Du lurer på hvordan en norsk klassiker ser ut? Bli med, jeg skal vise deg. Bare litt oppover gata først, Kongens gate mot Stortorget, så inn en dør til høyre før Tollbugata. Det ligger en sengetøyforretning der i dag, eller en restaurant, jeg er faktisk ikke er helt sikker på hvilken dør som er den riktige. Uansett er det ikke i dag som er nå, nå er høsten 1859, eller mer presist søndag 25. september 1859, det er bare litt over 165 år siden. Vi skal inn i nr. 10 – på virkelig gamle fotografier fra Christiania går det an å se at inngangen var rett inn fra gata, uten noen trapp eller avsats foran, bare å svinge døra opp: Bergh & Ellefsens trykkeri.
Ikke et av byens største eller viktigste trykkerier. Settekasser, papirstabler, gammelmodige håndpresser i tre, nytrykte ark hengende til tørk – sikkert en kontorpult, arkivskap, kanskje også bøker og trykksaker til salgs ved inngangen. Lukta av metall, av lim og papirstøv og sverte. På bordet en stabel ferske eksemplarer av en fire siders ukeavis i storformat som utkom fra trykkeriet hver eneste søndag – ukeavisa var i ferd med å fullføre sin aller første årgang nå, utgaven var nr. 49 i rekken. Hver av de fire store sidene fylt tett med gotisk trykkskrift i tre høye spalter. På førstesida en stor artikkel om Ole Vig: skolemannen, redaktøren, forfatteren som hadde dødd av tuberkulose knappe to år før. Eller kanskje heller en slags anmeldelse – en omtale av en ny bok om Vig. Eller et essay: Om Ole Vig og den nye boka, men også om språk og litteratur og skole og nasjon og kristendom og opplysning og historie og norsk forandring – det lille essayet rekker å være både skarpt og vittig og innsiktsfullt og hensynsløst og kjærlig og selvopptatt på de fem spaltene det dekker. Artikkelen er forresten mer enn et essay: Førstesideteksten innledes med et dikt, det har tittelen «Ole Vig». Når vi først står her på trykkeriet, kan vi egentlig lese hele diktet, det har noe så vakkert ved seg, selv om det halter litt: «Du tvo Aar sidan burte vardt/ i Tidins hav, som i du svamm;/ or detta Djup so lognt og svart/ du atter for meg flyter fram.//Eg kjenner dine Andlits-Drag,/ Du enno er den sama Mann,/ som ifraa den fyrste Dag,/ daa sæl eg var, for eg deg fann.// Der kjem ei Lengting yvir meg,/ eit Minni om vaar gamle Ferd,/ kver Gong der prentast etter deg/ Ei Vise elder, kvat det er.»
Fra Kina til Orion
Savn, vennskap, sorg, tap, tid og skolepolitikk. Men det er mer også. Midt inn på andre side, en ny overskrift i fete gotiske typer: «Schamyl». Tittelen innleder en utenriksartikkel – det mystiske ordet i overskriften er navnet på «ein Herførare for nokre af dei mange Folk i Caucasia, som Rysland paa Sudaust-Grensa si ligger i Strid med». Nyheten her er at russerne har tatt frihetskjemperen til fange. Men den to spalter lange avisteksten rekker også å gi en geografisk skisse over Kaukasus (inkludert en ekskurs om det bibelske Ararat-fjellet), selvsikkert vurdere krigsforløpet videre og farene for storkrig mellom de «europæiske Stormagtir» i Sentral-Asia, samt med fryd gjenfortelle et knippe etnosentriske og sexistiske skrøner om de vakre og villige «caucasiske Kvendi» som selges på «Slavemarknader til dei tyrkiske Storfolk».
Etterpå? Enda en utenrikstekst, nå om «China», utviklingen i den andre opiumskrigen og om berettigelsen av vestlig imperialisme. Så innenriks: Opptrykk av et korrespondentbrev «Fra Tromsø» om situasjonen i Nord-Norge – for ukeavisskribenten blir brevet mest en foranledning til å raljere over de frikirkelige vekkelsene som sprer seg over landet: «Det døyr burt av seg selv, fordi det ingi aandelig Magt er, men berre sjuke og uvitande Folks Tankar». Vi er inne på den siste sida nå, men ikke ferdige. Først en knapp og underfundig politisk kommentar om regjeringens arbeid for å innføre juryordning. Så en rettelse: I forrige nummer hadde skribenten kommet i skade for å forveksle stjernene Orion og Arcturus i en tekst om kometen som hadde lyst opp høsthimmelen året før. Bladet beklaget på det sterkeste: «Vi skulle ikki ljuga på nokon, og allramindst på Stjorner av fyste Rang». En egenannonse nederst, så er avisnummeret over.
