Hva gjør du om et høyt elsket familiemedlem – din mormor – viser seg å ha gjort noe tilsynelatende dypt umoralsk, som har påført andre lidelse?
Det måtte den irsk-britiske forfatteren Clair Wills ta stilling til da en tante fortalte henne en familiehemmelighet. Da onkelen hennes var ung på 1950-tallet, gjorde han en jente gravid. Heller enn å åpne sine armer for barnebarnet, rådet Wills’ mormor sønnen til å etterlate både jenta og barnet på en kummerlig institusjon. Barnet, Mary, fikk en tragisk skjebne.
Hva var det med Irland som gjorde at titusener av såkalt uekte barn ble stuet bort i all hemmelighet, selv i en tid da den seksuelle revolusjonen vokste fram andre steder i Europa?
– Noe av det jeg undersøker, er hvordan skam nedarves i generasjoner, sier Clair Wills.
Skyhøye dødstall på mødrehjemmene
Hun møter Klassekampen til intervju i Oslo, der hun er for å lansere memoarboka «Min mormors hemmeligheter, eller: forsvunne personer», som nylig er oversatt til norsk.
Boka tar altså utgangspunkt i Wills’ egen familiehistorie. Sentralt er de irske mødrehjemmene for ugifte kvinner og deres barn, ofte drevet av den katolske kirka. Hjemmene dukket opp som paddehatter etter løsrivelsen fra Storbritannia i 1922, og var i funksjon helt fram til 1998.
– 1950- og 1960-tallet var storhetstida for disse mødrehjemmene – en tid da slike steder stengte i andre deler av Europa. Det er det noen klare grunner til, særlig at prevensjon var forbudt i Irland. Faktisk ble det ikke lovlig før 1979, og da kun for gifte par, sier Wills.
Det hører med til historien at mødrehjemmene var klassedelte: Hadde du penger, kunne du betale en større sum for å føde barnet og etterlate det på hjemmet. Var du fattig, ble du selv boende der i årevis og måtte arbeide for barnets føde.
– Ironisk nok gikk det faktisk bedre med helsa til barna som hadde mødrene sine der. Det skortet på omsorg, og dødstallet for barn på mødrehjem var iblant dobbelt så høyt som ellers i samfunnet, sier Wills.
Fant 800 barnelik i septiktank
Lenge var de fryktelige forholdene ved mange av mødrehjemmene underkommunisert i offentligheten. Sakte, men sikkert har historier om vanskjøtsel og overgrep piplet fram. I 2013 ble Irland rystet av en skandale, da 800 spedbarnslik ble funnet i en septiktank ved et gammelt mødrehjem. Fortidas overgrep kom bokstavelig talt fram i lyset.
Barna som ble funnet i septiktanken, døde av underernæring og andre årsaker på første halvdel av 1900-tallet. Noen var premature babyer, andre smårollinger. Seinere tids etterforskning har vist at det finnes dødsattester for disse barna, men ingen dokumentasjon på gravlegging.
Med andre ord har mødrehjemmet kvittet seg med likene på enklest mulig vis, i stedet for å gi dem en ordentlig begravelse.
Også i livet ble mødrehjemsbarna behandlet som annenrangs mennesker, forteller Wills.
– En fantastisk historiker kalt Catherine Corless vokste opp i samme bygd som flere av disse barna. Hun har skildret hvordan de måtte gå bak de andre barna ved gudstjeneste. Alle hadde den samme hårklippen, de samme klærne, og de satt bakerst i klasserommet. De var utstøtt, sier hun.
Bevare hverandres verdighet
For Mary, Clair Wills’ utstøtte kusine, satte en slik oppvekst dype spor. Som ung tok hun livet av seg etter å ha blitt gravid, også hun utenfor ekteskap.
Da Wills begynte arbeidet med boka, gikk hun først systematisk til verks med leiting i arkiver, slik hun har gjort i tidligere sakprosaprosjekter. Men jo nærmere hun kom Marys skjebne, jo mindre ønsket hun å brette ut kusinas sårbare privatliv for en verden av lesere.
– Jeg innså til slutt at jeg ikke har rett til å snuse i denne kvinnens liv. For meg ble det viktig at historien jeg fortalte var min og tilhørte folk jeg selv kjente. Selv om det er viktig å se ofrene, må vi også se nærmere på samfunnet som støtte dem bort, sier Wills.
Dermed ble den for lengst døde mormora et omdreiningspunkt i boka. En stund kjente Wills raseri over måten hun hadde skjøvet bort Mary, forteller hun.
