Leder

Kirkenes havn

Bjørgulv Braanen

Nordøstpassasjen, eller den nordlige ruta, fra Kirkenes til Beringstredet, har stort potensial som farled for handelsskip. Sjøveien er betydelig kortere enn ruta gjennom Suezkanalen eller rundt Kapp det gode håp. På grunn av ismeltingen har trafikken økt de siste årene. I 2021 tok en LNG-tanker eskortert av en isbryter turen fra Sibir til Kina og tilbake igjen vinterstid. Konteinerskip er nå også i bruk på den nordlige ruta.

«Den nordlige ruta gir enorme muligheter.»

Nordøstpassasjen vil bli viktigere og viktigere for verdenshandelen i årene som kommer. For Kirkenes havn er det en enorm mulighet. «Når godstrafikk mellom tre kontinenter møtes i Arktis, vil det være behov for omlasting av gods. Kirkenes er den vestlige havnen som ligger nærmest den nordlige sjøruten. Her er det dype og vide fjorder skjermet for vær, og det er rikelig med arealer», skriver Terje Jørgensen, havnesjef Kirkenes havn i iFinnmark. Han peker også på at en utbygging av havna vil være et godt utgangspunkt for sivil og militær beredskap i regionen. Når de fleste godsfartøyene i Arktis anløper en transitthavn i Norge, vil vi få kontroll med trafikk, fartøyer og gods.

Det kinesiske statseide shippingselskapet Cosco har vært i samtaler med Kirkenes havn om samarbeid. Regjeringen har på den bakgrunn varslet at den kan nekte kinesiske etableringer som ikke ivaretar nasjonal sikkerhet. Det er ingen tvil om at Norge må passe på sin egen sikkerhet, men det kan ikke stoppe et samarbeid med kinesiske selskaper som er villig til å satse i Nord-Norge. Sør-Varanger har heller ikke noe ønske om å selge havnearealer til kineserne. Norge har ingenting å tjene på en amerikanskinspirert nymccarthyisme overfor Kina. Selv under den kaldeste kalde krigen anløp sovjetiske skip norske havner, og de ble reparert ved norske verft. Det sovjetiske flyselskapet Aeroflot hadde kontor i Oslo. «Vi må være veldig klar over at den kinesiske interessen for Kirkenes havn ikke dreier seg om utvikling av Sør-Varanger, det dreier seg utelukkende om kinesiske interesser», sier Høyres Ine Søreide Eriksen til NRK. Selvfølgelig fremmer kinesiske selskaper egne interesser, men det betyr ikke at et samarbeid også kan være til fordel for Sør-Varanger. Kina bør ønskes velkommen som handelspolitisk partner i nord.

Leder

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Ole Øyvind Sand Holth

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal

Hengemyr

De iranske angrepene mot amerikanske baser og installasjoner i golfstatene – De forente arabiske emirater, Kuwait, Bahrain, Saudi-Arabia og Qatar – var et vågespill, som kunne ha skapt økende motstand mot regimet i regionen, men kombinert med en vellykket struping av oljetrafikken gjennom Hormuz, som står for 20 prosent av det globale markedet, har det i stedet lagt et sterkt press på USA. Irans forsvarskrig truer også med å lamme oljevirksomheten i golfstatene, som mest av alt ønsker fred og stabilitet i regionen. Hvis krigen fortsetter, kan det få «katastrofale konsekvenser» for verdensøkonomien, sier oljegiganten Saudi Aramcos toppsjef, Amin Nasser. En ytterligere utfordring for Donald Trump er at europeiske Nato-land har valgt ikke å støtte USA og Israel i den pågående krigen og heller ikke sende krigsskip til Hormuz, som presidenten har bedt om. Trumps machoprat om hvordan USAs dødelige militære makt kan få alle til å underkaste seg, har til nå hatt en viss effekt, men truslene faller dødt til jorda hvis stadig færre lar seg kue. Stigende priser på energi og andre livsnødvendigheter for vanlige amerikanere kan ytterligere svekke Trump og Republikanerne foran det avgjørende mellomvalget i november. En ny endeløs krig i Midtøsten har potensial i seg til å male i stykker Trump og hans Maga-bevegelse. Tidligere kriger USA har startet, som angrepet på Afghanistan etter terrorangrepene 11.

Bjørgulv Braanen