En resignasjon brer seg over landet vårt – en velferdsresignasjon. Den kommer i flere ulike former og uttrykk fra flere steder på samme tid: i politikken, i mediene og i rettssalen. Det var den vi hørte da helseminister Ingvild Kjerkol for snart to år siden uttalte at hver og en av oss må ta mer ansvar for å planlegge vår egen alderdom. Det er den vi hører når VGs Shazia Majid skriver i en kommentar om eldrebølgen og krisa i kommuneøkonomien at «velferdsstaten slik vi kjenner den, står for fall». Og det var den vi hørte for litt siden i Hordaland tingrett, da advokat Carl Aasland Jerstad på vegne av sin klient krevde 40 millioner kroner i erstatning etter en skade som oppsto under fødsel, blant annet begrunnet i at «fremtiden for gratis velferdsytinger er usikker», som det sto referert i Bergens Tidende.
Se så dette sammen med funksjonshemmedes rett til brukerstyrt personlig assistanse som settes i spill, nedleggelse av offentlige skoler i distriktene som erstattes med private, en formidabel økning i salget av helseforsikringer, samt Dr. Dropin-leger som popper opp i bysentra over hele landet – og man øyner noe sånt som en tverrpolitisk fortelling om velferdsstatens undergang. Hvor kommer den egentlig fra?
Under fattigere kår
Nedbyggingen av velferdsstaten – eller, rettere sagt, forventningen om nedbyggingen av velferdsstaten – er et perfekt uttrykk for det kulturkritikeren Mark Fisher i sin bok fra 2009 kalte kapitalistisk realisme.
Kapitalistisk realisme er en alminneliggjort versjon av Margaret Thatchers utsagn om at det ikke finnes noe alternativ – there is no alternative. På Thatchers tid fantes det jo faktisk et alternativ, som var den fremdeles eksisterende kommunismen i Øst-Europa. Men murens fall og oppløsningen av Sovjetunionen har ikke bare gjort noe med tilstedeværelsen av faktiske alternativer – de har gjort det umulig for oss å i det hele tatt se for oss at alternativer skal finnes.
Det kapitalistiske systemet har blitt vannet vi svømmer i og luften vi puster i, i den grad at vi ikke engang er i stand til å se for oss at ordninger vi selv har skapt og under langt fattigere kår, fremdeles kan være levedyktige. Det er dette som gjør at medlemskap i en fagforening i dag, også på venstresida, gjerne framstilles som en form for individuell forsikring eller billig advokat. Heller enn å understreke radikaliteten i fellesskapet, kjøper man (!) kapitalismens sjargong.
Maktesløshet satt i system
Noen ganger lurer jeg på om nordmenn i min egen generasjon har gjort oss skyldige i en form for intellektuell latskap. Vi har vokst opp i trygghet og vet at vi har det godt, men vi husker ikke lenger hvorfor. Slik har det i hvert fall utvilsomt blitt på mitt eget felt, litteraturen, hvor forfattere nå er kommet i en situasjon hvor vi stadig er nødt til å minne politikerne på at jobben vår er å bevare og videreutvikle det norske språket.
Og apropos språk: hvor kommer det egentlig fra, et uttrykk som «gratis velferdsytinger»? Gratis? For hvem? Vi vet det jo egentlig godt: kostnadene til legelønninger og sykehusbygg forsvinner jo ikke selv om de finansieres over statsbudsjettet – det er fremdeles vi som betaler. Når en advokat i en rettssal framstiller velferden som «gratis», kopler han den fra både økonomien og virkeligheten – og med det også vår påvirkningskraft på den. «Her er det ingen ting du kan gjøre, annet enn å sikre deg selv», er budskapet.
En liknende maktesløshet synes å ha rammet Shazia Majid. I sin kommentar skriver hun at vi alle er nødt til å planlegge for vår egen families framtid, og for eksempel velge bosted i nærheten av våre aldrende foreldre. Til det kan man innvende at det er vanskelig å etablere seg og bli i hjembygda si hvis nærskolen legges ned. Men det er også interessant at Majid fint klarer å se for seg at vi som enkeltmennesker er i stand til å ta vare på vår nærmeste familie, med alt det arbeidet og det ansvaret det tross alt innebærer, men at hun ikke klarer å se for seg at vi sammen tar vare på den felles eldreomsorgen vi allerede har. Men slik er det i kapitalismens verden: Individet kan klare hva det skal være, så lenge det ikke er offentlig ansatt.
En selvmotsigelse
Kanskje er det bare meg, men umiddelbart synes jeg det er en viss selvmotsigelse i at det skal bli mer eller bedre omsorg av at alle oppfordres til å tenke mer på seg selv. Hvis det vi mangler i samfunnet vårt er omsorg og fellesskap, hvorfor svarer vi på det ved å rope på mer egoisme?
Å «ta ansvar» har blitt ensbetydende med å «ta ansvar for seg selv», eller sagt med andre ord, kjøpe tomannsbolig og spare i fond. Kan ikke det å ta ansvar for eldrebølgen også bety å ta ansvar for andre? Kan det ikke for eksempel bety å tørre å ta de valgene som faktisk skal til for å bevare et samfunn med en viss grad av likhet, og som alle, inkludert Høyre og Frp, sier at de vil ha? «Ingen får Botox før alle har rein bleie» burde være et slagord de fleste skulle kunne stille seg bak.
Innovasjon er mulig
For ja, eldrebølgen er reell. Nordmenn får færre barn enn noen gang tidligere, og om bare få år vil antallet eldre over 65 overstige antallet barn og unge under myndighetsalder. En del distriktskommuner merker dette godt allerede, i form av mangel på arbeidskraft og høye utgifter til vikarer. Det er åpenbart at med færre skattebetalere per pensjonist, må vi kanskje organisere oss på en annen måte enn vi har gjort til nå.
Men mangel på sykepleiere og helsefagarbeidere er ikke i seg selv et uløselig problem. Et tiltak arbeidstakerorganisasjonene har foreslått i årevis, nemlig rett og slett å øke lønna til de ansatte, prøves nå ut i Røyrvik i Trøndelag, og signalene derfra er lovende. Etter å ha slitt med ubesatte stillinger i årevis, opplever de nå å få mange kvalifiserte søkere etter at de har økt helsefagarbeiderlønna med 100.000 kroner i året, og sykepleierlønna med 200.000. Igjen for det får de ikke bare flere fast ansatte og innbyggere i kommunen: De sparer også penger, fordi utgiftene til svindyre vikarbyråer går ned. Alle som noen gang har hevdet at økonomiske insentiver kan ha noe som helst for seg, bør se til Røyrvik når bemanningsfloken i helsevesenet skal løses.
Flere utfordringer for velferdsstaten finnes. Vi må finne ut hva vi skal gjøre med at et økende antall barn lever med autisme og ADHD, og vi må finne ut hva vi skal gjøre for unge voksne som ufrivillig står uten arbeid eller skoleplass. Men er det ikke påfallende at høyresida, som synes å ha en ubegrenset tro på hva fremtiden, ungdommen og teknologien skal løse for oss, ser ut til å fullstendig miste forestillingsevnen med det samme man sier «velferdsstat»? Mye tyder på at akkurat den innovasjonen må venstresida gjøre aleine.