Leder

Kirkenes havn

Nordøstpassasjen, eller den nordlige ruta, fra Kirkenes til Beringstredet, har stort potensial som farled for handelsskip. Sjøveien er betydelig kortere enn ruta gjennom Suezkanalen eller rundt Kapp det gode håp. På grunn av ismeltingen har trafikken økt de siste årene. I 2021 tok en LNG-tanker eskortert av en isbryter turen fra Sibir til Kina og tilbake igjen vinterstid. Konteinerskip er nå også i bruk på den nordlige ruta.

«Den nordlige ruta gir enorme muligheter.»

Nordøstpassasjen vil bli viktigere og viktigere for verdenshandelen i årene som kommer. For Kirkenes havn er det en enorm mulighet. «Når godstrafikk mellom tre kontinenter møtes i Arktis, vil det være behov for omlasting av gods. Kirkenes er den vestlige havnen som ligger nærmest den nordlige sjøruten. Her er det dype og vide fjorder skjermet for vær, og det er rikelig med arealer», skriver Terje Jørgensen, havnesjef Kirkenes havn i iFinnmark. Han peker også på at en utbygging av havna vil være et godt utgangspunkt for sivil og militær beredskap i regionen. Når de fleste godsfartøyene i Arktis anløper en transitthavn i Norge, vil vi få kontroll med trafikk, fartøyer og gods.

Det kinesiske statseide shippingselskapet Cosco har vært i samtaler med Kirkenes havn om samarbeid. Regjeringen har på den bakgrunn varslet at den kan nekte kinesiske etableringer som ikke ivaretar nasjonal sikkerhet. Det er ingen tvil om at Norge må passe på sin egen sikkerhet, men det kan ikke stoppe et samarbeid med kinesiske selskaper som er villig til å satse i Nord-Norge. Sør-Varanger har heller ikke noe ønske om å selge havnearealer til kineserne. Norge har ingenting å tjene på en amerikanskinspirert nymccarthyisme overfor Kina. Selv under den kaldeste kalde krigen anløp sovjetiske skip norske havner, og de ble reparert ved norske verft. Det sovjetiske flyselskapet Aeroflot hadde kontor i Oslo. «Vi må være veldig klar over at den kinesiske interessen for Kirkenes havn ikke dreier seg om utvikling av Sør-Varanger, det dreier seg utelukkende om kinesiske interesser», sier Høyres Ine Søreide Eriksen til NRK. Selvfølgelig fremmer kinesiske selskaper egne interesser, men det betyr ikke at et samarbeid også kan være til fordel for Sør-Varanger. Kina bør ønskes velkommen som handelspolitisk partner i nord.

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.