Leder

Involver Stortinget!

Mari Skurdal

Et utvalg oppnevnt av Stortinget har vurdert om det er behov for å endre Grunnlovens paragrafer om norsk krigsdeltakelse i utlandet. Utvalgets rapport ble omtalt i Aftenposten i går. Et flertall i utvalget ønsker å endre paragraf 25 og 26 slik at regjeringen i framtida må ha Stortingets samtykke til å sende norske styrker utenfor rikets grenser, med mindre det er tvingende nødvendig for å forsvare landet. Flertallet i utvalget består at stortingsrepresentant for SV Audun Lysbakken, dommer Åsne Julsrud og professor i statsvitenskap Siri Gloppen. Mindretallet, bestående av stortingsrepresentant for Høyre Ine Eriksen Søreide og statssekretær i UD Eivind Vad Petersson (Ap), vil bare at Stortinget skal involveres «dersom det medfører en vesentlig svekkelse av rikets forsvar».

«Beslutningen ble fattet på kortest mulig tid.»

Søreide og Petersson mener dagens lovtekst og praksis har fungert godt i over hundre år. Det kommer, som alltid, an på hvem du spør. De siste 20 årene har norske styrker blitt sendt til kriger i Afghanistan, Irak og Libya. Dette er kriger som har hatt syltynn begrunnelse og katastrofale konsekvenser både for landene det gjelder og den globale tilliten til Nato-land. Den norske deltakelsen i Libya-krigen førte til regimeskifte i landet, og beslutningen om å sende norske bombefly ble fattet på kortest mulig tid over sms. Det er ikke godt å si om avgjørelsen om å delta i bombingen hadde blitt annerledes om den måtte innom Stortinget. Det er likevel vektige grunner for å unngå at så alvorlige beslutninger blir tatt uten å involvere nasjonalforsamlingen i framtida. Kanskje vil regjeringen da måtte svare ut kritiske spørsmål og tenke seg om noen ekstra ganger før den sender norske soldater inn i konflikter.

De siste 20 års praksis har vært å skyte først. Kritiske spørsmål og modererende avveininger har Norge spart til rapporter levert flere år etter krigsdeltakelsen. Da er det for seint. Audun Lysbakken sier til Aftenposten at en beslutning om krigsdeltakelse er blant de mest alvorlige en politiker kan ta og at den «burde være gjenstand for langt breiere debatt med meningsbrytning og informasjon til befolkningen». Det er gode poenger Stortinget bør lytte til.

Leder

Milano mot Barcelona

I to byer i Sør-Europa møttes politiske allierte denne helga. I Milano i Italia var det europeiske ytre høyre-ledere som var samlet til en større markering mot innvandring foran byens karakteristiske katedral. Lega Nord-leder Matteo Salvini, som også er visestatsminister i Giorgia Melonis regjering, var vertskap. Blant gjestene var to av de mest prominente ytre høyre-profilene i Europa, Nederlands Geert Wilders og franske Jordan Bardella, nestkommanderende i Marine Le Pens Nasjonal Samling. I sin tale til de frammøtte snakket Wilders i kjente fraser om at «vårt folk, de opprinnelige innbyggerne i Europa, har blitt rammet av en tsunami av masseinnvandring og ulovlig innvandring, for det meste fra islamske land». Partitoppene sendte også en hilsen til sin ideologiske kampfelle Viktor Orbán, som nylig tapte valget i Ungarn.

Mari Skurdal

En viktig arbei­derkamp

Klokka 12.00 på søndag gikk 1922 ansatte ved hoteller, restauranter og kantiner ut i streik. Bruddet i meklingen mellom NHO Reiseliv og fagforbundene Fellesforbundet og Parat påvirker flere populære overnattings- og serveringssteder, som Thon Hotel Bristol og Bryggeloftet i Bergen, og Plaza Hotel, The Hub, Grand Hotel og Hotel Bristol i Oslo. Uenigheten handler både om lønn og om forskuttering av sykepenger. NRK intervjuet søndag to turister fra Frankrike som måtte avbryte bergensferien da Radisson-hotellet på Bryggen stengte. Det er lett å forstå skuffelsen, men det er enda lettere å forstå hvorfor de hotellansatte velger å gå ut i sin første streik siden 2016. Ansatte i hotell- og restaurantbransjen tjener ikke bare dårlig, de tjener dårligst. Ifølge Teknisk Beregningsutvalg (TBU) ligger snittet på 486.700 kroner i året.

Lars Vegstein

Garantist for sosial likhet

Den nordiske modellen framheves ofte internasjonalt som en suksesshistorie fordi den kombinerer relativt små lønnsforskjeller med velstand og vekst. I en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Journal of Economic Literature, tidligere omtalt i Dagens Næringsliv, har professor Kjell G. Salvanes ved Norges Handelshøyskole, professor Magne Mogstad ved University of Chicago og professor Gaute Torsvik ved Universitetet i Oslo lett etter årsakene til at inntektsforskjellene i Norden er så mye mindre enn i USA og Storbritannia. Studien konkluderer med at det ikke først og fremst er omfordeling via skattesystemet eller gode velferdsordninger som er årsaken til de små inntektsforskjellene i Norden, men selve systemet for lønnsdannelse, med koordinerte lønnsoppgjør på tvers av bransjer og yrkesgrupper. I USA og Storbritannia, som har mye lavere organisasjonsgrad og svakere fagbevegelse, skjer lønnsfastsettelsen først og fremst i den enkelte bedrift, mens det er større grad av samordning i nordiske land, som frontfagsmodellen i Norge, der industrien gir føringer for lønnsdannelsen også i andre sektorer. Forskerne anslår at 70 prosent av forskjellen i lønnsulikhet mellom USA og Norden skyldes denne modellen for lønnsfastsettelse, som har gitt en sammenpresset lønnsskala, der de høyest utdannete relativt sett får mindre uttelling, samtidig som breie arbeidstakergrupper, inkludert de lavest lønte, kommer bedre ut. Den sammenpressede lønnsstrukturen gjør at vi i Norden lever noenlunde det samme livet, enten vi er akademikere, sykepleiere, håndverkere eller jobber i industrien. Vi kan reise på ferie til de samme stedene, og barna har stort sett de samme mulighetene.

Bjørgulv Braanen