Tenk over dette nå: Alle tekstene vi nå har lest – diktet og essayet og utenriksartiklene og den politiske kommentaren og latterliggjøringen av frikirkefolket og den åndfulle lille rettelsen – er skrevet av én og samme mann. Alle tekstene er også skrevet i løpet av en uke, i den korte tida siden forrige utgave gikk i trykken. Hver uke i nesten et helt år nå hadde mannen fylt opp et avisnummer med tekstene sine – tekster om innenriks og utenriks, kunst og politikk, debatt og dyreutstillinger, vær og naturfenomener, filosofi og religion, teknologi og teater, sladder og skjønnlitteratur, ulykker og utvandring, jakt og jernbaner. For bare å nevne noe. I tillegg: Alle disse forskjellige tekstene er gode (på en eller annen måte). Viktigst – og mest utrolig: Alle tekstene er skrevet på et helt nytt språk. Et språk ingen hadde lest eller sett brukt før på akkurat denne måten – et språk som hver eneste uke i disse spaltene ble brukt på måter ingen hadde sett før. Velkommen til Aasmund Olavsson Vinjes ukeavis «Dølen», utgitt fra Bergh & Ellefsens i Christiania en søndag i september 1859: Sånn ser en norsk klassiker ut.
Hovedstadskorrespondenten
Noen ganger kan det at vi tror at vi kjenner noe, gjøre oss helt blinde for hva det egentlig er. Aasmund Olavsson Vinje: Født i 1818, husmannssønn fra Vinje øverst i Telemark. Langsomt krabber han oppover den smale stigen med utdanningstrinn tilgjengelige for en mann som ham i embetsmannsstatens Norge: hjelpeseminar på Kviteseid, lærerseminar i Asker, etterutdanning på «Heltbergs studentfabrikk» i Christiania. På toppen universitetet: fullført juridisk embetseksamen i 1856. Klatringen blir finansiert med lån og lønn og vennetjenester og løpende intellektuelt løsarbeid: lærerposter, kontorstillinger, skribentjobber.
Men det er når han skriver at noe spesielt skjer. Allerede den første teksten Vinje får på trykk i den nasjonale offentligheten skaper debatt – en kamplysten bokanmeldelse i Morgenbladet sommeren 1847. I årene som følger publiserer telemarkingen her og der i Christiania-avisene, i 1851 utgir han tidsskriftet Andhrimner sammen med Henrik Ibsen og Paul Botten-Hansen. Samme år får Vinje stillingen som hovedstadskorrespondent for Drammens Tidende: Fram til februar 1859 leverer han tekster fra Christiania en eller to eller tre ganger ukentlig, mer enn 700 artikler totalt. Igjen skjer det noe: Folk begynner å krangle på kafeene om å være den første til å lese provinsavisa når den kommer fra trykken.
Fra begynnelsen av poserer skribenten som sannsiger og opplysningsmann: «Hvad skulde en Journalist være? Han skulde være en Lærer for Folk og Stat.» Kunnskapen og dømmekraften er samtidig maktesløs om den ikke bæres oppe av en egen tone i teksten: «Vil man skrive for Folket, maa man sandelig være djærv, norsk og endog lidt ‘raa’, som disse fine Mennesker kalder det». Det Vinje jakter etter i skriften sin, er en egen muntlig kraft, en uforutsigbar og fandenivoldsk flyt i språket: «Der maa være Liv i det man skriver, der maa ingen Liglugt være i Stilen eller Tanken». Men også en egen måte å møte verden på – en måte å tre ned i strømmen av i tid og øyeblikk og hendelser og assosiasjoner på, omtrent som husmannssønnen selv gjør det når han beveger seg rundt hovedstaden han forsøker å finne seg til rette i: «Jeg vil løfte paa Hatten til de Tanker, som stryger forbi mig, ligesom jeg løfter paa den til Legemer, som jeg møder paa Østregade [dagens Karl Johan]».
