Leder

Kirkenes havn

Nordøstpassasjen, eller den nordlige ruta, fra Kirkenes til Beringstredet, har stort potensial som farled for handelsskip. Sjøveien er betydelig kortere enn ruta gjennom Suezkanalen eller rundt Kapp det gode håp. På grunn av ismeltingen har trafikken økt de siste årene. I 2021 tok en LNG-tanker eskortert av en isbryter turen fra Sibir til Kina og tilbake igjen vinterstid. Konteinerskip er nå også i bruk på den nordlige ruta.

«Den nordlige ruta gir enorme muligheter.»

Nordøstpassasjen vil bli viktigere og viktigere for verdenshandelen i årene som kommer. For Kirkenes havn er det en enorm mulighet. «Når godstrafikk mellom tre kontinenter møtes i Arktis, vil det være behov for omlasting av gods. Kirkenes er den vestlige havnen som ligger nærmest den nordlige sjøruten. Her er det dype og vide fjorder skjermet for vær, og det er rikelig med arealer», skriver Terje Jørgensen, havnesjef Kirkenes havn i iFinnmark. Han peker også på at en utbygging av havna vil være et godt utgangspunkt for sivil og militær beredskap i regionen. Når de fleste godsfartøyene i Arktis anløper en transitthavn i Norge, vil vi få kontroll med trafikk, fartøyer og gods.

Det kinesiske statseide shippingselskapet Cosco har vært i samtaler med Kirkenes havn om samarbeid. Regjeringen har på den bakgrunn varslet at den kan nekte kinesiske etableringer som ikke ivaretar nasjonal sikkerhet. Det er ingen tvil om at Norge må passe på sin egen sikkerhet, men det kan ikke stoppe et samarbeid med kinesiske selskaper som er villig til å satse i Nord-Norge. Sør-Varanger har heller ikke noe ønske om å selge havnearealer til kineserne. Norge har ingenting å tjene på en amerikanskinspirert nymccarthyisme overfor Kina. Selv under den kaldeste kalde krigen anløp sovjetiske skip norske havner, og de ble reparert ved norske verft. Det sovjetiske flyselskapet Aeroflot hadde kontor i Oslo. «Vi må være veldig klar over at den kinesiske interessen for Kirkenes havn ikke dreier seg om utvikling av Sør-Varanger, det dreier seg utelukkende om kinesiske interesser», sier Høyres Ine Søreide Eriksen til NRK. Selvfølgelig fremmer kinesiske selskaper egne interesser, men det betyr ikke at et samarbeid også kan være til fordel for Sør-Varanger. Kina bør ønskes velkommen som handelspolitisk partner i nord.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.