Et utvalg oppnevnt av Stortinget har vurdert om det er behov for å endre Grunnlovens paragrafer om norsk krigsdeltakelse i utlandet. Utvalgets rapport ble omtalt i Aftenposten i går. Et flertall i utvalget ønsker å endre paragraf 25 og 26 slik at regjeringen i framtida må ha Stortingets samtykke til å sende norske styrker utenfor rikets grenser, med mindre det er tvingende nødvendig for å forsvare landet. Flertallet i utvalget består at stortingsrepresentant for SV Audun Lysbakken, dommer Åsne Julsrud og professor i statsvitenskap Siri Gloppen. Mindretallet, bestående av stortingsrepresentant for Høyre Ine Eriksen Søreide og statssekretær i UD Eivind Vad Petersson (Ap), vil bare at Stortinget skal involveres «dersom det medfører en vesentlig svekkelse av rikets forsvar».
«Beslutningen ble fattet på kortest mulig tid.»
Søreide og Petersson mener dagens lovtekst og praksis har fungert godt i over hundre år. Det kommer, som alltid, an på hvem du spør. De siste 20 årene har norske styrker blitt sendt til kriger i Afghanistan, Irak og Libya. Dette er kriger som har hatt syltynn begrunnelse og katastrofale konsekvenser både for landene det gjelder og den globale tilliten til Nato-land. Den norske deltakelsen i Libya-krigen førte til regimeskifte i landet, og beslutningen om å sende norske bombefly ble fattet på kortest mulig tid over sms. Det er ikke godt å si om avgjørelsen om å delta i bombingen hadde blitt annerledes om den måtte innom Stortinget. Det er likevel vektige grunner for å unngå at så alvorlige beslutninger blir tatt uten å involvere nasjonalforsamlingen i framtida. Kanskje vil regjeringen da måtte svare ut kritiske spørsmål og tenke seg om noen ekstra ganger før den sender norske soldater inn i konflikter.
De siste 20 års praksis har vært å skyte først. Kritiske spørsmål og modererende avveininger har Norge spart til rapporter levert flere år etter krigsdeltakelsen. Da er det for seint. Audun Lysbakken sier til Aftenposten at en beslutning om krigsdeltakelse er blant de mest alvorlige en politiker kan ta og at den «burde være gjenstand for langt breiere debatt med meningsbrytning og informasjon til befolkningen». Det er gode poenger Stortinget bør lytte til.