Leder

Avismodell under press

Mari Skurdal

Det kommer til å bli stadig vanskeligere å få levert norske papiraviser til adresser i hele landet. Allerede i dag er det områder som ikke får daglig levering, og mange bud jobber på tidsavgrensede kontrakter med den norske stat. Hvor lenge slike anbud vil videreføres, er et åpent spørsmål. Hva får vi i stedet? Digital avislesning er blitt vanlig, og nordmenn har vist seg villige til å betale for digitale abonnementer. Riktignok bruker lesere ofte mindre tid på å lese avisers nettutgaver, og lojaliteten er lavere. Det har likevel vært mulig å spre artikler med betalingsmur og annonsere i sosiale medier, slik at nye digitale abonnenter kommer til når andre faller fra. Den modellen er under press.

«Korte video­snutter er plutselig overalt.»

Tradisjonelle medier har fylt sosiale medier med sin journalistikk, og teknologiplattformer som Facebook og Google har blitt store gjennom å distribuere nyhetsartikler. Få har hatt innsikt i hvordan algoritmene fungerer, men pressa har fått såpass mange lesere og abonnenter at samspillet har framstått verdifullt. Men noe er i ferd med å skje. Teknologiplattformene ønsker i økende grad å holde leserne på egen plattform. Det er årsaken til at korte, oppmerksomhetssugende videosnutter plutselig er overalt. Og Googles nye KI-verktøy svarer nå på spørsmål selv, framfor å lede brukerne til andre kilder. Med andre ord har plattformene og mediene fått ulike interesser: Mediene vil lede lesere til sine saker, mens plattformene vil beholde all oppmerksomheten selv. Dessuten har norske medier ingen kontroll over saker som blir tatt ned, eller spredning av falske nyheter under våre merkenavn.

Grunnlovens paragraf 100 slår fast at «det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». Denne forpliktelsen ligger til grunn for at infrastrukturen for papir diskuteres på Stortinget. Den nye, digitale infrastrukturen har norske politikere ikke kontroll over. I en ikke fjern framtid kan papiravis bli et gode forbeholdt storbyene. Digital vekst kan bli en svært krevende og kostbar øvelse. Vår grunnleggende demografiske infrastruktur er i endring. Utviklingen kontrolleres av tekmilliardærer og blir knapt debattert på Stortinget.

Leder

Godt budsjett

Det er vanskelige å hevde at budsjettforslaget, som Ap, Sp og Rødt er enige om og som SV og MDG har vært med på å forhandle fram, ikke representerer viktige gjennomslag for hele den rødgrønne koalisjonen. Kommune- og fylkesøkonomien er styrket med over 4 milliarder kroner, 14 passkontor opprettholdes, vi får en forpliktende tannhelsereform, fribeløpet for uføre økes, barnefamilier får ikke mindre sosialhjelp, økt CO₂-avgift på sokkelen, ingen gruvedrift på havbunnen, mindre bruk av innleie for å avvikle unntaket i helse og omsorg, folkehøyskolene beholder stipendandelen, og barnetrygda øker i takt med prisstigningen. MDG hadde åpenbart ambisjoner om å endre Norges olje- og gasspolitikk i partiets første budsjettforhandling. Det var ganske så urealistisk, gitt dagens flertall på Stortinget. Men MDG gikk så visst ikke tomhendt fra forhandlingene. Det var kanskje det partiet som oppnådde mest, som økt CO₂-avgift på sokkelen, nei til gruvedrift på havbunnen og milliardpakke for å styrke kollektivtilbudet og utrede nasjonalt månedskort. SV har også fått viktige seiere og har sagt seg fornøyd med gjennomslagene i velferdspolitikken.

Bjørgulv Braanen

Dette er ikke en våpenhvile

10. oktober trådte våpenhvilen i Gaza i kraft. Siden har 342 mennesker blitt drept, blant dem 67 barn, skriver Aftenposten. Israel kontrollerer fortsatt mer enn halvparten av arealet, og bombingen fortsetter om enn ikke like intenst som i de to foregående årene, så jevnlig. Våpenhvileavtalen tilsier at 600 lastebiler nødhjelp daglig skal komme til Gazas hardt prøvede befolkning, men tallet er likevel bare 150. Samtidig bomber Israel Libanon og Syria, og denne uka innledet landet også en ny militær offensiv på Vestbredden.

Mari Skurdal

Nytt politisk uten­for­skap

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser til dels store forskjeller mellom hvem som blir sittende hjemme på valgdagen og hvem som går til urnene. Det bekrefter en utvikling over flere tiår, der sosial situasjon, lønnsnivå, utdanning og geografi har en stadig større betydning for i hvilken grad du stemmer. SSBs tall viser at 25 prosent av menn under 45 år med utdanning på grunnskolenivå ikke brukte stemmeretten ved noen av de seks siste valgene. Blant dem med universitets- og høyskoleutdanning er det kun 2–3 prosent som ikke har stemt i noen av de siste seks valgene. I en SSB-artikkel som ble publisert i går, framgår det at blant dem med lang universitetsutdanning, er det 65 prosent som har stemt i alle de seks siste valgene, mot bare 27 prosent for folk med grunnskoleutdanning. Det er en tydelig tendens at utdanningsnivå, inntekt og bosted får stadig mer å si for om folk bruker stemmeretten eller ikke. I Oslo stemmer for eksempel folk i de østlige bydelene i betydelig mindre grad enn i de vestlige.

Bjørgulv Braanen