

Trump er i gang med å peke ut sitt mannskap, og til jobben som USAs ambassadør til Israel, har han valgt Mike Huckabee. Han er Fox-programleder, tidligere guvernør og evangelisk kristen med et 50 år langt forhold til Israel. Under et besøk til landet i 2017, uttalte han, ifølge Times of Israel, at «Vestbredden fins ikke – bare Judea og Samaria. Bosettinger fins ikke – de er samfunn, nabolag, byer. Og det finnes ikke noe som heter okkupasjon». Joe Biden har ikke stagget Netanyahu, og hos Trumps nye team er det ingenting å hente for palestinere. Derfor må det internasjonale samfunn slutte å vente på noen amerikansk løsning. Sanksjoner og støtte til de internasjonale rettsprosessene er nødvendig, ellers risikerer vi at palestinske områder blir innlemmet i Israel med verden som tilskuere.

Leder

Prioriter grunnmuren!

I går møtte Arbeiderpartiet representanter for regjeringens fire støttepartier til det første forhandlingsmøtet om neste års statsbudsjett. Bakteppet for forhandlingene er en svært krevende kommuneøkonomi, hvor prisvekst, høye renteutgifter og en aldrende befolkning fører til kutt i nordmenns hverdagsvelferd. Over hele landet blir det nedlagt skoler, kuttet i barnevern og bibliotek, mens eldre må vente uforsvarlig lenge før de får plass på sykehjem. Situasjonen i Kommune-Norge er også den saken som bekymrer nordmenn aller mest, viser en undersøkelse Opinion har gjort for LO. Over 4000 personer har fått spørsmål om hva som bekymrer dem mest de neste tolv månedene, og det aller flest uroer seg for, er kutt i skole, helsevesen, barnehage og eldreomsorg. Hele 72 prosent er bekymret eller svært bekymret for dette, og det er ikke så rart.

Den nye jernfir­kanten

Begrepet Jerntriangelet brukes om koplingen mellom tre sentrale institusjoner for norsk samfunnsplanlegging: Økonomisk institutt på Blindern, Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå. Den økonomiske styringen i etterkrigstida sprang ut av miljøer som dominerte disse institusjonene, men nå ser det ut som triangelet må utfylles med enda et hjørne. På denne ukas pressekonferanse ble det klart at Riksrevisjonen har gitt seg selv et nytt mandat: utforming av økonomiske analyser. Det nye mandater har ikke utspring i nye paragrafer i riksrevisjonsloven og oppdrag fra Stortinget. Riksrevisjonen forteller selv at nyskapningen henter sin legitimitet fra den internasjonale organisasjonen for riksrevisjoner, INTOSAI, som sier at riksrevisjoner «kan vurdere å utarbeide produkter som ser fremover ved å sammenstille resultater fra ulike kilder, ikke bare revisjon. Dette omfatter blant annet økonomiske analyser». Interessant nok skjer endringen med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i rollen som riksrevisor.

Piketty ser lyst på det

«Jeg er, som vanlig, en veldig idealistisk optimist», sier stjerneøkonomen Thomas Piketty i et intervju med Financial Times. Det er forfriskende å lese noen som titter ut på verden og ser kimer til håp, og håpet, det finner Piketty i bevegelsen mot likhet – en mer enn 200 år lang tradisjon som til tross for sine opp- og nedturer vil fortsette. Hva som er galt akkurat nå, har Piketty skrevet utførlig om tidligere: stigende økonomisk og politisk ulikhet. Når konsentrasjonen av rikdom blir for ekstrem, blir demokratisk styring vanskelig. Men det kan altså snu, mener den franske økonomen. Han mener omfordeling presser seg fram, og at det må begynne med en skattlegging av de aller rikeste. I Pikettys univers er sentrumsposisjonen allerede på vei inn i forglemmelsen.