Showman, folketaler, kåsør
Hvem tror han egentlig han er? Hovedstadsavisa Christiania-Posten klager tidlig over den ukjente korrespondentens respektløse stil: «Han har talt om Kunst, Videnskab og Politik m. m., og det altid med en Sikkerhed, som viser, at han troer, at han tilbunds forstaaer og kan dømme om Alt.» Hva slags menneske er dette, som ikke respekterer kunnskapens nødvendige grenser og hierarkier? Vinjes hopp og sprett i spaltene får folk til å fnyse, fnise eller frese gjennom hele 1850-tallet. I Drammens Tidende var Vinje «den mest berygtede Korrespondent, som vort Land kan opvise», kommenterer den gamle vennen Paul Botten-Hanssen seinere, med en blanding av skepsis og misunnelse: «Hvorofte man med Uvillie, ja endog Foragt slængte Dagens ‘Korrespondanse’ fra sig, var man dog altid spændt paa den næste der skulde komme.»
Det er i disse samme årene at telemarkingen får et navn, begynner å gjøre seg kjent som showman, folketaler og kåsør i forskjellige offentlige sammenhenger. Ser dere hva som skjer? Oppkomlingen Vinje har vunnet posisjon. Det er utrolig nok i seg selv. Og det skyldes språket. Det er ikke Vinjes autoritet eller lærdom eller innflytelse som får folk til å lytte til ham i disse årene – det er noe med måten han setter setningene sammen på, noe med hvordan verden og menneskene framtrer i setningene hans, noe med hva de får deg til å føle når du leser eller lytter, hva de får deg til å se. Det går fortsatt an å kjenne det i dag, når du blar i de gamle, glemte korrespondentbrevene, selv om alt ellers i dem er fortidig: overraskelsen, energien, rytmen, hastigheten, leken, lyset, sorgen. Måten setningene kaller på deg, spiller med deg. Selv fiendene hans må innrømme det – ingen beveger seg som Vinje i teksten: «Snart stiller han sig som en fornem Skeptiker høit over Døgnets Usselhed, snart værdiger han at stige ned i Vrimmelen, snart søger han at være alvorlig eller sentimental, snart spøgefuld eller sarkastisk,» klager Christiania-Posten både indignert og imponert i 1851.
Mest imponerende er likevel det som skjer etterpå. I 1858 tar Vinje beslutningen om å starte egen ukeavis. Det i seg selv er ikke spesielt – sånne enkeltmannsblad var fortsatt ganske vanlige i kulturen. Det spesielle var at bladet skulle skrives på landsmål. Eller «Dølemaal»: Vinjes egen spesialtilpassede versjon av Ivar Aasens foreslåtte skriftspråksnorm. «Alt det som er forvitent (interessant) vil dette Blad som andre Aviser tala om,» fastslo Dølen selvsikkert i abonnementsinvitasjonen sin høsten 1858. Det høres jo flott ut. Realiteten var at det knapt hadde blitt publisert tekster på landsmål i norsk offentlighet tidligere. Nå lovet Vinje avisartikler om alle mulige temaer hver eneste uke, skrevet i et skriftspråk han i praksis løpende måtte finne opp på egenhånd. Utrolig nok fortsatte han med det resten av livet. I løpet av de tolv årene han og et lite knippe med allierte fortsatte å utgi Dølen, ble det produsert i alt 292 avisnummer, fordelt på åtte komplette årganger. Det siste nummeret utkom 24. juli 1870, bare seks dager før Vinje døde, syk og svekket.
