Leder

Ordmagi fra Høyre

Erna Solberg har i sin tid som Høyre-leder flere ganger bedyret at partiet ikke vil tillate nullskattytere. I boka «Mennesker, ikke milliarder» fra 2011 skriver hun at «Høyre blir under min ledelse ikke med i en regjering som aksepterer at folk blir nullskattytere». Derfor er det en aldri så liten nyhet Aftenposten kom med mandag, da avisa skrev at Høyre ikke lenger gir noen slik garanti. I stedet begir partiets finanspolitiske talsperson Tina Bru seg ut på en semantisk reise. Semantikken er læren om språkets betydning, og når Høyre nå beveger seg bort fra tidligere garantier, er det gjennom å omdefinere selve ordet «nullskattyter». «Jeg mener det er et nær meningsløst begrep», sier Bru til Aftenposten.

«Høyre har gitt opp å tette skattehullet.»

Begrepet nullskattyter viser til personer som ikke vil betale skatt overhodet uten formuesbeskatning. Nullskattyterne har vært en hodepine for Høyre fordi det tar seg dårlig ut å la en del svært rike mennesker slippe unna enhver skatt. I 2022 var det om lag 24.000 personer som bare betalte formuesskatt. Flertallet av disse er pensjonister med så lav pensjon at de ikke betaler inntektsskatt. Men mange av dem lever også liv med overdådig forbruk, uten at de betaler inntektsskatt overhodet. Mangemilliardær Kjell Inge Røkke betalte for eksempel ikke inntektsskatt på 15 år etter å ha tatt ut et enormt utbytte i 2004. Han har lenge vært kroneksempelet på en rik mann det er vanskelig å skattlegge uten formuesbeskatning.

Det som tidligere var et problem for Høyre, fordufter med partiets nye ordmagi. Ifølge Erna Solberg er det nå nærmest en fornærmelse å omtale noen som en nullskattyter bare fordi de ikke skatter i et enkeltår. Kanskje har de skattet et annet år? Eller de benytter andre måter å unngå skatt på, som SVs Kari Elisabeth Kaski nevner i Aftenposten-saken. Formuende mennesker kan flytte penger mellom holdingselskaper, eller holde tilbake pengene i selskaper og slik utsette skatteregningen. Høyres snuoperasjon viser at partiet har gitt opp å tette skattehullet fjerning av formuesskatten fører til. Flere tusen nordmenn vil derfor betale null skatt om Høyre inntar regjeringskontorene igjen. Garantien fra 2011 er en saga blott.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.