Leder

Usosialt budsjett

Da finansbyråd Hallstein Bjercke la fram Oslo-budsjettet for 2025 i forrige uke, sendte han et ostehøvelkutt på 0,8 prosent rett til bydelene. Samtidig kalte han det «politisk latskap eller inkompetanse» dersom kuttene resulterer i at bydelene legger ned fritidsklubber og sommerjobber for unge. Men Bjercke gir bydelene lite valg. Ti av femten bydeler ligger allerede an til å bruke mer penger enn budsjettert for 2024, som Klassekampen skrev i forrige uke. Den viktigste årsaken til budsjettoverskridelsene er økninger i sosialhjelp, en lovpålagt tjenestene bydelene ikke kan velge bort. Ifølge kommunen selv er årsaken til økningen i behovet for sosialhjelp, i tillegg til dyrtid, et økende press i boligmarkedet i Oslo.

«Byrådet er ikke tvunget til å kutte, ­slik de forsøker å framstille det som.»

Økt husleie er dyrt både for leietakerne og kommunen, som må subsidiere husleiene gjennom sosialhjelp. Samtidig har boligeiere over flere år tjent godt på presset i boligmarkedet. Boligprisene i Oslo har steget med 75 prosent de siste ti årene, og det forventes at de vil stige med 30 prosent de neste tre årene. At noe av denne verdistigningen tilfaller fellesskapet gjennom eiendomsskatt, er langt fra urimelig. På tross av det Høyre-byrådet selv har omtalt som «en alvorlig økonomisk situasjon», finner de likevel rom til å prioritere ytterligere kutt i eiendomsskatten. Det sier noe om hvilke grupper i samfunnet de er mest opptatt av å lytte til.

De som tjener mest på Høyre-byrådets budsjettforslag, er noen av landets aller rikeste, som har noen av landets dyreste boliger. Som Klassekampen viste i ­forrige uke, er døtrene til John Fredriksen blant dem. De betaler ikke formuesskatt i Norge siden de er bosatt i utlandet. Nå prioriterer altså Høyre-­byrådet å kutte i eiendomsskatteregningen deres, på bekostning av blant annet fore­byggende tiltak i de mest utsatte bydelene i Oslo. For byrådet er ikke tvunget til å kutte, slik de forsøker å framstille det som. Hadde de gått tilbake til eiendoms­skatten fra 2023, kunne de aller fleste kuttene vært unngått.

Leder

Putins hengemyr

For fire år siden rykket russiske soldater inn i Ukraina, mens missiler bombet byer og infrastruktur. Angrepet var en opptrapping etter annekteringen av Krimhalvøya åtte år tidligere, med en påfølgende krigføring i fylker i Øst-Ukraina. Invasjonen var likevel et vendepunkt: Russland hadde bestemt seg for å ta hele landet og sendte tanks inn mot hovedstaden Kyiv. I en tale dagen før invasjonen kalte president Vladimir Putin angrepet en «militær spesialoperasjon» og sa at målet var «en demilitarisering og avnazifisering av Ukraina». Putin ville diktere hvem som skulle styre landet, og hvilken politikk de skulle kunne føre. Men selv ikke for et av verdens sterkeste militærapparater er det lett å invadere et annet land.

Nyori­en­tering

Det går tiår der ingenting skjer, og det går uker der hele tiår skjer. Sitatet, som tilskrives Vladimir Lenin, er såpass treffende for tida vi lever i, at til og med Høyre-leder Ine Eriksen Søreide nå har begynt å sitere kommunisten. Europa preges av geopolitisk uro, opprustning og krig, industrielle og økonomiske kriser. Dette setter også klimapolitikken under hardt press. Mange ble overrasket da Tysklands forbundskansler Friedrich Merz tidligere i februar kritiserte en av grunnpilarene i EUs klimapolitikk, nemlig kvotemarkedet. Han fikk støtte av Frankrike og Italia, som er kritiske til at EUs såkalte «grønne giv» svekker konkurransekrafta på kontinentet. Nå pågår en dragkamp om hvilken retning EUs grønne politikk skal ta framover. Også i Norge skjer det ting.

En farlig kampanje

Den britiske avisa The Guardian publiserte denne uka et intervju med to av dommerne i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag som for tida sanksjoneres av USA. Donald Trump har siden han overtok presidentembetet for litt over et år siden systematisk arbeidet for å svekke domstolen, etter at den utstedte arrestordre på israelske ledere for krigsforbrytelser under den siste Gaza-krigen. Til nå har USA sanksjonert elleve ansatte ved domstolen, inkludert sjefaktor og åtte dommere. Blant dem er kanadiske Kimberly Post. Hun har tidligere jobbet med FNs sanksjonsprogram, men ble likevel overrasket over hvor omfattende sanksjonene var. Hun mistet alle kredittkort, uansett hvor de var utstedt.