Dølamålets råskap
Dristigheten i dette språkvalget er nesten ikke til å tro. Blar du deg framover fra Drammens Tidende til Dølen, virker avgjørelsen likevel logisk, følgeriktig. Bruken av «Dølemaalet» var et resultat av norskdomskamp, patriotisme, reformpolitikk. Men også av selve skrivearbeidet: Først i det nye målet kunne avistekstene få det livet, den råheten, friheten og allsidigheten Vinje alltid hadde søkt etter. Det er lett å glemme hvor åpen hele den norske språkutviklingen var da prosjektet Dølen ble satt i gang: Aasens forslag til språknorm var grunnleggende en interessant idé, et spennende eksperiment presentert i det lille heftet «Prøver af Landsmaalet i Norge». Ingen vet hva som hadde skjedd hvis ikke Vinje hadde tatt opp arbeidet med å gi nåtida nytt språk i avisspaltene sine. Olav H. Hauge har et sted kalt Dølen for «smidja der det nynorske skriftspråket vart til». Det er jo flott sagt, men selv den beskrivelsen underspiller fort radikaliteten i det Vinje driver med fra 1858 og framover. Metaforen kan få oss til å tro at Vinje smir velkjente og velbrukte redskaper der i verkstedet sitt – hestesko, spiker, tenger og beslag slik vi kjenner dem, nå bare lagd av godt, kortreist landsmålsmateriale. Men i realiteten banker han jo ut gjenstander ingen hadde sett maken til før, fantastiske objekter vi ennå ikke helt har skjønt hvordan vi skal bruke. Det er poenget: Bare gjennom Dølemålet kunne Vinje faktisk fullt ut møte verden og det nye i tekstene sine – hver uke forandre virkeligheten i spaltene gjennom å sette nye og andre ord på den for leserne.
Det er ikke rart enkelte ble sjokkert. Vinjes nye blad var et «Monstrum av en Flyve-Fisk», repliserte samtidas ledende kritiker, filosofiprofessoren Marcus Jacob Monrad: en grotesk og meningsløs sammenstilling av uforenlige kulturelle nivåer. Landsmålet kunne kanskje egne seg for sagaoversettelser og gamle ballader, men når Vinje blandet opiumskriger, frikirkevekkelser, politiske reformdiskusjoner og yppige kaukasiske slavinner i målstrevet sitt, var resultatet en uren og kunstig kreolisering som mest vakte avsky: Dølens «Sprog er saaledes (hvad Thelemarksmaalet i sig selv ingenlunde er) væsentligen stygt, fordi det er væsentligen uægte. Det er et Bastardsprog».
Vinje som klassiker
Det er ikke ofte vi snakker om det, men ordene «klassiker» og «klasse» har faktisk samme rot. Det øverste sjiktet i det romerske skattesystemet ble kalt classici – de andre ble slått sammen som proletarius. Seinere ble begrepene overført til litteraturen. Når folk i Vinjes samtid ute i Europa diskuterte klassikerbegrepet, klang det sosiale fortsatt med. En klassisk forfatter er «en skribent av virkelig verdi, en skribent som teller», doserte franskmannen Sainte-Beuve i 1850, en skribent «som ikke kan forveksles med mengden av proletarer». De aristokratiske overtonene gjenlyder ennå i den berømte definisjonen til T.S. Eliot fra 1941: «En klassiker kan kun finnes når sivilisasjonen er moden; når et språk og en litteratur er moden; den må skapes av et modent sinn».
Sånn sett er det ikke rart at Vinjes klassikerstatus har vært utrygg i den norske kulturen. Hva er egentlig modent, edelt eller opphøyet med en tarvelig bladfyk som dette? I 1985 revolusjonerte Jon Haarberg Vinje-lesingen fullstendig med boka «Vinje på vrangen» – fortsatt en av de aller beste kultur- og litteraturhistoriske studiene noensinne skrevet på norsk. Her argumenterte Haarberg for at vi burde forstå telemarkingens prosjekt som et arbeid for å føre høyt og lavt sammen – som urtypisk karnevalistisk forsøk på å snu opp ned på hele forholdet mellom høyt og lavt i kulturen, på å la classici og proletarius kontinuerlig kle seg ut som hverandre.
