Leder

Avismodell under press

Mari Skurdal

Det kommer til å bli stadig vanskeligere å få levert norske papiraviser til adresser i hele landet. Allerede i dag er det områder som ikke får daglig levering, og mange bud jobber på tidsavgrensede kontrakter med den norske stat. Hvor lenge slike anbud vil videreføres, er et åpent spørsmål. Hva får vi i stedet? Digital avislesning er blitt vanlig, og nordmenn har vist seg villige til å betale for digitale abonnementer. Riktignok bruker lesere ofte mindre tid på å lese avisers nettutgaver, og lojaliteten er lavere. Det har likevel vært mulig å spre artikler med betalingsmur og annonsere i sosiale medier, slik at nye digitale abonnenter kommer til når andre faller fra. Den modellen er under press.

«Korte video­snutter er plutselig overalt.»

Tradisjonelle medier har fylt sosiale medier med sin journalistikk, og teknologiplattformer som Facebook og Google har blitt store gjennom å distribuere nyhetsartikler. Få har hatt innsikt i hvordan algoritmene fungerer, men pressa har fått såpass mange lesere og abonnenter at samspillet har framstått verdifullt. Men noe er i ferd med å skje. Teknologiplattformene ønsker i økende grad å holde leserne på egen plattform. Det er årsaken til at korte, oppmerksomhetssugende videosnutter plutselig er overalt. Og Googles nye KI-verktøy svarer nå på spørsmål selv, framfor å lede brukerne til andre kilder. Med andre ord har plattformene og mediene fått ulike interesser: Mediene vil lede lesere til sine saker, mens plattformene vil beholde all oppmerksomheten selv. Dessuten har norske medier ingen kontroll over saker som blir tatt ned, eller spredning av falske nyheter under våre merkenavn.

Grunnlovens paragraf 100 slår fast at «det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». Denne forpliktelsen ligger til grunn for at infrastrukturen for papir diskuteres på Stortinget. Den nye, digitale infrastrukturen har norske politikere ikke kontroll over. I en ikke fjern framtid kan papiravis bli et gode forbeholdt storbyene. Digital vekst kan bli en svært krevende og kostbar øvelse. Vår grunnleggende demografiske infrastruktur er i endring. Utviklingen kontrolleres av tekmilliardærer og blir knapt debattert på Stortinget.

Leder

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Ole Øyvind Sand Holth

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal

Hengemyr

De iranske angrepene mot amerikanske baser og installasjoner i golfstatene – De forente arabiske emirater, Kuwait, Bahrain, Saudi-Arabia og Qatar – var et vågespill, som kunne ha skapt økende motstand mot regimet i regionen, men kombinert med en vellykket struping av oljetrafikken gjennom Hormuz, som står for 20 prosent av det globale markedet, har det i stedet lagt et sterkt press på USA. Irans forsvarskrig truer også med å lamme oljevirksomheten i golfstatene, som mest av alt ønsker fred og stabilitet i regionen. Hvis krigen fortsetter, kan det få «katastrofale konsekvenser» for verdensøkonomien, sier oljegiganten Saudi Aramcos toppsjef, Amin Nasser. En ytterligere utfordring for Donald Trump er at europeiske Nato-land har valgt ikke å støtte USA og Israel i den pågående krigen og heller ikke sende krigsskip til Hormuz, som presidenten har bedt om. Trumps machoprat om hvordan USAs dødelige militære makt kan få alle til å underkaste seg, har til nå hatt en viss effekt, men truslene faller dødt til jorda hvis stadig færre lar seg kue. Stigende priser på energi og andre livsnødvendigheter for vanlige amerikanere kan ytterligere svekke Trump og Republikanerne foran det avgjørende mellomvalget i november. En ny endeløs krig i Midtøsten har potensial i seg til å male i stykker Trump og hans Maga-bevegelse. Tidligere kriger USA har startet, som angrepet på Afghanistan etter terrorangrepene 11.

Bjørgulv Braanen