Leder

Klima til havs

Norsk politikk kan til tider virke både dysfunksjonell og handlingslammet i møte med de store klima­utfordringene. Selv om olje- og gassindustrien står for 25 prosent av de norske utslippene, finnes det ikke en realistisk plan for å elektrifisere sokkelen uten å tappe Fastlands-Norge for kraft. Deler av klima­bevegelsen er imot olje- og gassvirksomhet i seg selv og bryr seg derfor lite om elektrifisering av sokkelen. Men det blir ikke noe flertall for å stenge olje- og gasskranene i overskuelig framtid – ikke minst med dagens energikrise i Europa. Dermed gjenstår en utbygging av havvind som det beste og mest effektive tiltaket Norge kan gjøre på klimaområdet.

«Norge har en av verdens største vind­ressurser til havs.»

Det vil samtidig gi beskjeftigelse til den norske leverandørindustrien, som får tomme ordrebøker når virkningen av dagens aktivitets­pakke for olje­industrien opphører i 2026. Egil Bøyum fra Aker Solutions, som innledet på et seminar i regi av Industri­aksjonen denne uka, framhever at Norge har en av verdens største vind­ressurser til havs. Landvind er betydelig mer konfliktfylt, griper dypere inn i naturen og er mindre effektivt. Havvind kan bygges ut nær eksisterende infrastruktur og ikke legge press på urørt areal.

Et statlig samordnet havvindprogram kan gi 100–150 turbiner over en periode på fem til sju år, som skaffer strøm til oljeplattformene, med utveksling av kraft til land. Industriaksjonen foreslår at det opprettes et statlig havvindselskap etter mønster av Statoil, som kan koordinere planene. Det sikrer nasjonal kontroll og reduserer sjansen for at subsidiepenger sløses bort. Myndighetene bør også se fordomsfritt på skatteregimet. Equinor har foreslått at CO₂-avgiften fra næringen øremerkes til utbygging av flytende havvind for elektrifisering av sokkelen. Oljeskatteregimet bør uansett gjelde også for havvindprosjekter, der overskuddskraft går til Fastlands-Norge og styrker kraftbalansen der. For øvrig bør oljeselskapene, som har tjent enorme summer de siste årene, ta brorparten av kostnadene ved å bygge flytende havvind for elektrifisering av sokkelen. Målet må være at alle olje- og gassinstallasjoner skal være karbonnøytrale innen 2035 – uten strøm fra land under normal drift. Og nå haster det!

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.