Den borgerlige propagandamaskinen går på høygir i debatten om økonomisk politikk og skattlegging av landets rikeste. Regjeringen klarer ikke å vende opinionen til sin fordel, til tross for at den har til dels svært gode kort på hånda. Nordmenn flest vil oppleve reallønnsøkning i år, og budsjettet bidrar ved å gi skatte- og avgiftslettelser for folk flest – uten å gi etter for det massive kravet om å kutte formuesskatten.
«Spaltene åpnes velvillig for rikfolks sutring.»
Hovedutfordringen for den norske samfunnsmodellen i et lengre perspektiv er, som en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser, den økende ulikheten i toppen av samfunnspyramiden. «Milliardærene stikker fra oss andre, og de klager attpåtil mest på skatten, som de i liten grad betaler», som LOs Roger Bjørnstad skriver i Dagens Næringsliv. «Nokre av dei rikaste i samfunnet er veldig godt organisert og organiserer ei veldig lobbyverksemd … Dei prøver alltid å få det til å sjå ut som dei snart går konkurs, selv om rekneskapane seier noko anna», sier SSB-forsker Rolf Aaberge til Klassekampen. Det finnes i dag hele tre lobbyorganisasjoner som kjemper for å redusere skatten for de rikeste, Aksjon for norsk eierskap, Aksjon for borgerlig valgseier og Fellesaksjonen for verdiskaping. Sammen med Civita, partier på høyresida og medier som velvillig åpner spaltene for rikfolks sutring, er dette en mektig kraft. DN likner fra tid til annen et Se og Hør for milliardærer som okker seg over skatteåket. Bare i går viet avisa fem sider til rikfolk som klaget over skattebyrden.
De fleste i Norge ønsker mindre sosiale forskjeller, men i den offentlige debatten høres det ut som om Norge har verdens høyeste avgifter og skatter i hjel landets rikeste. Det er svært langt fra sannheten, som Hannah Gitmark i tankesmia Agenda påviser i Dagens Næringsliv. Likevel har vi ikke annet å gjøre enn å ta til etterretning at høyresida og rikmannslobbyen nå setter dagsordenen i den økonomiske debatten. Samtidig er det fullstendig uholdbart for sentrum-venstre i norsk politikk å slå seg til ro med at disse kreftene gang på gang trekker det lengste strået. Hvis lobbyhegemoniet ikke brytes, vil det i framtida bli umulig å vinne politisk flertall for en solidarisk politikk for omfordeling og sosial og geografisk utjevning.