Leder

Kirkenes havn

Nordøstpassasjen, eller den nordlige ruta, fra Kirkenes til Beringstredet, har stort potensial som farled for handelsskip. Sjøveien er betydelig kortere enn ruta gjennom Suezkanalen eller rundt Kapp det gode håp. På grunn av ismeltingen har trafikken økt de siste årene. I 2021 tok en LNG-tanker eskortert av en isbryter turen fra Sibir til Kina og tilbake igjen vinterstid. Konteinerskip er nå også i bruk på den nordlige ruta.

«Den nordlige ruta gir enorme muligheter.»

Nordøstpassasjen vil bli viktigere og viktigere for verdenshandelen i årene som kommer. For Kirkenes havn er det en enorm mulighet. «Når godstrafikk mellom tre kontinenter møtes i Arktis, vil det være behov for omlasting av gods. Kirkenes er den vestlige havnen som ligger nærmest den nordlige sjøruten. Her er det dype og vide fjorder skjermet for vær, og det er rikelig med arealer», skriver Terje Jørgensen, havnesjef Kirkenes havn i iFinnmark. Han peker også på at en utbygging av havna vil være et godt utgangspunkt for sivil og militær beredskap i regionen. Når de fleste godsfartøyene i Arktis anløper en transitthavn i Norge, vil vi få kontroll med trafikk, fartøyer og gods.

Det kinesiske statseide shippingselskapet Cosco har vært i samtaler med Kirkenes havn om samarbeid. Regjeringen har på den bakgrunn varslet at den kan nekte kinesiske etableringer som ikke ivaretar nasjonal sikkerhet. Det er ingen tvil om at Norge må passe på sin egen sikkerhet, men det kan ikke stoppe et samarbeid med kinesiske selskaper som er villig til å satse i Nord-Norge. Sør-Varanger har heller ikke noe ønske om å selge havnearealer til kineserne. Norge har ingenting å tjene på en amerikanskinspirert nymccarthyisme overfor Kina. Selv under den kaldeste kalde krigen anløp sovjetiske skip norske havner, og de ble reparert ved norske verft. Det sovjetiske flyselskapet Aeroflot hadde kontor i Oslo. «Vi må være veldig klar over at den kinesiske interessen for Kirkenes havn ikke dreier seg om utvikling av Sør-Varanger, det dreier seg utelukkende om kinesiske interesser», sier Høyres Ine Søreide Eriksen til NRK. Selvfølgelig fremmer kinesiske selskaper egne interesser, men det betyr ikke at et samarbeid også kan være til fordel for Sør-Varanger. Kina bør ønskes velkommen som handelspolitisk partner i nord.

Leder

Tiltakende krigs­kri­tikk

Til nå er det bare Spanias statsminister Pedro Sánchez som direkte og åpent har utfordret USA etter angrepet på Iran. Sánchez har kalt krigen ulovlig og krevd at kamphandlingene stanser og konflikten kommer inn på et diplomatisk spor. Etter hvert som det blir tydeligere for flere at USA har gått inn i krigen uten noen klar plan, uttrykker stadig flere europeiske statsledere seg kritisk. Det gjør også Italias statsminister Giorgia Meloni, som i en tale til parlamentet i Roma sa at den amerikanske intervensjonen ikke var i tråd med internasjonal rett. Hun fordømte også angrepet på en jenteskole sør i Iran, som hun omtalte som en massakre. Meloni avviste også at italienske baser kan brukes til angrep mot Iran. At dette kommer fra Meloni, vekker oppsikt, ettersom hun regnes som en politisk alliert av president Donald Trump.

Offent­lighet og slagmark

Lørdag delte Donald Trump en rikt illustrert oversikt over hvordan han har endret det amerikanske medielandskapet. I kjent stil lister han opp en salig blanding av skryt, halvsannheter og løgn: Washington Post-redaksjonen er desimert, Stephen Colbert og andre kritiske røster er fjernet, Truth Social er en kjempesuksess, Tiktok er reddet (og Trump har 3 millioner følgere der), ytringsfriheten råder på X, Disney er ikke lenger politisk korrekt, og Trump-intervjuer slår alle seerrekorder. Med store bokstaver siteres en tittel fra den britiske avisa The Guardian: «Trump fører krig mot mediene – og han er i ferd med å vinne den». Samme dag som Trump delte dette budskapet med sine følgere på Truth Social, pustet den tyske filosofen Jürgen Habermas ut for siste gang. Han blir stående som en av de mest ruvende tenkerne i etterkrigstidas Europa. Best kjent er han for sine ideer om det offentlige rom: Demokratiets grunnleggende forutsetning er at det finnes en offentlighet utenfor statens kontroll, der borgerne fritt utveksler ideer og synspunkter. Det kan foregå i bøker, tidsskrifter, på kafeer eller i avisspaltene.

A Lord on the board?

I en e-post til Jeffrey Epstein i 2011 stiller den britiske politikeren Peter Mandelson spørsmålet: «Need a Lord on the board?» (Trenger du en lord til styret?) Labour hadde tapt valget, og Mandelson var på jakt etter nye posisjoner. Gjennom en lang politisk karriere i det sosialdemokratiske partiet hadde han opparbeidet seg et stort nettverk, i tillegg til lord-tittelen han nå spøkefullt viftet med. Han ville veksle inn politisk kapital i styreverv som holdt ham inne i de øvre samfunnskretser – og med tida blir det mange, i tillegg til at han bygger opp konsulentfirmaet Global Councel. Slik opprettholder han kontakten med mektige mennesker, sikrer seg en stabil, høy inntekt og får med tida også nye politiske posisjoner. Da omfanget av kontakten med Epstein ble avdekket i år, måtte han fratre som USA-ambassadør – og kan dra statsminister Keir Starmer med seg i dragsuget. Hva skal politikere gjøre etter å ha tapt et valg? De demokratiske spillereglene er klare nok: Faller du ut av storting eller regjering, må du finne deg noe annet å gjøre – på lik linje med alle andre. Men de siste tiårene har det dukket opp en underskog av PR-­byråer som gjør det mulig for eks­politikere å fortsette å leve av kunnskap opparbeidet i offentlig tjeneste.