Leder

Blått kaos

Denne uka er det 300 dager til stortingsvalget, og det er bare å innse at venstresida befinner seg i en mistrøstig situasjon. Erna Solbergs borgerlige allianse har hatt flertall på målingene siden sommeren 2022, men denne høsten har de passert en ny milepæl: På snittet av meningsmålingene som ble tatt opp i oktober, er Høyre og Fremskrittspartiet de to største partiene i Norge. Forrige gang det skjedde, var våren 2002.

«For Høyre var Solberg-­regjeringen en gullalder.»

Selv om Erna Solberg og Sylvi Listhaug kan skåle nå, er det grunn til å dryppe malurt i begeret. Ett år etter at høyresida vant valget i nesten alle folkerike kommuner i fjor, knirker det borgerlige samarbeidet i byene. I Stavanger har ordføreren gått, og det borgerlige flertallet er borte. I nabobyen Sandnes har Frp og Høyre mistet flertallet, og de krangler stadig om hvem de skal samarbeide med. Også i Drammen har flertallet røket på grunn av utmelding. I Trondheim snudde det Høyre-­ledede byrådet seg til SV i stedet for Frp i forhandlingene om kommuneplan. I Oslo har konflikten pågått siden valget, da Venstre presset KrF ut i byrådsforhandlingene. Nå er samarbeidet igjen under press, etter at Høyre omgikk budsjettpartner Frp for å sikre flertall med Ap om et kostbart karbonfangstprosjekt.

Det gjenstår å se om disse borgerlige byfeidene får noen smitteeffekt på det borgerlige samarbeidet i Stortinget. Solbergs viktigste politiske arv er at hun forente høyrekreftene i én allianse. I motsetning til alle Høyre-ledere forut klarte hun å bygge en firepartibande, som attpåtil holdt ut gjennom åtte år i regjering. For Frp, Venstre og KrF var samarbeidet til tider pinefullt. Derfor vekslet de tre på å gå inn og ut av regjering. For Høyre var imidlertid Solberg-regjeringen en gullalder: I åtte år dro høyrekreftene i samme retning, med Erna Solberg som ubestridt anfører. Et borgerlig samarbeid i dag vil bli annerledes og vondere for Høyre. Én ting er at aksjesaken har svekket Solbergs autoritet, også i eget parti. Viktigere er det at Frp er jevnstore med Høyre. Listhaug kan ikke lenger akseptere at Høyre legger linja i avgjørende spørsmål som sykelønn, skatt, forsvar og helsepolitikk. Kanskje vil hun ikke engang godta at Erna Solberg blir statsminister.

Leder

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.

En nødvendig helom­vending

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.

I revers

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman her i avisa i går. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger. Zucman viser at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati.