Leder

Ordmagi fra Høyre

Erna Solberg har i sin tid som Høyre-leder flere ganger bedyret at partiet ikke vil tillate nullskattytere. I boka «Mennesker, ikke milliarder» fra 2011 skriver hun at «Høyre blir under min ledelse ikke med i en regjering som aksepterer at folk blir nullskattytere». Derfor er det en aldri så liten nyhet Aftenposten kom med mandag, da avisa skrev at Høyre ikke lenger gir noen slik garanti. I stedet begir partiets finanspolitiske talsperson Tina Bru seg ut på en semantisk reise. Semantikken er læren om språkets betydning, og når Høyre nå beveger seg bort fra tidligere garantier, er det gjennom å omdefinere selve ordet «nullskattyter». «Jeg mener det er et nær meningsløst begrep», sier Bru til Aftenposten.

«Høyre har gitt opp å tette skattehullet.»

Begrepet nullskattyter viser til personer som ikke vil betale skatt overhodet uten formuesbeskatning. Nullskattyterne har vært en hodepine for Høyre fordi det tar seg dårlig ut å la en del svært rike mennesker slippe unna enhver skatt. I 2022 var det om lag 24.000 personer som bare betalte formuesskatt. Flertallet av disse er pensjonister med så lav pensjon at de ikke betaler inntektsskatt. Men mange av dem lever også liv med overdådig forbruk, uten at de betaler inntektsskatt overhodet. Mangemilliardær Kjell Inge Røkke betalte for eksempel ikke inntektsskatt på 15 år etter å ha tatt ut et enormt utbytte i 2004. Han har lenge vært kroneksempelet på en rik mann det er vanskelig å skattlegge uten formuesbeskatning.

Det som tidligere var et problem for Høyre, fordufter med partiets nye ordmagi. Ifølge Erna Solberg er det nå nærmest en fornærmelse å omtale noen som en nullskattyter bare fordi de ikke skatter i et enkeltår. Kanskje har de skattet et annet år? Eller de benytter andre måter å unngå skatt på, som SVs Kari Elisabeth Kaski nevner i Aftenposten-saken. Formuende mennesker kan flytte penger mellom holdingselskaper, eller holde tilbake pengene i selskaper og slik utsette skatteregningen. Høyres snuoperasjon viser at partiet har gitt opp å tette skattehullet fjerning av formuesskatten fører til. Flere tusen nordmenn vil derfor betale null skatt om Høyre inntar regjeringskontorene igjen. Garantien fra 2011 er en saga blott.

Leder

En test for de rødgrønne

I morgen legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett. Forslaget er en justering av statsbudsjettet som Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG ble enige om i høst, etter lange og rotete forhandlinger. De kommende ukene skal de samme partiene i forhandlinger om revidert budsjett, og det store spørsmålet i mediene er om kaoset fra i fjor gjentar seg. Vil konflikten mellom Senterpartiet og MDG igjen føre landet til randen av regjeringskrise? På borgerlig side er det håpet. Før påske klarte de å få Senterpartiet til å bryte budsjettavtalen og stemme for 6,7 milliarder kroner i avgiftskutt på drivstoff. MDGs Arild Hermstad mener denne utroskapen må få konsekvenser.

Selv­ska­ding

Denne uka satte Norges Bank opp renta til 4,25 prosent. Vi beholder dermed topplasseringen på den internasjonale lista over høyrenteland. Sentralbanksjefen har sett seg lei av en inflasjon i Norge på 3,6 prosent ettersom bankens mål er 2 prosent. Resultatet av rente­hevingene har til nå ikke vært lavere priser, men betydelige høyere kostnader for gjeldstyngede nordmenn og krise i byggebransjen, som har mistet oppdrag for 67 milliarder kroner de siste tre årene. 2026 spås å bli et nytt bunnpunkt. Knut Røed ved Frischsenteret skriver i Dagens Næringsliv at en pengepolitikk som påfører økonomien skade, vil tape troverdighet. Det er samtidig vanskelig å forstå hvorfor 2 prosent inflasjon er det nøyaktige nivået vi bør ligge på – hvis prisen er svekket vekstkraft i norsk økonomi.

En gave til oss alle?

I sin faste mandagsspalte i Aftenposten skrev Civita-leder Kristin Clemet denne uka om debatten om formues­skatten, som hun mener er en nesten perfekt illustrasjon på de ulike perspektivene høyre- og venstresida har på økonomien og samfunnet. Det har hun for så vidt rett i. Det er likevel verdt å pirke litt i eksemplene hun trekker fram. Hovedgrepet i teksten er å sammenlikne økonomene Thomas Piketty og svenske Daniel Waldenström. Piketty har vist hvordan formuesulikheten i Vesten har eksplodert etter 1980-tallet. Waldenström har skrevet boka «Richer and More Equal», som handler om at konsentrert rikdom på toppen er et gode, fordi velstanden sprer seg nedover i samfunnet og kommer alle til gode.