Leder

Blått kaos

Denne uka er det 300 dager til stortingsvalget, og det er bare å innse at venstresida befinner seg i en mistrøstig situasjon. Erna Solbergs borgerlige allianse har hatt flertall på målingene siden sommeren 2022, men denne høsten har de passert en ny milepæl: På snittet av meningsmålingene som ble tatt opp i oktober, er Høyre og Fremskrittspartiet de to største partiene i Norge. Forrige gang det skjedde, var våren 2002.

«For Høyre var Solberg-­regjeringen en gullalder.»

Selv om Erna Solberg og Sylvi Listhaug kan skåle nå, er det grunn til å dryppe malurt i begeret. Ett år etter at høyresida vant valget i nesten alle folkerike kommuner i fjor, knirker det borgerlige samarbeidet i byene. I Stavanger har ordføreren gått, og det borgerlige flertallet er borte. I nabobyen Sandnes har Frp og Høyre mistet flertallet, og de krangler stadig om hvem de skal samarbeide med. Også i Drammen har flertallet røket på grunn av utmelding. I Trondheim snudde det Høyre-­ledede byrådet seg til SV i stedet for Frp i forhandlingene om kommuneplan. I Oslo har konflikten pågått siden valget, da Venstre presset KrF ut i byrådsforhandlingene. Nå er samarbeidet igjen under press, etter at Høyre omgikk budsjettpartner Frp for å sikre flertall med Ap om et kostbart karbonfangstprosjekt.

Det gjenstår å se om disse borgerlige byfeidene får noen smitteeffekt på det borgerlige samarbeidet i Stortinget. Solbergs viktigste politiske arv er at hun forente høyrekreftene i én allianse. I motsetning til alle Høyre-ledere forut klarte hun å bygge en firepartibande, som attpåtil holdt ut gjennom åtte år i regjering. For Frp, Venstre og KrF var samarbeidet til tider pinefullt. Derfor vekslet de tre på å gå inn og ut av regjering. For Høyre var imidlertid Solberg-regjeringen en gullalder: I åtte år dro høyrekreftene i samme retning, med Erna Solberg som ubestridt anfører. Et borgerlig samarbeid i dag vil bli annerledes og vondere for Høyre. Én ting er at aksjesaken har svekket Solbergs autoritet, også i eget parti. Viktigere er det at Frp er jevnstore med Høyre. Listhaug kan ikke lenger akseptere at Høyre legger linja i avgjørende spørsmål som sykelønn, skatt, forsvar og helsepolitikk. Kanskje vil hun ikke engang godta at Erna Solberg blir statsminister.

Leder

Histo­rieløse løgner

USAs utenriksminister Marco Rubio fikk stående applaus for sin tale til sikkerhetskonferansen i München lørdag. De europeiske lederne som var samlet i salen, var åpenbart lettet over at han vektla fellesskapet mellom USA og Europa og uttrykte at det fantes en felles vei framover for det transatlantiske samarbeidet. I fjor sjokkerte visepresident J.D. Vance konferansen med en oppsiktsvekkende konfronterende tale, full av anklager mot Europa. I år oppførte konferansedeltakerne seg snarere som forslåtte unger, som reiste seg og klappet i rein lettelse over tegn til vennlighet fra en brutal farsfigur. Men sannheten er at det i talen til Rubio var lite å glede seg over.

Jubelrop fra NHO

På Høyres landsmøte i helga vedtok partiet å «invitere partiene på Stortinget til et forlik om sykelønnsordningen for å redusere sykefraværet betydelig». Allerede i januar åpna nestleder Henrik Asheim og arbeidspolitisk talsperson Anna Molberg for å kutte i sykelønna. Det representerer et skifte. Før jul i 2024 lova Erna Solberg at partiet ikke skulle fremme kuttforslag i den påfølgende stortingsperioden. Nå er imidlertid tonen en annen fra Høyres hus. I sin første tale som nyvalgt partileder sa Ine Eriksen Søreide at «Det handler ikke om å kutte i folks inntekt.

Ser verden i svart-hvitt

I Aftenpostens mediekritiske spalte «Medierevisjonen» retter Anki Gerhardsen pekefingeren mot Klassekampen. Hun mener vi styres av gamle stereotypier som vekker en beskyttertrang overfor kvinner, selv når de har en mektig eller omstridt posisjon. De to artiklene som utløser en slik tolkning, er en lederartikkel som advarer mot grafsing i Mette-Marits private e-poster til Jeffrey Epstein og et intervju med Hilde Rød-Larsen, dattera til Terje Rød-Larsen. I omtalen av lederartikkelen gjør Gerhardsen det dessverre lett for seg selv ved å hoppe bukk over alt som står om kronprinsessas ansvar: Artikkelen slår blant annet fast at kontakten var med på å rehabilitere Epstein i det gode selskap, og den kritiserer Mette-Marits besøk hos ham og forsøk på å underspille relasjonen. Spørsmålet er likevel om det er presseetisk innafor å publisere de mest private detaljene i e-postene. Lederen mener nei. Det er altså ingen beskyttertrang overfor kvinnen Mette-Marit som utløser lederen, men en reaksjon på en offentlighet som trykker privat informasjon som ikke opplyser saken, til tross for at Vær varsom-plakatens punkt: «Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.» Klassekampen har tidligere kritisert TV 2s detaljrikdom i gjengivelsen av private meldinger fra tidligere Fellesforbund-leder Jørn Eggum.