Espen Esther Pirelli Benestad
Mitt liv som hun og han og hen
Sakprosa
Kagge forlag 2024, 383 sider
Ragnar Hovland skal visstnok ha en bestemt setning å ty til hvis et foredrag ikke går helt etter planen: «Som alle vet, har vi seks kroppsåpninger», sier han da. Det pleier å holde publikum travelt opptatt i noen minutter til han får samlet tankene igjen. Hvis du klikker deg inn på Esben Esther Pirelli Benestads kortvideo om «de sju kjønn» på NRK, kan du oppleve noe liknende. Med frisk språkbruk og sterk entusiasme legges det fram en rekke oppsiktsvekkende påstander uten nærmere forklaring. Og før du har rukket å si « … evnukk?», er den hektiske gjennomgangen over.
Overflaten er viktig, for det er den vi viser frem til andre, skriver Benestad i sin nye selvbiografi. Typisk nok handler det da ikke om beskrivelser av vakre dameklær (som det ellers er mye av i boka), men om et penest mulig arr etter fjerning av en svulst i skulderen. Typisk nok er det heller ingen vanlig svulst, men en medisinsk sensasjon: et godartet sarkom på hele 200 gram. Da en ny, ondartet svulst melder seg litt senere, får vi en kraftfull oppvisning i det aller mest typiske for vår forteller: Den helt uknekkelige og ukuelige sørlandsoptimismen som gjennomsyrer hver eneste side i denne boka.
Benestads livsmotto stammer fra et utenlandsopphold i USA i ungdommen: opp på hesten. Fortellergrepet er stort sett slik: Det gikk sannelig bra, det der – og så gikk det enda bedre! Under det hele ligger en hemmelig lengsel. Med denne på lur stormer unge Benestad ut i verden.
Og verden tar hen varmt imot, vil jeg si. Dette er en historie med få brudd. Som voksen tar Benestad over farens legepraksis og flytter tilbake i nabohuset i Grimstad. Når sønnen Even kommer med sin svært så utleverende dokumentarfilm «Alt om min far», er det bare raushet å spore.
Vi får et historisk riss av den norske transbevegelsen, fra en forhutlet gjeng som møtes i skjul med koffertklær som lukter stramt av kjeller, til biologiseringen av transspørsmålet, der Benestad først tar hormonblokkere i all hemmelighet, før hen tar plass som hele Norges «rikstranse» – og videre ut i verden, med sin livspartner Elsa Almås (i boka omtalt som «strategen») på utallige sexologikonferanser. Det synges, danses og feires i alle verdensdeler.
Fra sin ordspillglade mor arver Benestad gleden over «dansede ord». Boka inkluderer flere egenskrevne dikt. Et av dem (på engelsk!) strekker seg over seks boksider, skrevet i en inspirert raptus på Hawaii i år 2000; en samtale på enderim med vulkangudinnen Pele (de er begge in heat)om jord, ild og moderskap. Benestad forstår ikke selv helt hva diktet betyr eller hvor det kom fra, men lar seg bevege av mystikken i det.
Parodien ligger ofte snublende nær, men sjarmerende er det også. Det spares ikke på noe og det er noe genuint ujålete over en slik uhemmet begeistring for medmennesker, for ulike kulturer, for seg selv. Selv har jeg nok litt for mye av et negativitetstalent, for å si det på benestadsk, til å la meg rive med uten forbehold.
Mot slutten endres tonefallet. Når Benestad beskriver sine kamper med Rikshospitalet og den faglige skepsisen derfra, er det slutt på overskuddet. Boka ender opp i en ensidig og tendensiøs framstilling av spørsmål som fremdeles er under skarp debatt. Benestad prøver så vidt, men det er rett og slett ikke mulig å begripe at ikke alle deler hens egen oppfatning: at det er bedre å behandle en for mye enn en for lite.
Benestad understreker innledningsvis at selvbiografien ikke skal være noen offerfortelling, og det er det da heller ikke på noen som helst måte. Bokas modus er begeistring, fremfor alt for det uvanlige, som her er uløselig knyttet til kjønn. Det aller mest uvanlige for denne leseren er kanskje likevel det som behandles som selvsagt og ikke krever noen forklaring: At det i det hele tatt er mulig å bevege seg gjennom et liv med en slik letthet, eleganse og mangel på tvil.
