Leder

Involver Stortinget!

Et utvalg oppnevnt av Stortinget har vurdert om det er behov for å endre Grunnlovens paragrafer om norsk krigsdeltakelse i utlandet. Utvalgets rapport ble omtalt i Aftenposten i går. Et flertall i utvalget ønsker å endre paragraf 25 og 26 slik at regjeringen i framtida må ha Stortingets samtykke til å sende norske styrker utenfor rikets grenser, med mindre det er tvingende nødvendig for å forsvare landet. Flertallet i utvalget består at stortingsrepresentant for SV Audun Lysbakken, dommer Åsne Julsrud og professor i statsvitenskap Siri Gloppen. Mindretallet, bestående av stortingsrepresentant for Høyre Ine Eriksen Søreide og statssekretær i UD Eivind Vad Petersson (Ap), vil bare at Stortinget skal involveres «dersom det medfører en vesentlig svekkelse av rikets forsvar».

«Beslutningen ble fattet på kortest mulig tid.»

Søreide og Petersson mener dagens lovtekst og praksis har fungert godt i over hundre år. Det kommer, som alltid, an på hvem du spør. De siste 20 årene har norske styrker blitt sendt til kriger i Afghanistan, Irak og Libya. Dette er kriger som har hatt syltynn begrunnelse og katastrofale konsekvenser både for landene det gjelder og den globale tilliten til Nato-land. Den norske deltakelsen i Libya-krigen førte til regimeskifte i landet, og beslutningen om å sende norske bombefly ble fattet på kortest mulig tid over sms. Det er ikke godt å si om avgjørelsen om å delta i bombingen hadde blitt annerledes om den måtte innom Stortinget. Det er likevel vektige grunner for å unngå at så alvorlige beslutninger blir tatt uten å involvere nasjonalforsamlingen i framtida. Kanskje vil regjeringen da måtte svare ut kritiske spørsmål og tenke seg om noen ekstra ganger før den sender norske soldater inn i konflikter.

De siste 20 års praksis har vært å skyte først. Kritiske spørsmål og modererende avveininger har Norge spart til rapporter levert flere år etter krigsdeltakelsen. Da er det for seint. Audun Lysbakken sier til Aftenposten at en beslutning om krigsdeltakelse er blant de mest alvorlige en politiker kan ta og at den «burde være gjenstand for langt breiere debatt med meningsbrytning og informasjon til befolkningen». Det er gode poenger Stortinget bør lytte til.

Leder

Slipp ham fri!

Den svenske journalisten Joakim Medin ble fengslet i Tyrkia da han landet i Istanbul før helga. Han er ansatt i den venstreorienterte svenske avisa ETC, hvor han arbeider med graveprosjekter og utenriksjournalistikk. Han skriver også reportasjebøker om alt fra sexturisme til Thailand, vold i hjemmet, radikalisering og framveksten av IS og illiberal utvikling i Ungarn. Klassekampen har også trykket hans reportasjer fra Syria, Irak og Tyrkia. Han dekket blant annet den nå fengslede Istanbul-ordføreren Ekrem Imamoglus valgseier i 2019. Nå sitter Medin i et høysikkerhetsfengsel utenfor Istanbul hvor Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan holder journalister og politiske fanger – blant annet Imamoglu. Tyrkia anklager Medin for å ha deltatt i en demonstrasjon i Stockholm for to år siden, arrangert av den kurdiske organisasjonen Rojavakommittéerna.

Inklu­de­rende regjering?

Lørdag kveld presenterte Syrias fungerende president, Ahmed al-Sharaa, landets nye regjering – akkurat i tide til å rekke dødlinja han selv hadde satt, da han tok makta etter at regimet til Bashar al-Assad kollapset i begynnelsen av desember. Den nye overgangsregjeringen skal sitte i fem år og får dermed den ekstremt krevende jobben å lede landet ut av diktatur og krig og videre i prosessen Sharaa har lovet at skal ende med demokratiske valg. Norge og andre europeiske regjeringer har uttrykt seg støttende til Syrias nye hersker, til tross for hans bakgrunn som leder for en islamistgruppe alliert med terrornettverket al-Qa’ida. Mange har samtidig sagt at støtta avhenger av at ord følges av handling, ikke minst når det gjelder respekt for kvinner og for landets rike etniske og religiøse sammensetning. Usikkerheten rundt hvorvidt Sharaa ønsker og er i stand til dette, har tiltatt kraftig etter at representanter for de nye sikkerhetsstyrkene i forrige måned, under en stor militæroperasjon, massakrerte langt over tusen sivile alawitter, den etniske gruppa Assad-familien tilhører. Den nye regjeringen virker til dels sammensatt nettopp for å imøtekomme denne frykten, og dermed også å kunne sikre landet videre internasjonal støtte. På overflata tikker den av de fleste boksene. De tre største etniske minoritetene – kurdere, alawitter og drusere – er imidlertid bare representert med én minister hver, for henholdsvis utdanning, transport og jordbruk.

Forbannet løgn og dikt

Henrik Ibsens «Peer Gynt», noe av det nærmeste vi kommer et norsk nasjonal­epos, kretser rundt et fenomen vi stadig stifter tettere bekjentskap med – løgnen. Allerede i første scene anklager bonde­enka Åse sønnen for å lyve, når Peer forteller at han har ridd en bukk over fjellegg, bre og ned ei ur. Åse er fascinert, men skjenner også på sønnen: «En løgn kan endevendes, stadses op med brask og bram, klædes i en nygjort ham, så dens magre skrot ej kendes.» Utsagnet kunne vel så gjerne vært brukt om de nye språkmodellene vi er i ferd med å erstatte etablerte kunnskapskilder med. På kort tid har Chat GPT, Deepseek og en rekke nyere KI-roboter rykket inn i stedet for leksikon og kildesøk. Den siste uka har vist hvor problematisk utskiftingen er. Da ­familiefaren Arve Hjalmar Holmen spurte Chat GPT hvem han var, mottok han for eksempel en tilsynelatende saklig tekst om at han hadde myrdet sine barn, skriver Aftenposten. I Dag og Tid spør en journalist samme chatbot om hendelser i Kongo på 1960-tallet.