Leder

De rikes makt

Den borgerlige propagandamaskinen går på høygir i debatten om økonomisk politikk og skattlegging av landets rikeste. Regjeringen klarer ikke å vende opinionen til sin fordel, til tross for at den har til dels svært gode kort på hånda. Nordmenn flest vil oppleve reallønnsøkning i år, og budsjettet bidrar ved å gi skatte- og avgiftslettelser for folk flest – uten å gi etter for det massive kravet om å kutte formuesskatten.

«Spaltene åpnes velvillig for rikfolks sutring.»

Hovedutfordringen for den norske samfunnsmodellen i et lengre perspektiv er, som en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser, den økende ulikheten i toppen av samfunnspyramiden. «Milliardærene stikker fra oss andre, og de klager attpåtil mest på skatten, som de i liten grad betaler», som LOs Roger Bjørnstad skriver i Dagens Næringsliv. «Nokre av dei rikaste i samfunnet er veldig godt organisert og organiserer ei veldig lobbyverksemd … Dei prøver alltid å få det til å sjå ut som dei snart går konkurs, selv om rekneskapane seier noko anna», sier SSB-forsker Rolf Aaberge til Klassekampen. Det finnes i dag hele tre lobbyorganisasjoner som kjemper for å redusere skatten for de rikeste, Aksjon for norsk eierskap, Aksjon for borgerlig valgseier og Fellesaksjonen for verdiskaping. Sammen med Civita, partier på høyresida og medier som velvillig åpner spaltene for rikfolks sutring, er dette en mektig kraft. DN likner fra tid til annen et Se og Hør for milliardærer som okker seg over skatte­åket. Bare i går viet avisa fem sider til rikfolk som klaget over skattebyrden.

De fleste i Norge ønsker mindre sosiale forskjeller, men i den offentlige debatten høres det ut som om Norge har verdens høyeste avgifter og skatter i hjel landets rikeste. Det er svært langt fra sannheten, som Hannah Gitmark i tanke­smia Agenda påviser i Dagens Næringsliv. Likevel har vi ikke annet å gjøre enn å ta til etterretning at høyresida og rikmanns­lobbyen nå setter dagsordenen i den økonomiske debatten. Samtidig er det fullstendig uholdbart for sentrum-venstre i norsk politikk å slå seg til ro med at disse kreftene gang på gang trekker det lengste strået. Hvis lobby­hegemoniet ikke brytes, vil det i framtida bli umulig å vinne politisk flertall for en solidarisk politikk for omfordeling og sosial og geografisk utjevning.

Leder

Kampen om historien

Denne uka kunngjorde USAs president Donald Trump at førstkommende mandag er Christopher Columbus-dagen. Slik har det vært i USA siden 1930-tallet, helt fram til Joe Bidens presidentperiode. Han omdøpte den til Urforlkdagen og oppfordret amerikanere til å «ære for vår mangfoldige historie og urfolkene som bidrar til å forme nasjonen». At det er en ny sheriff i byen, bruker Trump enhver anledning til å slå fast – også denne. Når han nå ber amerikanere hylle den italienske sjøfareren, er det som «den første amerikansk helten, en gigant i vestlig sivilisasjon». Columbus brakte med seg «tusenvis av år med visdom, filosofi, fornuft og kultur over Atlanterhavet til Amerika – og la grunnlaget for den ultimate triumfen for vestlig sivilisasjon mindre enn tre hundreår seinere 4.

En plan ulik alle andre

Både Hamas og Israel har gått med på en våpenhvile på Gazastripa, og de kommende dagene skal gjenlevende israelske gisler og palestinske fanger frigis av partene. Bilder fra torg og samlingssteder i Gaza og Israel viser mennesker som uttrykker glede og lettelse over at den to år lange krigen endelig kan nå et endepunkt. Samtidig er det vanskelig å si hvordan veien framover vil bli. USAs president Donald Trumps 20-punktsplan likner ikke noen fredsavtale vi har sett tidligere. For eksempel har FN ingen rolle, annet enn å i en innledende fase å distribuere mat, medisiner og nødhjelp til uthungrede og krigsskadde palestinere. Et midlertidig teknokratstyre skal overvåkes av et fredsråd ledet av Trump selv, med støtte fra Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair. Tyngdepunktet i Trump-planen er en storstilt forretningsplan for å utvikle Gaza etter modell av «blomstrende moderne mirakelbyer i Midtøsten».

Høyt spill om freds­pri­sen

I morgen kunngjør den norske Nobelkomiteen hvem som tildeles årets fredspris. Navnet på den som higer aller mest etter prisen, kjenner de fleste. USAs president Donald Trump prater på inn- og utpust om at han er den eneste virkelig verdige vinneren av årets pris. Trump hevder å ha fått på plass åtte fredsavtaler i sine første åtte måneder som president. Han er nominert av partene i to av konfliktene han hevder å ha løst: Pakistan og Israel. Begge landene trenger å være på godsida til den amerikanske presidenten.