Etter Haarberg er det lettere å få øye på linjene i Vinjes liv. Likevel er det fortsatt vanskelig å ta inn over seg den radikale kraften i husmannssønnens forandringsprosjekt. Når vi tenker på Vinje, tenker vi på dikt som «Vaaren» eller «Ved Rondane», enkelte elegante essays, eller større verk som diktsyklusen «Storegut» eller reiseskildringen «Ferdaminni fraa Sumaren 1860». Men alle disse kanoniske tekstene publiseres først i «Dølen»: De er ikke autonom litteratur, men avismateriale. Hva er egentlig da verket her – fragmentene vi har vent oss til å lese, eller alle de tusenvis av sidene med Dølen som helhet? Hva om Vinje i avisa si gjennom 1850- og 1860-tallet egentlig produserer tekst i en sjanger og et format vi ennå ikke har lært oss til å forstå, eller til å gjenkjenne? Kanskje er det sånn sett best å forstå Dølen som et slags performativt verk, hvor Vinje hele tida må svare på øyeblikkene og hendelsene som kommer imot ham, samtidig som både språket og offentligheten forandres, forbedres og åpnes opp i selve skrivingen. Jeg aner ikke hvordan han får det til – jeg blar i disse tekstene og skjønner ikke hvordan det var mulig å lage dem. Men kanskje det er nettopp det som gjør dem klassiske? Det ligner i så fall på tenkemåten som lenge var dominerende i den vestlige historien: Det klassiske er det som er tapt, fremmed og forsvunnet. Kunnskap og innsikter som ikke lenger er tilgjengelige for oss – men som vi likevel kan strekke oss mot, i håp om å forandre verden på ny. Kanskje vi egentlig oftere burde tenke om fortida på den måten.
Ustabile Kristiania
Jeg glemte helt at vi fortsatt står inne på trykkeriet. Jeg tror vi må tilbake hit: i øyeblikket. Jeg har forresten en innrømmelse: Jeg er ikke så veldig godt kjent her. Den norske historien jeg har jobbet mest med, er den som er eldre: 1700-tallet, det dansk-norske eneveldet, den tidligmoderne allmuekulturen – alle de sammenhengene som går forut for Vinjes. Når jeg ankommer fra fortida på denne måten blir jeg alltid overrasket når jeg ser meg rundt i det som er Christiania rundt 1850. Fortsatt er det den gjenkjennelige 1700-tallsbyen: bygningene nær bakken, seilbåter i havna, det kaotiske beltet med forstadsbebyggelse utover fra sentrum. Samtidig står alt på spranget til alt det som skal bli nytt – alt det som i løpet av det neste hundreåret skal gjøre Christiania til en av de raskest voksende storbyene i hele Europa.
Det er noe ustabilt med hele byen i disse årene, noe på samme tid forfallent og påbegynt. I gatene reker de merkeligste folk rundt – bønder og bordkjørere, sjømenn og seilere, idioter og intellektuelle. Jeg har alltid sett for meg at noen burde lagd en slags western fra Christiania på 1850-tallet, noe litt sånn Deadwood-aktig, fullt av eksentrikere, desperate lovløse og enkelte tilreisende i bunad. På Stortinget sitter den mest arrogante embetsmannssnobben side om side med bondepolitikkens gamle gnomer. Om kvelden drikkes det punsj eller gin på steder du helst ikke bør være. Vinje midt oppi dette, med altfor høy flosshatt, det ville svarte skjegget, det ene oppsperrede øyet stirrende mot deg. I samme årsklasse som ham på Heltbergs studentfabrikk både Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie. Tenk på det! Seinere beskriver Arne Garborg hovedlæreren Heltberg, selveste «Gammeln», som «stor og røseleg i sin lang blåe slengefrakke, ålvorleg som ein senator, men med skalken glyrande fram gjennom gråblåe augo attom brilleglasa». Jeg utelukker ikke at gamle Heltberg skjuler et gevær under frakken.
Samtidig har det nettopp vært revolusjon. «De fleste politiske Sætninger ere rokkede under disse 2 Aars Erfaringer, Historien maa paa en Maade begynde forfra», skriver Vinje når han ser tilbake på 1848. Thranitterbevegelsen setter et støkk i det norske samfunnet som varer flere tiår framover – det samme gjør egentlig de store frikirkevekkelsene vi så Vinje gjøre narr av. Ivar Aasen går også i gatene, han nøler ikke med å trekke paralleller mellom språkarbeidet sitt og politikken: «Det ægte sprogvæsen er altid socialistisk», slår han fast. Alt dette er også del av øyeblikket, konteksten. I dette perspektivet er egentlig det mest gåtefulle hvor lenge Vinje framstår distansert i forhold til disse konfliktene i samtida – hvor lenge han mest av alt ser ut til å ville heve seg opp over den folkelige opposisjonspolitikken.
