Leder

Klima til havs

Bjørgulv Braanen

Norsk politikk kan til tider virke både dysfunksjonell og handlingslammet i møte med de store klima­utfordringene. Selv om olje- og gassindustrien står for 25 prosent av de norske utslippene, finnes det ikke en realistisk plan for å elektrifisere sokkelen uten å tappe Fastlands-Norge for kraft. Deler av klima­bevegelsen er imot olje- og gassvirksomhet i seg selv og bryr seg derfor lite om elektrifisering av sokkelen. Men det blir ikke noe flertall for å stenge olje- og gasskranene i overskuelig framtid – ikke minst med dagens energikrise i Europa. Dermed gjenstår en utbygging av havvind som det beste og mest effektive tiltaket Norge kan gjøre på klimaområdet.

«Norge har en av verdens største vind­ressurser til havs.»

Det vil samtidig gi beskjeftigelse til den norske leverandørindustrien, som får tomme ordrebøker når virkningen av dagens aktivitets­pakke for olje­industrien opphører i 2026. Egil Bøyum fra Aker Solutions, som innledet på et seminar i regi av Industri­aksjonen denne uka, framhever at Norge har en av verdens største vind­ressurser til havs. Landvind er betydelig mer konfliktfylt, griper dypere inn i naturen og er mindre effektivt. Havvind kan bygges ut nær eksisterende infrastruktur og ikke legge press på urørt areal.

Et statlig samordnet havvindprogram kan gi 100–150 turbiner over en periode på fem til sju år, som skaffer strøm til oljeplattformene, med utveksling av kraft til land. Industriaksjonen foreslår at det opprettes et statlig havvindselskap etter mønster av Statoil, som kan koordinere planene. Det sikrer nasjonal kontroll og reduserer sjansen for at subsidiepenger sløses bort. Myndighetene bør også se fordomsfritt på skatteregimet. Equinor har foreslått at CO₂-avgiften fra næringen øremerkes til utbygging av flytende havvind for elektrifisering av sokkelen. Oljeskatteregimet bør uansett gjelde også for havvindprosjekter, der overskuddskraft går til Fastlands-Norge og styrker kraftbalansen der. For øvrig bør oljeselskapene, som har tjent enorme summer de siste årene, ta brorparten av kostnadene ved å bygge flytende havvind for elektrifisering av sokkelen. Målet må være at alle olje- og gassinstallasjoner skal være karbonnøytrale innen 2035 – uten strøm fra land under normal drift. Og nå haster det!

Leder

Milano mot Barcelona

I to byer i Sør-Europa møttes politiske allierte denne helga. I Milano i Italia var det europeiske ytre høyre-ledere som var samlet til en større markering mot innvandring foran byens karakteristiske katedral. Lega Nord-leder Matteo Salvini, som også er visestatsminister i Giorgia Melonis regjering, var vertskap. Blant gjestene var to av de mest prominente ytre høyre-profilene i Europa, Nederlands Geert Wilders og franske Jordan Bardella, nestkommanderende i Marine Le Pens Nasjonal Samling. I sin tale til de frammøtte snakket Wilders i kjente fraser om at «vårt folk, de opprinnelige innbyggerne i Europa, har blitt rammet av en tsunami av masseinnvandring og ulovlig innvandring, for det meste fra islamske land». Partitoppene sendte også en hilsen til sin ideologiske kampfelle Viktor Orbán, som nylig tapte valget i Ungarn.

Mari Skurdal

En viktig arbei­derkamp

Klokka 12.00 på søndag gikk 1922 ansatte ved hoteller, restauranter og kantiner ut i streik. Bruddet i meklingen mellom NHO Reiseliv og fagforbundene Fellesforbundet og Parat påvirker flere populære overnattings- og serveringssteder, som Thon Hotel Bristol og Bryggeloftet i Bergen, og Plaza Hotel, The Hub, Grand Hotel og Hotel Bristol i Oslo. Uenigheten handler både om lønn og om forskuttering av sykepenger. NRK intervjuet søndag to turister fra Frankrike som måtte avbryte bergensferien da Radisson-hotellet på Bryggen stengte. Det er lett å forstå skuffelsen, men det er enda lettere å forstå hvorfor de hotellansatte velger å gå ut i sin første streik siden 2016. Ansatte i hotell- og restaurantbransjen tjener ikke bare dårlig, de tjener dårligst. Ifølge Teknisk Beregningsutvalg (TBU) ligger snittet på 486.700 kroner i året.

Lars Vegstein

Garantist for sosial likhet

Den nordiske modellen framheves ofte internasjonalt som en suksesshistorie fordi den kombinerer relativt små lønnsforskjeller med velstand og vekst. I en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Journal of Economic Literature, tidligere omtalt i Dagens Næringsliv, har professor Kjell G. Salvanes ved Norges Handelshøyskole, professor Magne Mogstad ved University of Chicago og professor Gaute Torsvik ved Universitetet i Oslo lett etter årsakene til at inntektsforskjellene i Norden er så mye mindre enn i USA og Storbritannia. Studien konkluderer med at det ikke først og fremst er omfordeling via skattesystemet eller gode velferdsordninger som er årsaken til de små inntektsforskjellene i Norden, men selve systemet for lønnsdannelse, med koordinerte lønnsoppgjør på tvers av bransjer og yrkesgrupper. I USA og Storbritannia, som har mye lavere organisasjonsgrad og svakere fagbevegelse, skjer lønnsfastsettelsen først og fremst i den enkelte bedrift, mens det er større grad av samordning i nordiske land, som frontfagsmodellen i Norge, der industrien gir føringer for lønnsdannelsen også i andre sektorer. Forskerne anslår at 70 prosent av forskjellen i lønnsulikhet mellom USA og Norden skyldes denne modellen for lønnsfastsettelse, som har gitt en sammenpresset lønnsskala, der de høyest utdannete relativt sett får mindre uttelling, samtidig som breie arbeidstakergrupper, inkludert de lavest lønte, kommer bedre ut. Den sammenpressede lønnsstrukturen gjør at vi i Norden lever noenlunde det samme livet, enten vi er akademikere, sykepleiere, håndverkere eller jobber i industrien. Vi kan reise på ferie til de samme stedene, og barna har stort sett de samme mulighetene.

Bjørgulv Braanen