Leder

De rikes makt

Den borgerlige propagandamaskinen går på høygir i debatten om økonomisk politikk og skattlegging av landets rikeste. Regjeringen klarer ikke å vende opinionen til sin fordel, til tross for at den har til dels svært gode kort på hånda. Nordmenn flest vil oppleve reallønnsøkning i år, og budsjettet bidrar ved å gi skatte- og avgiftslettelser for folk flest – uten å gi etter for det massive kravet om å kutte formuesskatten.

«Spaltene åpnes velvillig for rikfolks sutring.»

Hovedutfordringen for den norske samfunnsmodellen i et lengre perspektiv er, som en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser, den økende ulikheten i toppen av samfunnspyramiden. «Milliardærene stikker fra oss andre, og de klager attpåtil mest på skatten, som de i liten grad betaler», som LOs Roger Bjørnstad skriver i Dagens Næringsliv. «Nokre av dei rikaste i samfunnet er veldig godt organisert og organiserer ei veldig lobbyverksemd … Dei prøver alltid å få det til å sjå ut som dei snart går konkurs, selv om rekneskapane seier noko anna», sier SSB-forsker Rolf Aaberge til Klassekampen. Det finnes i dag hele tre lobbyorganisasjoner som kjemper for å redusere skatten for de rikeste, Aksjon for norsk eierskap, Aksjon for borgerlig valgseier og Fellesaksjonen for verdiskaping. Sammen med Civita, partier på høyresida og medier som velvillig åpner spaltene for rikfolks sutring, er dette en mektig kraft. DN likner fra tid til annen et Se og Hør for milliardærer som okker seg over skatte­åket. Bare i går viet avisa fem sider til rikfolk som klaget over skattebyrden.

De fleste i Norge ønsker mindre sosiale forskjeller, men i den offentlige debatten høres det ut som om Norge har verdens høyeste avgifter og skatter i hjel landets rikeste. Det er svært langt fra sannheten, som Hannah Gitmark i tanke­smia Agenda påviser i Dagens Næringsliv. Likevel har vi ikke annet å gjøre enn å ta til etterretning at høyresida og rikmanns­lobbyen nå setter dagsordenen i den økonomiske debatten. Samtidig er det fullstendig uholdbart for sentrum-venstre i norsk politikk å slå seg til ro med at disse kreftene gang på gang trekker det lengste strået. Hvis lobby­hegemoniet ikke brytes, vil det i framtida bli umulig å vinne politisk flertall for en solidarisk politikk for omfordeling og sosial og geografisk utjevning.

Leder

Mer ulikhet er feil medisin

Arbeiderpartiets valgkampanje fra i fjor med budskapet «Rentekutt for alle – eller skattekutt for noen få?» har endt opp som et problem for de to profilene som lånte ansikt til plakatene: statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg. Som Torbjørn Røe Isaksen skriver i en kommentar på E24 ga kampanjen «inntrykk av at hvis de fikk fortsette å styre, ville renta gå ned. Mens hvis Frp kom til makta, ble det skattelette bare for noen få». Nå går renta opp samtidig som Ap ligger an til å forlike med høyresida om å redusere formuesskatten, skal vi tro lekkasjene fra Skattekommisjonen. At det gikk den veien, lå i kortene allerede i mandatet, som åpnet for netto skattelettelser. I går sa statsminister Støre dessuten at Ap «alltid er pragmatisk når det gjelder skatt og innretning». Det går et skille i norsk politikk midt i Arbeiderpartiet.

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.

En nødvendig helom­vending

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.