Leder

Kirkenes havn

Nordøstpassasjen, eller den nordlige ruta, fra Kirkenes til Beringstredet, har stort potensial som farled for handelsskip. Sjøveien er betydelig kortere enn ruta gjennom Suezkanalen eller rundt Kapp det gode håp. På grunn av ismeltingen har trafikken økt de siste årene. I 2021 tok en LNG-tanker eskortert av en isbryter turen fra Sibir til Kina og tilbake igjen vinterstid. Konteinerskip er nå også i bruk på den nordlige ruta.

«Den nordlige ruta gir enorme muligheter.»

Nordøstpassasjen vil bli viktigere og viktigere for verdenshandelen i årene som kommer. For Kirkenes havn er det en enorm mulighet. «Når godstrafikk mellom tre kontinenter møtes i Arktis, vil det være behov for omlasting av gods. Kirkenes er den vestlige havnen som ligger nærmest den nordlige sjøruten. Her er det dype og vide fjorder skjermet for vær, og det er rikelig med arealer», skriver Terje Jørgensen, havnesjef Kirkenes havn i iFinnmark. Han peker også på at en utbygging av havna vil være et godt utgangspunkt for sivil og militær beredskap i regionen. Når de fleste godsfartøyene i Arktis anløper en transitthavn i Norge, vil vi få kontroll med trafikk, fartøyer og gods.

Det kinesiske statseide shippingselskapet Cosco har vært i samtaler med Kirkenes havn om samarbeid. Regjeringen har på den bakgrunn varslet at den kan nekte kinesiske etableringer som ikke ivaretar nasjonal sikkerhet. Det er ingen tvil om at Norge må passe på sin egen sikkerhet, men det kan ikke stoppe et samarbeid med kinesiske selskaper som er villig til å satse i Nord-Norge. Sør-Varanger har heller ikke noe ønske om å selge havnearealer til kineserne. Norge har ingenting å tjene på en amerikanskinspirert nymccarthyisme overfor Kina. Selv under den kaldeste kalde krigen anløp sovjetiske skip norske havner, og de ble reparert ved norske verft. Det sovjetiske flyselskapet Aeroflot hadde kontor i Oslo. «Vi må være veldig klar over at den kinesiske interessen for Kirkenes havn ikke dreier seg om utvikling av Sør-Varanger, det dreier seg utelukkende om kinesiske interesser», sier Høyres Ine Søreide Eriksen til NRK. Selvfølgelig fremmer kinesiske selskaper egne interesser, men det betyr ikke at et samarbeid også kan være til fordel for Sør-Varanger. Kina bør ønskes velkommen som handelspolitisk partner i nord.

Leder

Staten taper i retten

Forrige uke gikk staten på et tap i Høyesterett. Utslippstillatelsen Klima- og miljødepartementet ga selskapet Nordic Mining i 2015, er kjent ugyldig. Dermed er dumpingen av gruveavfall i Førdefjorden ulovlig. Striden står om tolkningen av EUs vanndirektiv, som krever at tiltak som forringer kvaliteten av en vannforekomst, må være begrunnet i tvingende allmenne hensyn. Saken har gått sin gang i det norske rettssystemet etter at Naturvernforbundet og Natur og Ungdom saksøkte staten i 2022, hvor miljøorganisasjonene har fått medhold i Efta-domstolen, Borgarting lagmannsrett og nå til slutt Høyesterett. Saken har flere likheter med Fosen-dommen. Også den handlet om at en statlig myndighet hadde gitt tillatelse til utbygging i strid med internasjonale regler Norge har forpliktet seg til.

Mer ulikhet er feil medisin

Arbeiderpartiets valgkampanje fra i fjor med budskapet «Rentekutt for alle – eller skattekutt for noen få?» har endt opp som et problem for de to profilene som lånte ansikt til plakatene: statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg. Som Torbjørn Røe Isaksen skriver i en kommentar på E24 ga kampanjen «inntrykk av at hvis de fikk fortsette å styre, ville renta gå ned. Mens hvis Frp kom til makta, ble det skattelette bare for noen få». Nå går renta opp samtidig som Ap ligger an til å forlike med høyresida om å redusere formuesskatten, skal vi tro lekkasjene fra Skattekommisjonen. At det gikk den veien, lå i kortene allerede i mandatet, som åpnet for netto skattelettelser. I går sa statsminister Støre dessuten at Ap «alltid er pragmatisk når det gjelder skatt og innretning». Det går et skille i norsk politikk midt i Arbeiderpartiet.

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.