Leder

Blått kaos

Lars Vegstein

Denne uka er det 300 dager til stortingsvalget, og det er bare å innse at venstresida befinner seg i en mistrøstig situasjon. Erna Solbergs borgerlige allianse har hatt flertall på målingene siden sommeren 2022, men denne høsten har de passert en ny milepæl: På snittet av meningsmålingene som ble tatt opp i oktober, er Høyre og Fremskrittspartiet de to største partiene i Norge. Forrige gang det skjedde, var våren 2002.

«For Høyre var Solberg-­regjeringen en gullalder.»

Selv om Erna Solberg og Sylvi Listhaug kan skåle nå, er det grunn til å dryppe malurt i begeret. Ett år etter at høyresida vant valget i nesten alle folkerike kommuner i fjor, knirker det borgerlige samarbeidet i byene. I Stavanger har ordføreren gått, og det borgerlige flertallet er borte. I nabobyen Sandnes har Frp og Høyre mistet flertallet, og de krangler stadig om hvem de skal samarbeide med. Også i Drammen har flertallet røket på grunn av utmelding. I Trondheim snudde det Høyre-­ledede byrådet seg til SV i stedet for Frp i forhandlingene om kommuneplan. I Oslo har konflikten pågått siden valget, da Venstre presset KrF ut i byrådsforhandlingene. Nå er samarbeidet igjen under press, etter at Høyre omgikk budsjettpartner Frp for å sikre flertall med Ap om et kostbart karbonfangstprosjekt.

Det gjenstår å se om disse borgerlige byfeidene får noen smitteeffekt på det borgerlige samarbeidet i Stortinget. Solbergs viktigste politiske arv er at hun forente høyrekreftene i én allianse. I motsetning til alle Høyre-ledere forut klarte hun å bygge en firepartibande, som attpåtil holdt ut gjennom åtte år i regjering. For Frp, Venstre og KrF var samarbeidet til tider pinefullt. Derfor vekslet de tre på å gå inn og ut av regjering. For Høyre var imidlertid Solberg-regjeringen en gullalder: I åtte år dro høyrekreftene i samme retning, med Erna Solberg som ubestridt anfører. Et borgerlig samarbeid i dag vil bli annerledes og vondere for Høyre. Én ting er at aksjesaken har svekket Solbergs autoritet, også i eget parti. Viktigere er det at Frp er jevnstore med Høyre. Listhaug kan ikke lenger akseptere at Høyre legger linja i avgjørende spørsmål som sykelønn, skatt, forsvar og helsepolitikk. Kanskje vil hun ikke engang godta at Erna Solberg blir statsminister.

Leder

Skattekutt?

Arbeiderpartiet har lansert skattekutt som oppskriften for å møte folks bekymringer med dyrtid og økt rente. Skattepolitikken er det sentrale redskapet for omfordeling, men det er et åpent spørsmål hvor effektivt det lindrer effekten av den sterke prisveksten, som vi har sett på strøm, mat og drivstoff. Hvis målet er å hjelpe dem som virkelig trenger det, kan avgiftskutt, prisregulering eller endring av Norges Banks mandat og rentepolitikk være vel så effektivt som breie – og marginale – kutt i inntektsskatten. For familier som sliter med å få endene til å møtes, handler det om balansen mellom inntektene på den ene sida og de løpende utgiftene på den andre. Det gjelder å ha penger nok til å betale de viktigste regningene – til bolig, energi og mat. Å øke inntektene, som har skjedd i de siste lønnsoppgjørene, har vært svært positivt, det samme har reduserte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Men like viktig er det å gjøre noe med de store utgiftsdriverne.

Bjørgulv Braanen

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein