Leder

Blått kaos

Denne uka er det 300 dager til stortingsvalget, og det er bare å innse at venstresida befinner seg i en mistrøstig situasjon. Erna Solbergs borgerlige allianse har hatt flertall på målingene siden sommeren 2022, men denne høsten har de passert en ny milepæl: På snittet av meningsmålingene som ble tatt opp i oktober, er Høyre og Fremskrittspartiet de to største partiene i Norge. Forrige gang det skjedde, var våren 2002.

«For Høyre var Solberg-­regjeringen en gullalder.»

Selv om Erna Solberg og Sylvi Listhaug kan skåle nå, er det grunn til å dryppe malurt i begeret. Ett år etter at høyresida vant valget i nesten alle folkerike kommuner i fjor, knirker det borgerlige samarbeidet i byene. I Stavanger har ordføreren gått, og det borgerlige flertallet er borte. I nabobyen Sandnes har Frp og Høyre mistet flertallet, og de krangler stadig om hvem de skal samarbeide med. Også i Drammen har flertallet røket på grunn av utmelding. I Trondheim snudde det Høyre-­ledede byrådet seg til SV i stedet for Frp i forhandlingene om kommuneplan. I Oslo har konflikten pågått siden valget, da Venstre presset KrF ut i byrådsforhandlingene. Nå er samarbeidet igjen under press, etter at Høyre omgikk budsjettpartner Frp for å sikre flertall med Ap om et kostbart karbonfangstprosjekt.

Det gjenstår å se om disse borgerlige byfeidene får noen smitteeffekt på det borgerlige samarbeidet i Stortinget. Solbergs viktigste politiske arv er at hun forente høyrekreftene i én allianse. I motsetning til alle Høyre-ledere forut klarte hun å bygge en firepartibande, som attpåtil holdt ut gjennom åtte år i regjering. For Frp, Venstre og KrF var samarbeidet til tider pinefullt. Derfor vekslet de tre på å gå inn og ut av regjering. For Høyre var imidlertid Solberg-regjeringen en gullalder: I åtte år dro høyrekreftene i samme retning, med Erna Solberg som ubestridt anfører. Et borgerlig samarbeid i dag vil bli annerledes og vondere for Høyre. Én ting er at aksjesaken har svekket Solbergs autoritet, også i eget parti. Viktigere er det at Frp er jevnstore med Høyre. Listhaug kan ikke lenger akseptere at Høyre legger linja i avgjørende spørsmål som sykelønn, skatt, forsvar og helsepolitikk. Kanskje vil hun ikke engang godta at Erna Solberg blir statsminister.

Leder

Vanskelige samtaler

Like etter at en avtale om våpenhvile var inngått mellom USA og Iran, angrep israelske bombefly Libanons hovedstad Beirut i det største koordinerte angrepet siden Iran-krigen startet. Over 200 mennesker er bekreftet døde, og mer enn tusen mennesker ble skadet i angrepet. Ettersom folk like før hadde hørt at en våpenhvile var inngått, var det ingen som forventet et slikt angrep. Det var ikke varslet, og derfor var boligblokkene som ble truffet, mange så høye som 10–12 etasjer, fulle av folk. Ødeleggelsene er enorme. Angrep i denne størrelsesorden midt i boligområder viser for det første den enorme ringeakten dagens israelske regjering har for folkerett og menneskeliv. For det andre viser angrepene at Israels myndigheter gjør som det passer dem selv, uten å ta hensyn til hva omverdenen måtte mene – ei heller ikke USA.

Kamp mellom fraksjoner

I gårsdagens avis kritiserer gruppe­leder i Rødt Oslo Siavash Mobasheri egen partiledelse. Han mener Rødt-­ledelsen behandler Mímir Kristjánsson mildere enn Rød Ungdom, som har fått sterk offentlig kritikk for å spøke med politiske drap og terror. Medieomtale av ungdomspartiets landsmøte blir også sett negativt på. I et opprop før landsmøtet ber Mobasheri og en rekke andre Rødt-tillitsvalgte Rødt-ledelsen slutte å kritisere ungdomspartiet offentlig: «Hvorfor kaster folk i partiet stadig sine egne ungdommer til ulvene i mediene og kommentarfeltene», spør oppropet. Det er harde ord, og de dekker delvis over at konflikten i moder- og ungdoms­partiet ikke egentlig går mellom voksne og ungdommer, men handler om ulike politiske fraksjoner med avvikende syn på hva Rødt skal være. Skal partiet være en maktfaktor i dagens Norge, med mål om å flytte posisjonene fram for samfunnsgruppene partiet kjemper for? Eller skal det være et parti som prioriterer grasrot og aktivisme, men skyr posisjoner, makt og samarbeid innenfor det parlamentariske systemet? I moderpartiet er den første forståelsen i dag godt etablert. Fløyen som i dag styrer Rød Ungdom, står for det motsatte synet.

Dyrtid­s­jokket

Det er økende bekymring for det rødgrønne samarbeidet etter at Senterpartiet sikret flertall for midlertidige avgifts­kutt på bensin og diesel rett før påske. Det var et brudd på budsjettavtalen som forplikter partiene til ikke å danne flertall for forslag som har «vesentlige budsjettmessige konsekvenser». Einar Lie skriver i Aftenposten at det mest underlige i saken var regjeringens passivitet og statsminister Jonas Gahr Støres fravær. I stedet ble det Jens Stoltenberg som på sedvanlig vis doserte sosialøkonomi og frykt for rentehevinger hvis Stortinget brukte for mye penger. Maktmiddelet en regjering har, er å stille kabinettsspørsmål for å tvinge uregjerlige partier – les Sp – til å gi etter. Men Trygve Slagsvold Vedum ville ikke ha bøyd seg, selv om trusselen var Støres avgang. Det er en dårlig skjult hemmelighet at Vedum er villig til å slippe til Sylvi Listhaug som statsminister noen måneder, for å få en mer lydhør Støre-regjering tilbake etter kort tid.