Leder

Usosialt budsjett

Da finansbyråd Hallstein Bjercke la fram Oslo-budsjettet for 2025 i forrige uke, sendte han et ostehøvelkutt på 0,8 prosent rett til bydelene. Samtidig kalte han det «politisk latskap eller inkompetanse» dersom kuttene resulterer i at bydelene legger ned fritidsklubber og sommerjobber for unge. Men Bjercke gir bydelene lite valg. Ti av femten bydeler ligger allerede an til å bruke mer penger enn budsjettert for 2024, som Klassekampen skrev i forrige uke. Den viktigste årsaken til budsjettoverskridelsene er økninger i sosialhjelp, en lovpålagt tjenestene bydelene ikke kan velge bort. Ifølge kommunen selv er årsaken til økningen i behovet for sosialhjelp, i tillegg til dyrtid, et økende press i boligmarkedet i Oslo.

«Byrådet er ikke tvunget til å kutte, ­slik de forsøker å framstille det som.»

Økt husleie er dyrt både for leietakerne og kommunen, som må subsidiere husleiene gjennom sosialhjelp. Samtidig har boligeiere over flere år tjent godt på presset i boligmarkedet. Boligprisene i Oslo har steget med 75 prosent de siste ti årene, og det forventes at de vil stige med 30 prosent de neste tre årene. At noe av denne verdistigningen tilfaller fellesskapet gjennom eiendomsskatt, er langt fra urimelig. På tross av det Høyre-byrådet selv har omtalt som «en alvorlig økonomisk situasjon», finner de likevel rom til å prioritere ytterligere kutt i eiendomsskatten. Det sier noe om hvilke grupper i samfunnet de er mest opptatt av å lytte til.

De som tjener mest på Høyre-byrådets budsjettforslag, er noen av landets aller rikeste, som har noen av landets dyreste boliger. Som Klassekampen viste i ­forrige uke, er døtrene til John Fredriksen blant dem. De betaler ikke formuesskatt i Norge siden de er bosatt i utlandet. Nå prioriterer altså Høyre-­byrådet å kutte i eiendomsskatteregningen deres, på bekostning av blant annet fore­byggende tiltak i de mest utsatte bydelene i Oslo. For byrådet er ikke tvunget til å kutte, slik de forsøker å framstille det som. Hadde de gått tilbake til eiendoms­skatten fra 2023, kunne de aller fleste kuttene vært unngått.

Leder

Post festum

Lille nyttårsaften fikk danskene utlevert sine siste brev. Postnord, det dansk-svenske statlige selskapet som hittil har hatt ansvar for brevhåndteringen i landet, skal fra nå av konsentrere seg om å levere pakker. Dermed brytes en 400 år lang tradisjon. 1500 postbud mister jobben, og et like stort antall innleveringskasser forsvinner fra danske gater og torg. Da VG sendte ut en fotograf for å forevige de røde postkassene like oppunder jul, var det allerede for seint – i sentrum av København var de siste eksemplarene for lengst nedmontert. Argumentet for å droppe brevom­bæring – «den økende digitaliseringen» av det danske samfunnet – kan også høres her i Norge. Siden tusenårsskiftet har antallet fysiske brev falt med mer enn 80 prosent, og i dag mottar norske husstander i snitt bare ett brev i uka.

Nyår

Det gamla året talar hårt med bröstet tungt av ve: ‘Det är mörkt för mina ögon och för blod kan jag ej se. Och du som kommer efter i en dimmig ström av kval, får väl räkna mina dödens brott och mina synders tal.’ ‘Farväl och tack, du mörkrets vakt, som ond vid rodret stod, det var ej gott hålla skutan flott i en storm av eld och blod.’ ‘Jag lotsat kring med brutna bord i salta tårars hav, och en bränning förut sjunger högt om en hela världens grav.’ ‘Farväl, du år som grånat går till sängs med hår av snö!’ ‘Blodmättad går jag tungt till sömn i kväll vid glömskans ö, och hälsar dig med frid och hopp, du nya, unga år, fast du som jag har stänk av blod kring ljusa gossehår. All jordens dröm, allt kärlek gjort jag skövlat och förbränt, grymt har jag millioner liv till dödens portar sänt. Allt vett stod fåfängt mig emot och ­ kärleken stod tyst, när skräckomhöljda land och hav min mörka ande kysst. Häran, kom upp, du nya år, fast svagt du varslar dag! Om ont du blir, om fyllt av nöd, bliv bättre dock än jag! Väl skall trots allt en morgon gry på natt av storm och mord, ifall du fått en smula blott av kärlek med ombord.’ Dan Anderssons (1888–1920) dikt fra 1917 skildrer en samtale mellom det gamle og det nye året, der det gamle snakker om tap, savn og lidelse, mens det nye byr på håp og fornyelse. Diktet uttrykker et stemningsskifte – en ny tidsånd – som følge av av de enorme ødeleggelsene og menneskelige lidelsene under første verdenskrig.

Tornefullt

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj smilte og takket Donald Trump da han var til lunsj i Mar-a-Lago i Palm Beach søndag. Begge framsto optimistiske og hevdet at opptil 95 prosent av en fredsløsning allerede var på plass. Det gjensto bare noen få «tornefulle» spørsmål. Hovedtrekkene i en løsning har allerede avtegnet seg. Russland beholder de okkuperte områdene, mens Ukraina tilbys EU-medlemskap. Det står fremdeles strid om deler av Donbas som Ukraina kontrollerer.