Leder

Ber om stans i våpensalg

I et intervju på fransk radio nylig sa Frankrikes president Emmanuel Macron at veien til våpenhvile på Gaza­stripa og i Libanon går via stans i våpenleveranser til Israel. «Vi blir ikke hørt», sa han med henvisning til internasjonale krav om å roe ned situasjonen i Midtøsten og arbeide for en politisk løsning. Macron mente ignoreringen var en stor feil fra Israels side, også med tanke på landets egen sikkerhet. Israels statsminister Benjamin Netanyahu svarte med å legge ut en video på X hvor han ber Frankrike og andre vestlige land som snakker om våpenembargo om å «skamme seg». «Siden Israel kjemper mot barbariske krefter ledet av Iran, bør alle siviliserte land stå støtt ved Israels side», fortsatte han.

«Iran er en fiksstjerne i det USA kalte Ondskapens akse.»

Netanyahu appellerer til landene som fant sammen under krigen mot terror, hvor landegrenser og folkerett ble overkjørt av et USA-ledet Vesten. Han har alt å tjene på å få krigføringen på Gazastripa til å handle om Iran, som er en fiksstjerne i det tidligere president i USA George W. Bush kalte Ondskapens akse. Uttalelsene fra Macron viser at Netanyahus fortelling ikke fungerer like godt lenger. Daglig drepes flere titalls forsvarsløse palestinere på Gazastripa. Nærmest alle restriksjoner internasjonal rett har pålagt en stridende part i krig, har Israel brutt. Hæren bomber og beskyter skoler, sykehus, journalister og hjelpearbeidere. Bombingen og invasjonen i Libanon er like hensynsløs. I helga skjøt den israelske hæren mot FN-styrken Unifil og såret fem, en regelrett krigsforbrytelse.

Det siste året har vi sett utallige forsøk på å få på plass en våpenhvile feile, i hovedsak fordi Israel åpenbart ikke ønsker å stanse krigen. Internasjonale appeller om å roe situasjonen blir latterliggjort eller fordømt av Israels ledere. Frankrikes president har helt rett i at det ikke lenger holder å be Israel besinne seg, for landet hører uansett ikke på det øret. Det er positivt at et stort land som Frankrike snakker åpent om full stans i salg og leveranser av våpen. Det kan få flere til å slutte seg til. Skal en allianse av land i dag kunne kalle seg siviliserte, må de jobbe for å stanse Israels blodbad, ikke støtte det.

Leder

En farlig kopling

Da nyheten om et angrep på hanukka-­feirende mennesker i Sydney i Australia tikket inn søndag, utløste det sikkerhetsrutiner hos Det jødiske samfunn i Trondheim. Politiet var også raskt på pletten, fortalte lederen av den trønderske menigheten i et intervju her i avisa tirsdag. Selv om massakren skjedde på den andre siden av jorda, får den konsekvenser her hjemme. Nordmenn med jødisk bakgrunn føler seg utrygge, og det er ikke ubegrunnet. Både nazister og islamister har angrepet jødiske mål i en rekke land. Den pågående trusselen mot jødiske samlinger og institusjoner kommer sjelden fra internasjonale Palestina-aktivister, selv om det har forekommet.

Mål og midler

De én prosent rikeste i Norge har de siste ti årene doblet likningsformuen sin. Mens nordmenns inntekter siden 2001 har økt med 7,8 prosent, har formuene økt med nærmere 30 prosent. Som den franske økonomen Thomas Piketty har påpekt, er avkastningen på kapital mye høyere enn den økonomiske veksten i samfunnet. Derfor vil kapital­eierne ubønnhørlig øke sin rikdom på bekostning av det store flertallet – hvis det ikke iverksettes politiske tiltak. Inntektsulikheten i Norge ble redusert i de første etterkrigsårene, fram til 1990-tallet. Deretter ble den øverste prosentens andel, inkludert tilbakeholdte midler i selskapene, nesten doblet fram til 2001 og vokste ufortrødent videre etter det. Hvis en bruker den såkalte Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, kommer Norge ganske godt ut.

Toppstyrt dokument

Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp.