Leder

Avismodell under press

Mari Skurdal

Det kommer til å bli stadig vanskeligere å få levert norske papiraviser til adresser i hele landet. Allerede i dag er det områder som ikke får daglig levering, og mange bud jobber på tidsavgrensede kontrakter med den norske stat. Hvor lenge slike anbud vil videreføres, er et åpent spørsmål. Hva får vi i stedet? Digital avislesning er blitt vanlig, og nordmenn har vist seg villige til å betale for digitale abonnementer. Riktignok bruker lesere ofte mindre tid på å lese avisers nettutgaver, og lojaliteten er lavere. Det har likevel vært mulig å spre artikler med betalingsmur og annonsere i sosiale medier, slik at nye digitale abonnenter kommer til når andre faller fra. Den modellen er under press.

«Korte video­snutter er plutselig overalt.»

Tradisjonelle medier har fylt sosiale medier med sin journalistikk, og teknologiplattformer som Facebook og Google har blitt store gjennom å distribuere nyhetsartikler. Få har hatt innsikt i hvordan algoritmene fungerer, men pressa har fått såpass mange lesere og abonnenter at samspillet har framstått verdifullt. Men noe er i ferd med å skje. Teknologiplattformene ønsker i økende grad å holde leserne på egen plattform. Det er årsaken til at korte, oppmerksomhetssugende videosnutter plutselig er overalt. Og Googles nye KI-verktøy svarer nå på spørsmål selv, framfor å lede brukerne til andre kilder. Med andre ord har plattformene og mediene fått ulike interesser: Mediene vil lede lesere til sine saker, mens plattformene vil beholde all oppmerksomheten selv. Dessuten har norske medier ingen kontroll over saker som blir tatt ned, eller spredning av falske nyheter under våre merkenavn.

Grunnlovens paragraf 100 slår fast at «det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». Denne forpliktelsen ligger til grunn for at infrastrukturen for papir diskuteres på Stortinget. Den nye, digitale infrastrukturen har norske politikere ikke kontroll over. I en ikke fjern framtid kan papiravis bli et gode forbeholdt storbyene. Digital vekst kan bli en svært krevende og kostbar øvelse. Vår grunnleggende demografiske infrastruktur er i endring. Utviklingen kontrolleres av tekmilliardærer og blir knapt debattert på Stortinget.

Leder

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Mari Skurdal

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal

Sprikende karakterer

Går det an å betale seg til bedre karakterer? Det spørsmålet har blitt stilt oftere i takt med at privatskoler dukker opp stadig flere steder i Norge. Ulikt offentlige skoler, må private skoler tiltrekke seg elever. De reklamerer med alternativ pedagogikk, populære linjer eller gode resultater. Derfor kan det være insentiver for skolene til å gi elever bedre karakterer enn de fortjener, fordi det kan bidra til større søknadsbunker. Dette gjelder særlig kommersielle skoler uten tung forankring i et pedagogisk alternativ, slik for eksempel steinerskolene har. En måte å sjekke om offentlige og private skoler setter karakterer ulikt på, er å sammenlikne standpunkt- og eksamenskarakterer for å se om det er systematiske forskjeller. Det er nettopp det forskere ved Universitetet i Oslo nå har gjort.

Mari Skurdal