– Merkelig nok mer mot henne enn mot min onkel, Marys far. Det var åpenbart for meg at han hadde tapt på alle områder. Han emigrerte til England, hvor han praktisk talt ble hjemløs, og han døde ung, sier Wills.
Var selv rammet av folkejustis
Onkelen representerte en trend på midten av 1900-tallet; irske menn som søkte lykken i England, men som endte opp som en økonomisk underklasse. Måten den utbredte emigrasjonen har preget irske familier, er også en tematisk tråd i Wills’ bok.
Hva mormora angår, fikk Wills en mer nyansert forståelse underveis i arbeidet med boka, forteller hun. Særlig da flere biter av mormoras eget liv falt på plass, et liv som sammenfalt med svært dramatiske hendelser i nyere irsk historie.
– Min mormor ble gravid utenfor ekteskap på 1920-tallet i en svært rural del av landet og ble påført en sterk sosial skam. Ikke bare ble hun gravid utenfor ekteskap, hun giftet seg med en protestant under den irske borgerkrigen, hvilket ble ansett som det største svik, sier Wills.
Det har også kommet fram at mormora selv kan ha blitt født utenfor ekteskap. Hun var med andre ord et menneske som hadde lidd under hard folkejustis i store deler av livet. I lys av denne kunnskapen ser Wills mildere på valget mormora tok om å sette barnebarnet bort, og skåne både mor og barn for allmenn skandale.
– Man kan se det som en måte kvinner hjalp hverandre på, en form for omsorg: å bevare hverandres hemmelighet og dermed hverandres verdighet. Taushet var en måte for kvinner å oppleve en viss kontroll, sier Wills.
Presten som irsk autoritet
Når man skriver Irlands historie, blir kvinner ofte redusert til støttespillere for mannlige skikkelser, for eksempel revolusjonære irer, forteller Wills. Hun ville gjøre det annerledes.
– Jeg ble interessert i å undersøke historien gjennom graviditet og reproduktive rettigheter. Kroppen vår er også bærer av historien, sier Wills.
«Taushet var en måte for kvinner å oppleve en viss kontroll.»
— Clair Wills, forfatter
Undersøkelsen brakte henne mellom annet tilbake til 1800-tallet og til spørsmålet om hvorfor rigide forestillinger om kjønn og seksualitet ble så gjennomgripende i Irland.
– Ja, hvorfor ble Irland så konservativt, langt mer enn andre europeiske land?
– Angsten for sex utenfor ekteskap handlet om flere ting; både om den katolske kirkas vektlegging av synd, men også om en sterk angst knyttet til eiendom og arv, sier Wills.
Mens vi i Norge har hatt odelslover, pleide alle sønner i en irsk familie å arve likt. Det betydde at gårder ble stykket opp i mindre og mindre biter.
– Til slutt satt man igjen med en knøttliten jordflekk til å gro poteter. Da de store hungersnødene kom på 1800-tallet, oppsto behovet for store, fruktbare landområder. Arvemønsteret forandret seg, nå var det eldste barn som arvet alt. Dermed ble spørsmålet om legitimitet viktig, sier Wills.
Ikke bare barna som blir skadelidende
En viktig grunn til at den katolske kirka festet grepet om folks privatliv, var den britiske kolonimakta, som var svært forhatt blant irer, forteller hun.
– Alle autoriteter – politi, rettsvesen – var britiske fremmedelementer man ville holde seg unna. Den eneste autoritetsfiguren som var irsk og dermed ‘din egen’, var lokale prester, som fikk enorm makt i rurale deler av landet. Etter frigjøringen fra Storbritannia på 1920-tallet fikk den katolske kirka innflytelse over alle deler av det irske sivilsamfunnet, sier Wills.
– Et sentralt aspekt i irsk kvinnehistorie – og din egen familiehistorie – er forbudet mot abort, som først ble tillatt i 2019?
– Ja. Mens jeg skrev denne boka, pågikk saken der høyesterettsdommer Amy Coney Barrett innskrenket abortretten i USA. Stadig ble det sagt at «vi trenger ikke abort, vi kan ha trygge steder der folk kan gi fra seg babyene sine, som blir tatt vare på». Det brakte meg rett tilbake til mødrehjemmene, sier Wills.
Det er ikke bare barna som lider under en slik offentlig strategi, påpeker hun: Også mødrene deres blir tvunget til å gjennomleve et katastrofalt tap.
– Tenk på det: å gå gjennom et svangerskap, en fødsel, og så miste barnet ditt. Nivået av grusomhet er ufattelig, sier Wills.
– Jeg forstår at det er noen som mener at livet begynner ved unnfangelse. La oss bare si at jeg ikke er en av dem.