NRKs Debatten var 17. oktober viet de økte matvareprisene. Episoden var, som programleder Fredrik Solvang innledet, for oss «som har merket at maten koster 44.000 kroner mer i dag enn for tre år siden.» Han fortalte videre at sendingen utelukkende skulle bestå av «gode tips og triks for å hanskes med dyrtida.» «Så spør du kanskje: Hvorfor tar ikke Debatten i stedet opp maktkonsentrasjon og matvarekjedenes jerngrep om forbrukerne?» Den debatten ville blitt for komplisert, må vite, «vi kan ta den en annen dag, i kveld skal vi altså finne ut hva vi her og nå kan gjøre for å få pengene til å strekke mer til.»
Dette skiftet begynte under koronakrisa, hvor vi så en forskyvning bort fra de strukturelle perspektivene til politikere og interesseorganisasjoner henimot det individuelle perspektivet til forbrukerøkonomer og spareinfluencere. Det vil si, en abdisering av det politiske blikket. Året pandemien slo til i Norge, eksploderte salget av selvhjelpsbøker som handlet om privatøkonomi. Øverst på bestselgerlisten og fremst i bokhandelen fant vi bøker som skulle lære oss å spare oss både rike og lykkelige. Det interessante med slike bøker er at de er bemerkelsesverdige like dem som kom ut på 1800-tallet.
Den gang kunne personer som slet økonomisk oppsøke en svært populær bok skrevet av nordamerikaneren Benjamin Franklin. Han rådet sine lesere til å skjerpe seg og spare på skillingene. Her kunne hvermannsen, husmenn og arbeidere lese at «Gud hjælper den, som hjælper sig selv» og «heller i Seng uden Aftensmad, end staae op med Gjæld».
Franklins bok «Den gamle Richards Kunst at blive rig og lykkelig» ble oversatt til norsk i 1825, tre år etter at den første sparebanken ble opprettet i Oslo. Om de første norske sparebankene skriver historiker Tore Pryser at de ikke først og fremst var ment til å formidle kreditt. De var satt opp som «paternalistiske tiltak, organiserte ovanfrå av kondisjonerte». «Sparebankane», fortsetter han, «skulle ta vare på skillingane for allmugen og vere hjelp til sjølvhjelp». Pryser siterer formålsparagrafen til Norges første sparebank, Christiania Sparebank fra 1822: «at tilstoppe armodens kilder ved at fremme sædlighet, flid og orden i de lavere folkeklasser.»
Vi oppfordres eller disiplineres stadig til å være vår egen lykkes smed, ikke bare gjennom sparebanker og selvhjelpsbøker, men nå også gjennom underholdende tv-program som Luksusfellenpå TV3. Selv det respektable Debatten på NRK har blitt omgjort til paternalistisk forbrukerjournalistikk.
Det å belære befolkningen om sparing, er hva den konservative økonomen Arnljot Strømme Svendsen i tekst fra 1970-tallet kalte spareideologien. Han sammenfattet denne «ideologien» i tre begreper: «Arbeidsomhet, nøysomhet og sparsomhet». Dette var verdier han mente velferdsstaten utfordret ved a påta seg ansvaret for enkeltmenneskets livssjanser, og på den måten svekker vår lyst til ikke bare «frivillig» hjelpe andre, men også «selvhjelpsprinsippet».
«Ikke minst fagbevegelsens og arbeiderbevegelsens virksomhet», skriver Svendsen «har redusert denne selvfornektelsens ånd og har ført til organiserte krav på samfunnet ‘om mer igjen for mindre arbeid’.» Svendsen var skeptisk til dette, og mente derfor det var nødvendig å «tømre sammen et tidsmessig og solid fundament for spareinstitusjonene.» Den nye sparebølgen i vår tid, som altså har oppstått i skyggen av en pandemi, dyrtid og økende ulikhet, ville med andre ord imponert ham. Ikke minst fordi gjennom TV-programmer, profiler i sosiale medier og lekre publikasjoner så fremmanes den selvfornektende ånden ikke «ved praktisk fornuft alene», men også gjennom hva Svendsen mente var vel så vesentlig: «fantasi og emosjonell innlevelse i menneskenes og samfunnets dypere situasjon.»
Å skrive bøker om sparing kan utvilsomt gjøre deg rik – bare spør Franklin – men det gjør ikke nødvendigvis andre eller samfunnet som sådan rikt. Innsikt i «samfunnets dypere situasjon» vil først og fremst gjøre det klart for oss at sparebøker og sparebanker mer enn å «tilstoppe armodens kilder» heller er et symptom på dem. Der Svendsen forsto spareideologien som en løsning, er det mer nærliggende å forstå den både som et symptom på og en tåkelegging av samfunnets dypere strukturer. Sparing blir en symptomlindring av et samfunn som sliter med økende ulikhet og høyt gjeldsnivå. Som kjent har den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty advart Norge og en rekke andre land om at vi på vei tilbake til 1800-tallets økonomi, hvor du tjener mer på penger enn på arbeid. I en slik verden er det langt lettere å spare hvis du eier et dagligvarekonsern, enn hvis du er ansatt hos dem.
