Leder

De rikes makt

Den borgerlige propagandamaskinen går på høygir i debatten om økonomisk politikk og skattlegging av landets rikeste. Regjeringen klarer ikke å vende opinionen til sin fordel, til tross for at den har til dels svært gode kort på hånda. Nordmenn flest vil oppleve reallønnsøkning i år, og budsjettet bidrar ved å gi skatte- og avgiftslettelser for folk flest – uten å gi etter for det massive kravet om å kutte formuesskatten.

«Spaltene åpnes velvillig for rikfolks sutring.»

Hovedutfordringen for den norske samfunnsmodellen i et lengre perspektiv er, som en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser, den økende ulikheten i toppen av samfunnspyramiden. «Milliardærene stikker fra oss andre, og de klager attpåtil mest på skatten, som de i liten grad betaler», som LOs Roger Bjørnstad skriver i Dagens Næringsliv. «Nokre av dei rikaste i samfunnet er veldig godt organisert og organiserer ei veldig lobbyverksemd … Dei prøver alltid å få det til å sjå ut som dei snart går konkurs, selv om rekneskapane seier noko anna», sier SSB-forsker Rolf Aaberge til Klassekampen. Det finnes i dag hele tre lobbyorganisasjoner som kjemper for å redusere skatten for de rikeste, Aksjon for norsk eierskap, Aksjon for borgerlig valgseier og Fellesaksjonen for verdiskaping. Sammen med Civita, partier på høyresida og medier som velvillig åpner spaltene for rikfolks sutring, er dette en mektig kraft. DN likner fra tid til annen et Se og Hør for milliardærer som okker seg over skatte­åket. Bare i går viet avisa fem sider til rikfolk som klaget over skattebyrden.

De fleste i Norge ønsker mindre sosiale forskjeller, men i den offentlige debatten høres det ut som om Norge har verdens høyeste avgifter og skatter i hjel landets rikeste. Det er svært langt fra sannheten, som Hannah Gitmark i tanke­smia Agenda påviser i Dagens Næringsliv. Likevel har vi ikke annet å gjøre enn å ta til etterretning at høyresida og rikmanns­lobbyen nå setter dagsordenen i den økonomiske debatten. Samtidig er det fullstendig uholdbart for sentrum-venstre i norsk politikk å slå seg til ro med at disse kreftene gang på gang trekker det lengste strået. Hvis lobby­hegemoniet ikke brytes, vil det i framtida bli umulig å vinne politisk flertall for en solidarisk politikk for omfordeling og sosial og geografisk utjevning.

Leder

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».

Forut­sigbar katastrofe

Donald Trump har gitt myndighetene i Iran 48 timer til å gjenåpne Hormuzstredet. Hvis ikke truer han med å bombe alle landets kraftstasjoner. Foruten å utgjøre en åpenbar krigsforbrytelse – som burde tilintetgjøre enhver forestilling om at denne krigen er i det iranske folkets interesser – vil en slik manøver sannsynligvis også føre til en dramatisk eskalering av konflikten, med ringvirkninger langt utover Midtøsten. De færreste analytikere ser det nemlig som sannsynlig at Iran vil oppgi det som har vist seg å være et svært effektivt pressmiddel, og som ser ut til å ha skaffet dem overtaket i konflikten. Irans blokadeav Hormuzstredet var en helt forutsigbar respons på USA og Israels angrep. Nicolas Mulder, assisterende professor i historie ved Cornell-universitetet, skriver i Financial Times at Iran egentlig bare kopierer den taktikken de selv har blitt utsatt for gjennom USAs sanksjoner, ved å «forvandle en viktig flaskehals i verdens­økonomien til et våpen for å presse fienden til å deeskalere». Som Cecilie Hellestveit uttaler i dagens avis, vil konsekvensene av dette bli enorme, og millioner av mennesker kan i verste fall dø som følge av matmangel.

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.