Leder

Danskene får nytt gymnas

Bjørgulv Braanen

Den danske regjeringen går inn for en omfattende reform av videregående skole, sammen med en tilsvarende endring av profesjonsutdanningen. Barne- og undervisningsminister Mattias Tesfaye (S) presenterte i går planene i Roskilde, sammen med økonomiminister Stephanie Lose og utdannings- og forskningsminister Christina Egelund.

«Tesfaye vil endre oppfatningen av hva som gir ­prestisje.»

Hovedgrepet i reformen er å opprette en ny gymnasutdannelse i tillegg til dagens allmenne gymnas, der man i større grad kombinerer praktiske og teoretiske fag. Tesfaye viste til at det for mange unge var altfor tidlig å bestemme yrkesvalg allerede som 16-åring, noe dagens yrkesfaglige linjer legger opp til. Det gjør at frafallet på disse linjene er stort. Skal du på yrkesfag, må du også reise langt hjemmefra, mens gymnasene ligger nærmere der ungdommene bor. Med det nye «yrkes- og profesjonsgymnaset» vil alle få tilbud om videregående skole før de tar endelig valg om yrkesutdanning. Først blir det to år på gymnas, med studentlue og det hele. Tesfaye ser for seg at det nye gymnaset skal tiltrekke seg opptil 40 prosent av årskullene. Målet er at det skal være like prestisjefylt å gå her som på det allmenne gymnaset. Samtidig legges dagens 10. klasse i folkeskolen ned, og karakterkravet for å komme inn på studieforberedende gymnas heves.

For Tesfaye er dette en dyptgående verdikamp. Han vil endre oppfatningen av hva som gir prestisje. I altfor mange år har politikerne på Christiansborg sviktet, hevder han, fordi de ikke har sett utdanningssystemet fra et annet perspektiv enn fra folkeskole til allment gymnas og videre til universitet. De som har betalt prisen, er de unge. Utdanningspolitikken har ensidig prioritert det akademiske, ut fra en feilslått idé om at produksjonen i framtida ville skje et annet sted, mens vi i Vesten kunne sitte og sende e-poster til hverandre, som Tesfaye uttrykker det. Han mener dette har kostet arbeidsplasser, innovasjonskraft og framfor alt ødelagt skoledagen for tusenvis av barn og unge. Nå betaler vi prisen, med et skrikende underskudd på fag- og profesjonsutdannete. Skal det virkelig være mulig å snu tendensen?

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mari Skurdal