Leder

Usosialt budsjett

Da finansbyråd Hallstein Bjercke la fram Oslo-budsjettet for 2025 i forrige uke, sendte han et ostehøvelkutt på 0,8 prosent rett til bydelene. Samtidig kalte han det «politisk latskap eller inkompetanse» dersom kuttene resulterer i at bydelene legger ned fritidsklubber og sommerjobber for unge. Men Bjercke gir bydelene lite valg. Ti av femten bydeler ligger allerede an til å bruke mer penger enn budsjettert for 2024, som Klassekampen skrev i forrige uke. Den viktigste årsaken til budsjettoverskridelsene er økninger i sosialhjelp, en lovpålagt tjenestene bydelene ikke kan velge bort. Ifølge kommunen selv er årsaken til økningen i behovet for sosialhjelp, i tillegg til dyrtid, et økende press i boligmarkedet i Oslo.

«Byrådet er ikke tvunget til å kutte, ­slik de forsøker å framstille det som.»

Økt husleie er dyrt både for leietakerne og kommunen, som må subsidiere husleiene gjennom sosialhjelp. Samtidig har boligeiere over flere år tjent godt på presset i boligmarkedet. Boligprisene i Oslo har steget med 75 prosent de siste ti årene, og det forventes at de vil stige med 30 prosent de neste tre årene. At noe av denne verdistigningen tilfaller fellesskapet gjennom eiendomsskatt, er langt fra urimelig. På tross av det Høyre-byrådet selv har omtalt som «en alvorlig økonomisk situasjon», finner de likevel rom til å prioritere ytterligere kutt i eiendomsskatten. Det sier noe om hvilke grupper i samfunnet de er mest opptatt av å lytte til.

De som tjener mest på Høyre-byrådets budsjettforslag, er noen av landets aller rikeste, som har noen av landets dyreste boliger. Som Klassekampen viste i ­forrige uke, er døtrene til John Fredriksen blant dem. De betaler ikke formuesskatt i Norge siden de er bosatt i utlandet. Nå prioriterer altså Høyre-­byrådet å kutte i eiendomsskatteregningen deres, på bekostning av blant annet fore­byggende tiltak i de mest utsatte bydelene i Oslo. For byrådet er ikke tvunget til å kutte, slik de forsøker å framstille det som. Hadde de gått tilbake til eiendoms­skatten fra 2023, kunne de aller fleste kuttene vært unngått.

Leder

Bukkene og havre­sek­ken

Ifølge finansminister Jens Stoltenberg har Norge et akutt behov for å mykne opp Oljefondets etiske rammeverk. På under en uke har han satt Etikkrådet på pause og nedsatt et utvalg for å vurdere fondets etiske retningslinjer. Utvalgets sammensetning tilsier en oppmykning. Utvalgsleder Svein Gjedrem har selv vært sentralbanksjef og finansråd, og i 2017 ledet han et utvalg som foreslo å skrote det stortingsoppnevnte tilsynsorganet til Norges Bank, representantskapet. Han ønsket en bank og et oljefond som var et hakk lenger unna Stortingets kontroll og innsyn. Den skandaløse ansettelsen av oljefondsjef Nicolai Tangen viste viktigheten av representantskapet.

I ekstase

Euforien i deler av den norske hovedstadspressa har vært til å ta og føle på etter at Jens Stoltenberg vendte tilbake til norsk politikk. Denne uka nådde den nye, ekstatiske høyder. VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv har kappes om ordbokas superlativer i omtalen av Oljefond-vedtaket i Stortinget, som setter Etikkrådet på pause. Arbeiderpartiet har, på oppdrag fra finansministeren, sikret flertall med Høyre, Frp, KrF og Senterpartiet for å sette til side Etikkrådet mens dagens etiske regelverk gjennomgås. Målet er en oppmykning. Stoltenberg har nemlig fått for seg at investeringene i de største amerikanske teknologiselskapene kan rammes av dagens etiske regningslinjer. Slikt får den borgerlige Oslo-pressa til å sprette sjampanjekorkene.

En historisk valgseier

Den radikale, unge sosialisten Zohran Mamdani ble natt til i går valgt til ordfører i New York, og det attpåtil med et av de mest solide mandatene på lang tid. Han blir borgermesteren som har fått flest stemmer bak seg siden 1965, og nesten like langt tilbake må vi gå for å finne like høy valgdeltakelse. New York, USAs største by og kapitalismens høyborg over noen, skal i årene som kommer, styres av en selverklært sosialist. I sin seierstale valgnatta tegnet Mamdani ut en ny politisk vei for det demokratiske partiet, som ligger godt til venstre for den sittende, næringsvennlige partieliten. Han sa at for mange arbeidsfolk ikke lenger kjenner seg igjen i partiet, og at altfor mange har gått til høyre for å finne svar. Mamdani peker ut en annen retning: «Vi skal ikke lenger måtte åpne en historiebok for finne bevis for at demokrater kan våge å være storslagne.» Talen gir en pekepinn på hvilke deler av historien det er Mamdani har lest seg opp på.