Det kommer til å bli stadig vanskeligere å få levert norske papiraviser til adresser i hele landet. Allerede i dag er det områder som ikke får daglig levering, og mange bud jobber på tidsavgrensede kontrakter med den norske stat. Hvor lenge slike anbud vil videreføres, er et åpent spørsmål. Hva får vi i stedet? Digital avislesning er blitt vanlig, og nordmenn har vist seg villige til å betale for digitale abonnementer. Riktignok bruker lesere ofte mindre tid på å lese avisers nettutgaver, og lojaliteten er lavere. Det har likevel vært mulig å spre artikler med betalingsmur og annonsere i sosiale medier, slik at nye digitale abonnenter kommer til når andre faller fra. Den modellen er under press.
Tradisjonelle medier har fylt sosiale medier med sin journalistikk, og teknologiplattformer som Facebook og Google har blitt store gjennom å distribuere nyhetsartikler. Få har hatt innsikt i hvordan algoritmene fungerer, men pressa har fått såpass mange lesere og abonnenter at samspillet har framstått verdifullt. Men noe er i ferd med å skje. Teknologiplattformene ønsker i økende grad å holde leserne på egen plattform. Det er årsaken til at korte, oppmerksomhetssugende videosnutter plutselig er overalt. Og Googles nye KI-verktøy svarer nå på spørsmål selv, framfor å lede brukerne til andre kilder. Med andre ord har plattformene og mediene fått ulike interesser: Mediene vil lede lesere til sine saker, mens plattformene vil beholde all oppmerksomheten selv. Dessuten har norske medier ingen kontroll over saker som blir tatt ned, eller spredning av falske nyheter under våre merkenavn.
Grunnlovens paragraf 100 slår fast at «det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». Denne forpliktelsen ligger til grunn for at infrastrukturen for papir diskuteres på Stortinget. Den nye, digitale infrastrukturen har norske politikere ikke kontroll over. I en ikke fjern framtid kan papiravis bli et gode forbeholdt storbyene. Digital vekst kan bli en svært krevende og kostbar øvelse. Vår grunnleggende demografiske infrastruktur er i endring. Utviklingen kontrolleres av tekmilliardærer og blir knapt debattert på Stortinget.