Sparing legitimeres ofte som en strategi for å løse samfunnets fattigdomsproblem, andre ganger som en strategi for å bli rik. Begge er mangelfulle. «Illusjonen», påpeker Karl Marx i Grundrisse fra 1857, «om at kapitalisten praktiserte ‘selvfornektelse’ – og ble kapitalist på den måten – et krav og begrep som bare ga mening i en tidligere periode hvor kapitalen så vidt vokste ut av føydale relasjoner – har blitt forlatt av alle moderne økonomer med hodet i behold». I «Kapitalen» ti år senere skiller Marx tidligere tiders rike mennesker, som han omtalte som «skattesamlere», fra vår tids kapitalister. Førstnevnte sparte ved å trekke penger ut av «den umiddelbare formen» for varesirkulasjon (varer – penger – varer). Den kapitalistiske økonomien krever derimot vekst og profitt i den «utvidede syklusen» (penger – varer – mer penger). Det vil si, de rike sparer ikke, de investerer igjen, igjen og igjen. Kapitalisten og skattesamleren deler vel å merke et begjær etter å øke sin rikdom, men der «skattesamleren bare er den forrykte kapitalisten, så er kapitalisten den rasjonelle skattesamleren». «Skattesamleren streber hvileløst etter å øke verdien idet han forsøker å redde pengene fra sirkulasjon. Den klokere kapitalisten oppnår det samme idet han stadig på nytt prisgir dem til sirkulasjonen». Videre påpeker Marx at på klassisk gresk er «å redde» et vanlig ord for a beskrive skattesamling, på samme måte som den engelske frasen «to save» bade betyr å redde og å spare.
Men hvis vi alle var redde for å bruke pengene våre, oppstår det problemer. Om de første sparebankene skriver derfor Marx at «selv økonomer innrømmer at deres egentlige hensikt ikke er velstand […] men simpelthen en mer hensiktsmessig fordeling av utgifter, slik at når [arbeiderne] blir gamle eller syke og så videre, unngår de å bli en byrde for fattighuset eller staten eller ender med å tigge […] altså, at de sparer for kapitalistene og reduserer produksjonskostnadene for dem.» Men der det gir mening for en kapitalist at dens arbeidere sparer, gir det ikke mening at andre lønnstagere sparer, for de er jo først og fremst nødvendige som forbrukere. Hvis de skulle slutte å bruke sine penger, ville økonomien slå ut i krise. Denne selvmotsigelsen forklarer kanskje hvorfor samfunnet vårt konstant pendler mellom amoralsk markedsføring (Løp og kjøp!) på den ene siden, og moralistisk spareideologi på den andre (Du må spare til en buffer!).
Samfunnsøkonomen Ragnar Frisch var inne på det samme da han kritisere virkningen av den innstramningspolitikken som var typisk på tyvetallet. Vel å merke kunne det isolert sett for enkelte arbeidere gi mening å la noen matvarer bli liggende igjen i butikkhyllene, skriver han, men hvis samfunnet som sådan lot seg forføre av spareideologien, ville det gå galt av sted. For Frisch var det en «grov populær misforståelse» å tro at samfunnets og individets sparing var to sider av samme mynt: «De burde i grunnen slett ikke betegnes med samme navn, det virker bare forvillende.» Han ville dermed vært uenig i vår tids politikeres hang til å vende tilbake til fortidens innstrammingspolitikk. Det vil si, til forskjell fra finansminister Trygve Slagsvolds Vemunds formanende snakk om ansvarlig pengebruk, påpekte Frisch at samfunnet ikke sparer gjennom å avstå fra forbruk (slik sparing vanligvis defineres), men det motsatte. Ifølge ham «sparer» samfunnet gjennom «produktive investeringer» og en «forandring» av eksisterende produksjon. Løsningen ligger dermed i å flytte politikken fra umiddelbare spørsmål om sparemoral «her og nå» henimot strukturelle spørsmål om arbeid, maktkonsentrasjon og ulikhet.
Hvis vi skal forstå tidsånden Frisch reagerte på, som altså minner noe om vår tid, kan vi se hvordan spareideologiens individuelle og sosiale aspekt smeltet fullstendig sammen i foreningen Minsket Forbruk. De ble stiftet september 1920 som en reaksjon på dyrtida, skriver den nevnte Svendsen. Den tidligere statsministeren Gunnar Knutsen deltok på et av møtene foreningen holdt, hvor han i Svendsens ord «fant det uforståelig at arbeiderne bare hadde spott og hånsord til overs for den nye bevegelsen som ville hjelpe samfunnet ut av en kritisk situasjon.» Til de fremmøtte på Calmeyers gate misjonshus, sa Knutsen: «Det er som om det norske folk går i en tung søvn og drømmer om en gullalder som ikke eksisterer og ikke har eksistert». Statsråd Odd Klingenberg var også til stede, og lanserte, i Svendsens ord, «visse regnestykker om landets økonomi, blant annet at 3 sukkerbiter spart om dagen i hver norsk husstand ville spare 10 millioner kroner om året for landet, mens 19 gram kaffe mindre om uken ville gi 7 millioner kroner om året.»
Hvis statlig sparing er selvmotsigende, er det noe ekstra selvmotsigende med statsindividuell sparing. Svendsen kommenterer lakonisk: «Men intet hjalp. Foreningen, som aldri ble noen folkebevegelse, gikk i oppløsning, og krisen kom.»
Selv om det er fullt forståelig og viktig at mange må lære seg å spare, vil det være urettferdig om Debatten fullstendig reduseres til en samtale hvor ansvar for samfunnsmessige problemer ilegges den enkelte. Vel så dumt er det om vi misforstår samfunnet som om det var et individ som må stramme inn på sukkerforbruket. Ikke bare er det naivt, det vil også forlenge problemet. For å unngå at de fattige skal bære skylden og skammen, bør den rettes mot der den hører hjemme, et klassesamfunn preget av ulikhet av både penger og makt.
Fredrik Solvang bør imidlertid ikke klandres. Den gjennomførte måten han aktivt «overser» det på er nærmest en kunstnerisk iscenesettelse ikke bare av vår individualistiske tidsånd, men også politikeres fravær av handling.