Fryktløs penn
En annen ting jeg ser når jeg kommer hit fra 1700-tallet, er hvor lenge fortida fortsetter å virke. Danmark-Norge før 1814 var et undertrykkende samfunn – men oftest båret oppe av knusende kulturelt hegemoni, heller enn fysiske maktmidler. Disse gamle mekanismene for underdanighet, utstøtelse og marginalisering sluttet ikke å ha effekt selv om man byttet enevelde ut med enevoldsstat. En historiker som Anders Johansen har vist hvor vanskelig det var for folkelige politiske aktører gjennom hele 1800-tallet å bryte med skammen som heftet ved bakgrunnen deres – hvordan den skammen kom til uttrykk i taushet, nøling og stamming. Det gjelder for nesten alle – unntatt Aasmund Olavsson Vinje. «Dølen var ikke plaget af denne Frygtsomhed og Blyhed, som ofte er til Besvær for unge Mænd af Bondestanden, naar de komme ud i en videre Kreds», forteller Ivar Aasen.
I dag går det samtidig an å lure på hvor mye motet kostet Vinje personlig. Når han så ofte til og med i Dølen ender med å reprodusere embetselitens fordommer, er det nærliggende å tenke at det springer ut av hans egen utsatte sosiale posisjon: Den friheten han gjør krav på, gjør det ennå ikke mulig fullt ut å utfordre hierarkiene. Selv rollen som hoffnarr og karnevalsfigur kan leses inn i et sånt skjema. Å gjøre seg til narr, er også en måte å sette seg selv til side på. Hvor langt skal vi strekke denne narraktigheten? Den lille artikkelen om Kina og opiumskrigen fra september 1859 er for eksempel et blindt forsvar for vestlig imperialisme, forankret i en uhellig allianse av opplysningsideologi og raselære: Det vi ser rundt oss i dag er at «vor Folkeætt verdt den allraadande, og at dei andre Folk, sosom Negarar og Koparraude og dei gule Asiayer ganga til Grunns», og alt dette skjer fordi «desse Folk ero ubrukelige til Kristendom og all upplæring i Livets Framgang». Jeg sliter med å få sånne setninger til å passe inn i dette materialet – jeg sliter med å gjøre dem klassiske.
Men uansett hvor dum Dølen kan være, snakker han alltid, alltid sant når han snakker om språket. Når han snakker om språket, er det heller aldri tvil om hvilken større kamp skrivingen hans inngår i. Kampen avisa hans har tatt på seg «er ein ulik Strid: Alle I, som staa imot os [ …] hava Aarhunderders Hævd, Prædikestolen, Dom og Læristolene, Regjering og Storthing, Literaturen, de «Dannede» og – Pøbelen paa Eders Side», forklarer Vinje i sitt tilsvar til kritikeren Monrad. Hva hadde han selv å stå mot med? «Vi, vi hava Folket, naar det Fær tenkt seg om, Sanningi og Framtidis Menner». Merk dere det, nynorskfolk: Landsmålet er framtidas våpen. Det var fordi det var framtidas våpen at det også måtte være fellesskapets våpen – noe som ikke tilhørte noen landsdel eller del av folket alene, noe som ikke var bundet til tradisjon eller historie.
«Denne utgreiding af mit Maalbrigd visar, at det ikki er nokot einstak Bygdarmaal», forklarer Vinje selv om skriftnormen. «Grundtonen er mit Modersmaal [ …] men eg har og teket gode Ord, hvor eg fann deim i Landet, og stavat dem etter Gammelnorsken [ …] Solleids vil eithvert Bygdarlag kunne lesa det med sin Toni og si Uttale.» Leste dere det siste sitatet nøye? Dølemålet er et kunstig språk, sammensatt av løse deler – men nettopp derfor kunne det tilhøre alle, i «eithvert Bygdarlag». Monrad hadde rett: Dølen skrev et «Bastardsprog». Men det var også derfor det kunne forandre verden – derfor det kunne invitere fellesskapet inn. Jeg vet egentlig ikke om noe som kan gjøre mer for å redde oss nå enn akkurat den innsikten: «Eg er soleis ingen rigtig «Døl», men det skulde eg meina var meiri Ros enn Last.»