Leder

Ordmagi fra Høyre

Erna Solberg har i sin tid som Høyre-leder flere ganger bedyret at partiet ikke vil tillate nullskattytere. I boka «Mennesker, ikke milliarder» fra 2011 skriver hun at «Høyre blir under min ledelse ikke med i en regjering som aksepterer at folk blir nullskattytere». Derfor er det en aldri så liten nyhet Aftenposten kom med mandag, da avisa skrev at Høyre ikke lenger gir noen slik garanti. I stedet begir partiets finanspolitiske talsperson Tina Bru seg ut på en semantisk reise. Semantikken er læren om språkets betydning, og når Høyre nå beveger seg bort fra tidligere garantier, er det gjennom å omdefinere selve ordet «nullskattyter». «Jeg mener det er et nær meningsløst begrep», sier Bru til Aftenposten.

«Høyre har gitt opp å tette skattehullet.»

Begrepet nullskattyter viser til personer som ikke vil betale skatt overhodet uten formuesbeskatning. Nullskattyterne har vært en hodepine for Høyre fordi det tar seg dårlig ut å la en del svært rike mennesker slippe unna enhver skatt. I 2022 var det om lag 24.000 personer som bare betalte formuesskatt. Flertallet av disse er pensjonister med så lav pensjon at de ikke betaler inntektsskatt. Men mange av dem lever også liv med overdådig forbruk, uten at de betaler inntektsskatt overhodet. Mangemilliardær Kjell Inge Røkke betalte for eksempel ikke inntektsskatt på 15 år etter å ha tatt ut et enormt utbytte i 2004. Han har lenge vært kroneksempelet på en rik mann det er vanskelig å skattlegge uten formuesbeskatning.

Det som tidligere var et problem for Høyre, fordufter med partiets nye ordmagi. Ifølge Erna Solberg er det nå nærmest en fornærmelse å omtale noen som en nullskattyter bare fordi de ikke skatter i et enkeltår. Kanskje har de skattet et annet år? Eller de benytter andre måter å unngå skatt på, som SVs Kari Elisabeth Kaski nevner i Aftenposten-saken. Formuende mennesker kan flytte penger mellom holdingselskaper, eller holde tilbake pengene i selskaper og slik utsette skatteregningen. Høyres snuoperasjon viser at partiet har gitt opp å tette skattehullet fjerning av formuesskatten fører til. Flere tusen nordmenn vil derfor betale null skatt om Høyre inntar regjeringskontorene igjen. Garantien fra 2011 er en saga blott.

Leder

En farlig kopling

Da nyheten om et angrep på hanukka-­feirende mennesker i Sydney i Australia tikket inn søndag, utløste det sikkerhetsrutiner hos Det jødiske samfunn i Trondheim. Politiet var også raskt på pletten, fortalte lederen av den trønderske menigheten i et intervju her i avisa tirsdag. Selv om massakren skjedde på den andre siden av jorda, får den konsekvenser her hjemme. Nordmenn med jødisk bakgrunn føler seg utrygge, og det er ikke ubegrunnet. Både nazister og islamister har angrepet jødiske mål i en rekke land. Den pågående trusselen mot jødiske samlinger og institusjoner kommer sjelden fra internasjonale Palestina-aktivister, selv om det har forekommet.

Mål og midler

De én prosent rikeste i Norge har de siste ti årene doblet likningsformuen sin. Mens nordmenns inntekter siden 2001 har økt med 7,8 prosent, har formuene økt med nærmere 30 prosent. Som den franske økonomen Thomas Piketty har påpekt, er avkastningen på kapital mye høyere enn den økonomiske veksten i samfunnet. Derfor vil kapital­eierne ubønnhørlig øke sin rikdom på bekostning av det store flertallet – hvis det ikke iverksettes politiske tiltak. Inntektsulikheten i Norge ble redusert i de første etterkrigsårene, fram til 1990-tallet. Deretter ble den øverste prosentens andel, inkludert tilbakeholdte midler i selskapene, nesten doblet fram til 2001 og vokste ufortrødent videre etter det. Hvis en bruker den såkalte Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, kommer Norge ganske godt ut.

Toppstyrt dokument

Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp.