Leder

USAs støtte fortsetter

Mari Skurdal

13. oktober sendte Biden-administrasjonen et brev til Israels myndigheter. Brevet var signert utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin og framsatte en rekke konkrete krav om å slippe nødhjelp inn på Gazastripa og unngå tvungen flytting av folk. Brevet var også utstyrt med en frist: Hvis ikke kravene var innfridd innen 30 dager, ville USA rulle tilbake militær støtte. Var den nye, strenge tonen uttrykk for en reell vilje til å stanse støtta til Benjamin Netanyahu, eller et forsøk på å tilfredsstille amerikanske Palestina-aktivister før valget?

«Hos Trump er det ingen­ting å hente for palestinere.»

Tirsdag denne uka gikk fristen ut. I en rapport viser åtte humanitære organisasjoner at Israel ikke har rettet seg etter de amerikanske kravene. Bare en brøkdel av den nødhjelpa som trengs, kommer til Gaza hver dag. På de 30 dagene som har gått, har israelske styrker drept fire hjelpearbeidere og bombet en klinikk som setter poliovaksiner, samtidig som om lag 80 prosent av palestinerne på Gazastripa lever under evakueringsordre. Likevel gjør ikke det amerikanske utenriksdepartementet stort. En talsperson sier at de vil vurdere om Israel overholder amerikansk lov og at de «har sett noen framskritt bli gjort». USAs militære støtte til Israel vil derfor fortsette som før fram til Donald Trump tar over landet.

Trump er i gang med å peke ut sitt mannskap, og til jobben som USAs ambassadør til Israel, har han valgt Mike Huckabee. Han er Fox-programleder, tidligere guvernør og evangelisk kristen med et 50 år langt forhold til Israel. Under et besøk til landet i 2017, uttalte han, ifølge Times of Israel, at «Vestbredden fins ikke – bare Judea og Samaria. Bosettinger fins ikke – de er samfunn, nabolag, byer. Og det finnes ikke noe som heter okkupasjon». Joe Biden har ikke stagget Netanyahu, og hos Trumps nye team er det ingenting å hente for palestinere. Derfor må det internasjonale samfunn slutte å vente på noen amerikansk løsning. Sanksjoner og støtte til de internasjonale rettsprosessene er nødvendig, ellers risikerer vi at palestinske områder blir innlemmet i Israel med verden som tilskuere.

Leder

Sannhetens øyeblikk

Europeiske statsledere står overfor et enormt dilemma etter at Donald Trump før helga presenterte sin 28-punkters plan for å få slutt på krigen i Ukraina. Planen innebærer at Ukraina i praksis må avstå rundt 20 prosent av sitt territorium til Russland, grunnlovsfeste at de aldri skal søke Nato-medlemskap og redusere sine væpnede styrker til 600.000 soldater. Planen skal være utarbeidet av Trumps spesialutsending Steve Witkoff sammen med hans russiske motpart Kirill Dmitrijev og ble presentert for Ukraina mer eller mindre som et ultimatum: Landet risikerer å miste all den amerikanske støtta dersom de ikke går med på det amerikanske forslaget. Trump vil ha svar innen torsdag. Både Volodymyr Zelenskyj og hans europeiske kollegaer har allerede gått langt i å avvise planen, som krysser flere av Ukrainas såkalte «røde linjer». Samtidig er det tydelig at de innser risikoen ved å slå forslaget helt ned. En felles uttalelse fra ledere i Europa, Japan og Canada berømmer USAs initiativ for fred og slår deretter fast, nokså vagt, at det må «arbeides videre» med planen.

Ole Øyvind Sand Holth

Hva kommer etter USA?

I begynnelsen av Donald Trumps andre presidentperiode ble et sitat fra Leonard Cohens siste diktsamling hyppig sitert. «Du vil ikke like det som kommer etter Amerika», skrev den kanadiske poeten og sangeren. Verselinja har blitt forstått som en advarsel om at andre og skumlere regimer vil ta over USAs dominerende posisjon. Kommentatorer så for seg at vi med Trump ville få et USA som trakk seg tilbake fra verdensscenen – økonomisk, militært og diplomatisk. I stedet blir det stadig klarere at det som kommer etter USA, er USA. Riktignok med en ny politikk for handel, bistand og så videre, men like fullt med en betydelig vilje til å være den dominerende maktfaktoren på den internasjonale arenaen. Metodene er forandret.

Mari Skurdal

Frede­riksens fabrikk i stå

Det danske kommune- og regionvalget ble et skremmeskudd for statsminister Mette Frederiksen og Socialdemokratiet bare ett år før hun må skrive ut valg til Folketinget. Sosialdemokratene tapte København etter 122 år ved makta, men også utover i landet gikk partiet kraftig tilbake. Det er tydelig at velgerne ikke har særlig sans for den særdanske modellen med en regjering over blokkgrensene, der Socialdemokratiet har gått sammen med de to borgerlige partiene, Moderaterne og Venstre. Moderaterne, partiet til Lars Løkke Rasmussen, som var selve arkitekten bak prosjektet, er nærmest utradert i kommunene, med en oppslutning på skarve på 1,3 prosent. Socialdemokratiet fikk likevel den største skrellen, med et fall på 5,2 prosentpoeng til 23,2 prosent. Mette Frederiksen innrømmet på valgvaken på Arbejdermuseet i København at samarbeidet med de borgerlige var en medvirkende årsak til tilbakegangen. Venstre, det tradisjonelt største partiet på borgerlig side, tapte også oppslutning, men har styrket seg betydelig etter nedturen i kjølvannet av et partilederbytte og inntredenen i Frederiksen-regjeringen i strid med valgløftene.

Bjørgulv Braanen