Leder

Ordmagi fra Høyre

Erna Solberg har i sin tid som Høyre-leder flere ganger bedyret at partiet ikke vil tillate nullskattytere. I boka «Mennesker, ikke milliarder» fra 2011 skriver hun at «Høyre blir under min ledelse ikke med i en regjering som aksepterer at folk blir nullskattytere». Derfor er det en aldri så liten nyhet Aftenposten kom med mandag, da avisa skrev at Høyre ikke lenger gir noen slik garanti. I stedet begir partiets finanspolitiske talsperson Tina Bru seg ut på en semantisk reise. Semantikken er læren om språkets betydning, og når Høyre nå beveger seg bort fra tidligere garantier, er det gjennom å omdefinere selve ordet «nullskattyter». «Jeg mener det er et nær meningsløst begrep», sier Bru til Aftenposten.

«Høyre har gitt opp å tette skattehullet.»

Begrepet nullskattyter viser til personer som ikke vil betale skatt overhodet uten formuesbeskatning. Nullskattyterne har vært en hodepine for Høyre fordi det tar seg dårlig ut å la en del svært rike mennesker slippe unna enhver skatt. I 2022 var det om lag 24.000 personer som bare betalte formuesskatt. Flertallet av disse er pensjonister med så lav pensjon at de ikke betaler inntektsskatt. Men mange av dem lever også liv med overdådig forbruk, uten at de betaler inntektsskatt overhodet. Mangemilliardær Kjell Inge Røkke betalte for eksempel ikke inntektsskatt på 15 år etter å ha tatt ut et enormt utbytte i 2004. Han har lenge vært kroneksempelet på en rik mann det er vanskelig å skattlegge uten formuesbeskatning.

Det som tidligere var et problem for Høyre, fordufter med partiets nye ordmagi. Ifølge Erna Solberg er det nå nærmest en fornærmelse å omtale noen som en nullskattyter bare fordi de ikke skatter i et enkeltår. Kanskje har de skattet et annet år? Eller de benytter andre måter å unngå skatt på, som SVs Kari Elisabeth Kaski nevner i Aftenposten-saken. Formuende mennesker kan flytte penger mellom holdingselskaper, eller holde tilbake pengene i selskaper og slik utsette skatteregningen. Høyres snuoperasjon viser at partiet har gitt opp å tette skattehullet fjerning av formuesskatten fører til. Flere tusen nordmenn vil derfor betale null skatt om Høyre inntar regjeringskontorene igjen. Garantien fra 2011 er en saga blott.

Leder

Et skritt i riktig retning

Etter to uker med forhandlinger landa FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, ILO, en historisk avtale som tar for seg plattformarbeidernes arbeidshverdag før helga. Med den tas viktige første skritt for å regulere en uregulert bransje. Det er likevel verdt å merke seg plattformselskapenes betydelige avtrykk på avtalen. ILO jobber for anstendige arbeidsforhold på verdensbasis, og tar utgangspunkt i trepartssamarbeidet mellom medlemslandene, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Avtalen starter med en beskrivelse av dagens situasjon med utviklingen av plattformøkonomien. Det er vanlig med slike beskrivelser, men her ilegges plattformøkonomiens «muligheter for bedrifter og forretningsutvikling» stor vekt.

Sunn fornuft

Da KrF-leder Dag-Inge Ulstein denne uka pekte på Høyre, Frp og Sp som sine foretrukne samarbeidspartier, kalte han konstellasjonen «sunn fornuft-alliansen». Ulstein viste til at partiene i flere saker har funnet sammen om løsninger for folks hverdag, «forbi symbolpolitikken». Det er lett å harselere over et slikt utspill fra en partileder som for tida markerer seg som politisk opportunist i nettopp symbolsaker i kulturkrig-feltet. Likevel er det lurt å møte utspillet med mer enn et skuldertrekk, for den som eier den sunne fornuft, har et stort, politisk fortrinn. Det vet ikke minst det nye ytre høyre. Allerede første dag tilbake som president i fjor deklamerte Donald Trump at sunn fornuft endelig var tilbake i Det hvite hus. Kampen står om det kulturelle hegemoniet.

Alt for Norge

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene. Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si.