Leder

De rikes makt

Den borgerlige propagandamaskinen går på høygir i debatten om økonomisk politikk og skattlegging av landets rikeste. Regjeringen klarer ikke å vende opinionen til sin fordel, til tross for at den har til dels svært gode kort på hånda. Nordmenn flest vil oppleve reallønnsøkning i år, og budsjettet bidrar ved å gi skatte- og avgiftslettelser for folk flest – uten å gi etter for det massive kravet om å kutte formuesskatten.

«Spaltene åpnes velvillig for rikfolks sutring.»

Hovedutfordringen for den norske samfunnsmodellen i et lengre perspektiv er, som en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser, den økende ulikheten i toppen av samfunnspyramiden. «Milliardærene stikker fra oss andre, og de klager attpåtil mest på skatten, som de i liten grad betaler», som LOs Roger Bjørnstad skriver i Dagens Næringsliv. «Nokre av dei rikaste i samfunnet er veldig godt organisert og organiserer ei veldig lobbyverksemd … Dei prøver alltid å få det til å sjå ut som dei snart går konkurs, selv om rekneskapane seier noko anna», sier SSB-forsker Rolf Aaberge til Klassekampen. Det finnes i dag hele tre lobbyorganisasjoner som kjemper for å redusere skatten for de rikeste, Aksjon for norsk eierskap, Aksjon for borgerlig valgseier og Fellesaksjonen for verdiskaping. Sammen med Civita, partier på høyresida og medier som velvillig åpner spaltene for rikfolks sutring, er dette en mektig kraft. DN likner fra tid til annen et Se og Hør for milliardærer som okker seg over skatte­åket. Bare i går viet avisa fem sider til rikfolk som klaget over skattebyrden.

De fleste i Norge ønsker mindre sosiale forskjeller, men i den offentlige debatten høres det ut som om Norge har verdens høyeste avgifter og skatter i hjel landets rikeste. Det er svært langt fra sannheten, som Hannah Gitmark i tanke­smia Agenda påviser i Dagens Næringsliv. Likevel har vi ikke annet å gjøre enn å ta til etterretning at høyresida og rikmanns­lobbyen nå setter dagsordenen i den økonomiske debatten. Samtidig er det fullstendig uholdbart for sentrum-venstre i norsk politikk å slå seg til ro med at disse kreftene gang på gang trekker det lengste strået. Hvis lobby­hegemoniet ikke brytes, vil det i framtida bli umulig å vinne politisk flertall for en solidarisk politikk for omfordeling og sosial og geografisk utjevning.

Leder

Norge er ikke USAs eskorte

USAs forsvarsminister Pete Hegseth deltok sist helg på den asiatiske forsvars- og sikkerhetskonferansen Shangri-La Dialogue i Singapore. Der manet han USAs allierte til å motarbeide Kinas voksende makt. USA bygger seg opp militært i Stillehavsregionen, samtidig som Pentagon forbereder en betydelig nedskalering i Europa. Der Spiegel og Welt am Sonntag har meldt at USA nå planlegger en betydelig raskere uttrekking av Europa enn tidligere antatt. De nye planene kom etter at Washington i mai kunngjorde at 5000 amerikanske soldater skulle trekkes ut av Tyskland. Pentagon varsler nå en omfattende reduksjon i antallet kampfly, krigsfartøy, tankfly og tropper som er øremerket for innsats i Europa. Dette er i tråd med den nasjonale forsvarsstrategien som prioriterer Kina og Stillehavsområdet.

Sanksjoner må på plass

I en artikkel i Haaretz beskriver avisas mangeårige kommentator Gideon Levy Israels egentlige plan for Gaza. Den består i en bevisst og målrettet ødeleggelse av liv og samfunnsstrukturer for å oppnå kaos. «Så snart Gazas befolkning er redusert til en fragmentert, uorganisert masse uten grunnleggende tjenester, essensielle institusjoner og selvfølgelig uten lederskap, vil den fullstendige oppløsningen av samfunnsstrukturen gjøre det lettere for Israel å gå videre til neste fase – en fase landet aldri har gitt opp – nemlig fordrivelsen.» ­Statsminister Benjamin Netanyahu mer enn hintet til at Israel planlegger å ta over området da han talte til bosettere på Vestbredden forrige uke. Han skrøt av at Israel snart kontrollerer 70 prosent av Gaza­stripa og la til: «La oss starte med det.» Forsvarsminister Israel Katz skrev samtidig på X at Israel nå er klar til å iverksette «en frivillig migrasjonsplan» for Gazas 2,2 millioner palestinere. Andre ord for en slik plan er etnisk rensing, tvangsforflytting eller også folkemord. Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp kalte i et innlegg i går Israels strategi for «overbelastning». Det går ut på å gjøre så mange ugjerninger samtidig at organisasjoner, presse og politikere ikke vet hvor de skal rette oppmerksomheten.

Dritti­fi­sering i Aften­posten

I 1992 fikk Gunda Djupvik fast jobb i Statens Informasjonstjeneste. Da gjorde en nyutdannet jurist på 26 år slik man skal gjøre: Hun tegnet abonnement på Aftenposten. Siden har Djupvik byttet jobb mange ganger, men abonnementet har hun beholdt gjennom hele yrkeslivet. Helt til en tirsdag i april, da hun våknet til en e-post om at Schibsted framover krever 39 kroner i måneden for å slippe at konsernet og «utvalgte annonsepartnere» samler inn brukerdata for å vise personlig tilpassede annonser. «Det fyrste eg gjorde, før eg stod opp, var å gå inn på Schibsted og avslutta abonnementet mitt på Aftenposten og VG», sier Djupvik til NRK. «Schibsted annonsevalg» henter inspirasjon fra de store teknologiplattformene. For å bruke Facebook må du enten dele personopplysninger eller betale for å slippe personrettede annonser.