Leder

Ber om stans i våpensalg

I et intervju på fransk radio nylig sa Frankrikes president Emmanuel Macron at veien til våpenhvile på Gaza­stripa og i Libanon går via stans i våpenleveranser til Israel. «Vi blir ikke hørt», sa han med henvisning til internasjonale krav om å roe ned situasjonen i Midtøsten og arbeide for en politisk løsning. Macron mente ignoreringen var en stor feil fra Israels side, også med tanke på landets egen sikkerhet. Israels statsminister Benjamin Netanyahu svarte med å legge ut en video på X hvor han ber Frankrike og andre vestlige land som snakker om våpenembargo om å «skamme seg». «Siden Israel kjemper mot barbariske krefter ledet av Iran, bør alle siviliserte land stå støtt ved Israels side», fortsatte han.

«Iran er en fiksstjerne i det USA kalte Ondskapens akse.»

Netanyahu appellerer til landene som fant sammen under krigen mot terror, hvor landegrenser og folkerett ble overkjørt av et USA-ledet Vesten. Han har alt å tjene på å få krigføringen på Gazastripa til å handle om Iran, som er en fiksstjerne i det tidligere president i USA George W. Bush kalte Ondskapens akse. Uttalelsene fra Macron viser at Netanyahus fortelling ikke fungerer like godt lenger. Daglig drepes flere titalls forsvarsløse palestinere på Gazastripa. Nærmest alle restriksjoner internasjonal rett har pålagt en stridende part i krig, har Israel brutt. Hæren bomber og beskyter skoler, sykehus, journalister og hjelpearbeidere. Bombingen og invasjonen i Libanon er like hensynsløs. I helga skjøt den israelske hæren mot FN-styrken Unifil og såret fem, en regelrett krigsforbrytelse.

Det siste året har vi sett utallige forsøk på å få på plass en våpenhvile feile, i hovedsak fordi Israel åpenbart ikke ønsker å stanse krigen. Internasjonale appeller om å roe situasjonen blir latterliggjort eller fordømt av Israels ledere. Frankrikes president har helt rett i at det ikke lenger holder å be Israel besinne seg, for landet hører uansett ikke på det øret. Det er positivt at et stort land som Frankrike snakker åpent om full stans i salg og leveranser av våpen. Det kan få flere til å slutte seg til. Skal en allianse av land i dag kunne kalle seg siviliserte, må de jobbe for å stanse Israels blodbad, ikke støtte det.

Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.