Leder

Ordmagi fra Høyre

Erna Solberg har i sin tid som Høyre-leder flere ganger bedyret at partiet ikke vil tillate nullskattytere. I boka «Mennesker, ikke milliarder» fra 2011 skriver hun at «Høyre blir under min ledelse ikke med i en regjering som aksepterer at folk blir nullskattytere». Derfor er det en aldri så liten nyhet Aftenposten kom med mandag, da avisa skrev at Høyre ikke lenger gir noen slik garanti. I stedet begir partiets finanspolitiske talsperson Tina Bru seg ut på en semantisk reise. Semantikken er læren om språkets betydning, og når Høyre nå beveger seg bort fra tidligere garantier, er det gjennom å omdefinere selve ordet «nullskattyter». «Jeg mener det er et nær meningsløst begrep», sier Bru til Aftenposten.

«Høyre har gitt opp å tette skattehullet.»

Begrepet nullskattyter viser til personer som ikke vil betale skatt overhodet uten formuesbeskatning. Nullskattyterne har vært en hodepine for Høyre fordi det tar seg dårlig ut å la en del svært rike mennesker slippe unna enhver skatt. I 2022 var det om lag 24.000 personer som bare betalte formuesskatt. Flertallet av disse er pensjonister med så lav pensjon at de ikke betaler inntektsskatt. Men mange av dem lever også liv med overdådig forbruk, uten at de betaler inntektsskatt overhodet. Mangemilliardær Kjell Inge Røkke betalte for eksempel ikke inntektsskatt på 15 år etter å ha tatt ut et enormt utbytte i 2004. Han har lenge vært kroneksempelet på en rik mann det er vanskelig å skattlegge uten formuesbeskatning.

Det som tidligere var et problem for Høyre, fordufter med partiets nye ordmagi. Ifølge Erna Solberg er det nå nærmest en fornærmelse å omtale noen som en nullskattyter bare fordi de ikke skatter i et enkeltår. Kanskje har de skattet et annet år? Eller de benytter andre måter å unngå skatt på, som SVs Kari Elisabeth Kaski nevner i Aftenposten-saken. Formuende mennesker kan flytte penger mellom holdingselskaper, eller holde tilbake pengene i selskaper og slik utsette skatteregningen. Høyres snuoperasjon viser at partiet har gitt opp å tette skattehullet fjerning av formuesskatten fører til. Flere tusen nordmenn vil derfor betale null skatt om Høyre inntar regjeringskontorene igjen. Garantien fra 2011 er en saga blott.

Leder

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.