Egentlig liker jeg gamle fylliker. Særlig de som har Oslo-tonen, den røffe, kontante stilen med glimt i øyet. Like nedenfor gamle Enerhaugen, som det en gang ble laget en kjent revyvise om, så jeg en forleden dag. Han satt på benken inne i busskuret i Grønlandsleiret. Jeg sto rett ved for å vente på bussen. – Hvilken dag er det, spurte han utydelig. Han måtte gjenta spørsmålet. – Tirsdag, svarte jeg høyt. Det gikk en kort stund, så reiste han seg og subbet bort til meg, mens han så seg omkring i gata.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
