Leder

Klima til havs

Norsk politikk kan til tider virke både dysfunksjonell og handlingslammet i møte med de store klima­utfordringene. Selv om olje- og gassindustrien står for 25 prosent av de norske utslippene, finnes det ikke en realistisk plan for å elektrifisere sokkelen uten å tappe Fastlands-Norge for kraft. Deler av klima­bevegelsen er imot olje- og gassvirksomhet i seg selv og bryr seg derfor lite om elektrifisering av sokkelen. Men det blir ikke noe flertall for å stenge olje- og gasskranene i overskuelig framtid – ikke minst med dagens energikrise i Europa. Dermed gjenstår en utbygging av havvind som det beste og mest effektive tiltaket Norge kan gjøre på klimaområdet.

«Norge har en av verdens største vind­ressurser til havs.»

Det vil samtidig gi beskjeftigelse til den norske leverandørindustrien, som får tomme ordrebøker når virkningen av dagens aktivitets­pakke for olje­industrien opphører i 2026. Egil Bøyum fra Aker Solutions, som innledet på et seminar i regi av Industri­aksjonen denne uka, framhever at Norge har en av verdens største vind­ressurser til havs. Landvind er betydelig mer konfliktfylt, griper dypere inn i naturen og er mindre effektivt. Havvind kan bygges ut nær eksisterende infrastruktur og ikke legge press på urørt areal.

Et statlig samordnet havvindprogram kan gi 100–150 turbiner over en periode på fem til sju år, som skaffer strøm til oljeplattformene, med utveksling av kraft til land. Industriaksjonen foreslår at det opprettes et statlig havvindselskap etter mønster av Statoil, som kan koordinere planene. Det sikrer nasjonal kontroll og reduserer sjansen for at subsidiepenger sløses bort. Myndighetene bør også se fordomsfritt på skatteregimet. Equinor har foreslått at CO₂-avgiften fra næringen øremerkes til utbygging av flytende havvind for elektrifisering av sokkelen. Oljeskatteregimet bør uansett gjelde også for havvindprosjekter, der overskuddskraft går til Fastlands-Norge og styrker kraftbalansen der. For øvrig bør oljeselskapene, som har tjent enorme summer de siste årene, ta brorparten av kostnadene ved å bygge flytende havvind for elektrifisering av sokkelen. Målet må være at alle olje- og gassinstallasjoner skal være karbonnøytrale innen 2035 – uten strøm fra land under normal drift. Og nå haster det!

Leder

Tiltakende krigs­kri­tikk

Til nå er det bare Spanias statsminister Pedro Sánchez som direkte og åpent har utfordret USA etter angrepet på Iran. Sánchez har kalt krigen ulovlig og krevd at kamphandlingene stanser og konflikten kommer inn på et diplomatisk spor. Etter hvert som det blir tydeligere for flere at USA har gått inn i krigen uten noen klar plan, uttrykker stadig flere europeiske statsledere seg kritisk. Det gjør også Italias statsminister Giorgia Meloni, som i en tale til parlamentet i Roma sa at den amerikanske intervensjonen ikke var i tråd med internasjonal rett. Hun fordømte også angrepet på en jenteskole sør i Iran, som hun omtalte som en massakre. Meloni avviste også at italienske baser kan brukes til angrep mot Iran. At dette kommer fra Meloni, vekker oppsikt, ettersom hun regnes som en politisk alliert av president Donald Trump.

Offent­lighet og slagmark

Lørdag delte Donald Trump en rikt illustrert oversikt over hvordan han har endret det amerikanske medielandskapet. I kjent stil lister han opp en salig blanding av skryt, halvsannheter og løgn: Washington Post-redaksjonen er desimert, Stephen Colbert og andre kritiske røster er fjernet, Truth Social er en kjempesuksess, Tiktok er reddet (og Trump har 3 millioner følgere der), ytringsfriheten råder på X, Disney er ikke lenger politisk korrekt, og Trump-intervjuer slår alle seerrekorder. Med store bokstaver siteres en tittel fra den britiske avisa The Guardian: «Trump fører krig mot mediene – og han er i ferd med å vinne den». Samme dag som Trump delte dette budskapet med sine følgere på Truth Social, pustet den tyske filosofen Jürgen Habermas ut for siste gang. Han blir stående som en av de mest ruvende tenkerne i etterkrigstidas Europa. Best kjent er han for sine ideer om det offentlige rom: Demokratiets grunnleggende forutsetning er at det finnes en offentlighet utenfor statens kontroll, der borgerne fritt utveksler ideer og synspunkter. Det kan foregå i bøker, tidsskrifter, på kafeer eller i avisspaltene.

A Lord on the board?

I en e-post til Jeffrey Epstein i 2011 stiller den britiske politikeren Peter Mandelson spørsmålet: «Need a Lord on the board?» (Trenger du en lord til styret?) Labour hadde tapt valget, og Mandelson var på jakt etter nye posisjoner. Gjennom en lang politisk karriere i det sosialdemokratiske partiet hadde han opparbeidet seg et stort nettverk, i tillegg til lord-tittelen han nå spøkefullt viftet med. Han ville veksle inn politisk kapital i styreverv som holdt ham inne i de øvre samfunnskretser – og med tida blir det mange, i tillegg til at han bygger opp konsulentfirmaet Global Councel. Slik opprettholder han kontakten med mektige mennesker, sikrer seg en stabil, høy inntekt og får med tida også nye politiske posisjoner. Da omfanget av kontakten med Epstein ble avdekket i år, måtte han fratre som USA-ambassadør – og kan dra statsminister Keir Starmer med seg i dragsuget. Hva skal politikere gjøre etter å ha tapt et valg? De demokratiske spillereglene er klare nok: Faller du ut av storting eller regjering, må du finne deg noe annet å gjøre – på lik linje med alle andre. Men de siste tiårene har det dukket opp en underskog av PR-­byråer som gjør det mulig for eks­politikere å fortsette å leve av kunnskap opparbeidet i offentlig tjeneste.