Leder

Klima til havs

Norsk politikk kan til tider virke både dysfunksjonell og handlingslammet i møte med de store klima­utfordringene. Selv om olje- og gassindustrien står for 25 prosent av de norske utslippene, finnes det ikke en realistisk plan for å elektrifisere sokkelen uten å tappe Fastlands-Norge for kraft. Deler av klima­bevegelsen er imot olje- og gassvirksomhet i seg selv og bryr seg derfor lite om elektrifisering av sokkelen. Men det blir ikke noe flertall for å stenge olje- og gasskranene i overskuelig framtid – ikke minst med dagens energikrise i Europa. Dermed gjenstår en utbygging av havvind som det beste og mest effektive tiltaket Norge kan gjøre på klimaområdet.

«Norge har en av verdens største vind­ressurser til havs.»

Det vil samtidig gi beskjeftigelse til den norske leverandørindustrien, som får tomme ordrebøker når virkningen av dagens aktivitets­pakke for olje­industrien opphører i 2026. Egil Bøyum fra Aker Solutions, som innledet på et seminar i regi av Industri­aksjonen denne uka, framhever at Norge har en av verdens største vind­ressurser til havs. Landvind er betydelig mer konfliktfylt, griper dypere inn i naturen og er mindre effektivt. Havvind kan bygges ut nær eksisterende infrastruktur og ikke legge press på urørt areal.

Et statlig samordnet havvindprogram kan gi 100–150 turbiner over en periode på fem til sju år, som skaffer strøm til oljeplattformene, med utveksling av kraft til land. Industriaksjonen foreslår at det opprettes et statlig havvindselskap etter mønster av Statoil, som kan koordinere planene. Det sikrer nasjonal kontroll og reduserer sjansen for at subsidiepenger sløses bort. Myndighetene bør også se fordomsfritt på skatteregimet. Equinor har foreslått at CO₂-avgiften fra næringen øremerkes til utbygging av flytende havvind for elektrifisering av sokkelen. Oljeskatteregimet bør uansett gjelde også for havvindprosjekter, der overskuddskraft går til Fastlands-Norge og styrker kraftbalansen der. For øvrig bør oljeselskapene, som har tjent enorme summer de siste årene, ta brorparten av kostnadene ved å bygge flytende havvind for elektrifisering av sokkelen. Målet må være at alle olje- og gassinstallasjoner skal være karbonnøytrale innen 2035 – uten strøm fra land under normal drift. Og nå haster det!

Leder

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land. Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst.

Intet lært?

Afghanistanutvalget, som var ledet av Bjørn Tore Godal, presenterte nylig sin rapport om Norges innsats i Afghanistan i perioden 2015–2021. Det viktigste målet med den militære operasjonen, som pågikk i 20 år, kostet over 30 milliarder kroner og krevde mange norske liv, var å være en god alliert for USA. Utvalget peker på at ønsket om å være en lojal alliert «førte til at kritiske vurderinger av innsatsen i stor grad uteble». Det var få evalueringer og lite «grunnleggende refleksjon». Og i den grad det var drøftinger, hadde det «begrenset påvirkning på amerikanske beslutninger og utviklingen av engasjementet». Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet til USA. Underdanigheten kortsluttet ethvert tilløp til intellektuell tenkning.

Skadelig lønnsfest

Det skapte en aldri så liten storm da det tidligere i høst ble kjent at Kim Hannisdal fikk 1,85 millioner kroner i lønn for stillingen som kommunikasjonsdirektør for Helse Nord. Ettersom Hannisdal er bosatt i Oslo sentrum, fikk han i tillegg gratis pendlerleilighet i Bodø. Etter medieoppslagene ba Hannisdal om å få en lønnsreduksjon på 110.000 kroner. I dag tjener han derfor bare 1,74 millioner kroner i lønn, altså marginalt mer enn det helseministeren tjener hvert år. Heldig er den som frivillig kan frasi seg lønn og likevel tjene mer enn landets øverste sjef på sitt område! På spørsmål fra Senterpartiet har regjeringen hentet inn lønnsstatistikk på øvrige kommunikasjonsdirektører ved norske helseforetak, og oversikten viser at Hannisdal på langt nær er aleine om å tjene godt. Ikke en eneste med stillingstittelen kommunikasjonsdirektør tjente under 1,2 millioner kroner i lønn og godtgjørelser i 2024.