Leder

Usosialt budsjett

Da finansbyråd Hallstein Bjercke la fram Oslo-budsjettet for 2025 i forrige uke, sendte han et ostehøvelkutt på 0,8 prosent rett til bydelene. Samtidig kalte han det «politisk latskap eller inkompetanse» dersom kuttene resulterer i at bydelene legger ned fritidsklubber og sommerjobber for unge. Men Bjercke gir bydelene lite valg. Ti av femten bydeler ligger allerede an til å bruke mer penger enn budsjettert for 2024, som Klassekampen skrev i forrige uke. Den viktigste årsaken til budsjettoverskridelsene er økninger i sosialhjelp, en lovpålagt tjenestene bydelene ikke kan velge bort. Ifølge kommunen selv er årsaken til økningen i behovet for sosialhjelp, i tillegg til dyrtid, et økende press i boligmarkedet i Oslo.

«Byrådet er ikke tvunget til å kutte, ­slik de forsøker å framstille det som.»

Økt husleie er dyrt både for leietakerne og kommunen, som må subsidiere husleiene gjennom sosialhjelp. Samtidig har boligeiere over flere år tjent godt på presset i boligmarkedet. Boligprisene i Oslo har steget med 75 prosent de siste ti årene, og det forventes at de vil stige med 30 prosent de neste tre årene. At noe av denne verdistigningen tilfaller fellesskapet gjennom eiendomsskatt, er langt fra urimelig. På tross av det Høyre-byrådet selv har omtalt som «en alvorlig økonomisk situasjon», finner de likevel rom til å prioritere ytterligere kutt i eiendomsskatten. Det sier noe om hvilke grupper i samfunnet de er mest opptatt av å lytte til.

De som tjener mest på Høyre-byrådets budsjettforslag, er noen av landets aller rikeste, som har noen av landets dyreste boliger. Som Klassekampen viste i ­forrige uke, er døtrene til John Fredriksen blant dem. De betaler ikke formuesskatt i Norge siden de er bosatt i utlandet. Nå prioriterer altså Høyre-­byrådet å kutte i eiendomsskatteregningen deres, på bekostning av blant annet fore­byggende tiltak i de mest utsatte bydelene i Oslo. For byrådet er ikke tvunget til å kutte, slik de forsøker å framstille det som. Hadde de gått tilbake til eiendoms­skatten fra 2023, kunne de aller fleste kuttene vært unngått.

Leder

Ytre høyres fiende­bil­de

Under tittelen «Ikke et ord i norske medier om Doge-planen» skriver Dagsavisens nye kommentator Cornelia Kristiansen om en artikkel den amerikanske avisa The Washington Post publiserte noen dager i forveien. Artikkelen omtaler strategien til USAs nye effektiviseringsdepartement, som tek-milliardær Elon Musks unge disipler nå følger mens de inntar den ene statsinstitusjonen etter den andre. Artikkelen gir en interessant bakgrunn for hendelsene som dag for dag utspiller seg i USAs føderale institusjoner. Hvorfor nøyer ikke Kristiansen seg med det? Hvorfor legger hun på en underliggende anklage mot norske medier, om at de enten ikke følger med eller endatil bevisst unnlater å rapportere innholdet i artikkelen? På sosiale medier sitter slike anklager svært løst, og de kommer ikke lenger bare fra ytre høyre-profiler som anklager the mainstream media for å underslå presserende temaer. Da forfatter og mangeårig skribent hos oss Jonas Bals i et leserinnlegg i Aftenposten anklaget avisa for å bruke forskjønnende ord om ytterliggående høyreaktører, var overskriften «Medienes beskrivelser av høyrekreftene er basert på en løgn». Ikke reint få personer på norsk venstreside delte også opprørte meldinger på Facebook etter skoleskytingen i Örebro i Sverige, hvor budskapet var at medier og politi ikke forteller folk sannheten – at gjerningsmannen hadde rasistiske motiver.

Bekymret for ulikhet?

Høyre vil stramme inn innvandrings- og integreringspolitikken i Norge, og tirsdag la partiet fram en rekke forslag for Stortinget. Partiet ønsker blant annet å skjerpe kravene til permanent oppholdstillatelse. Ifølge Høyre bør søkere kunne dokumentere minst fire års selvforsørgelse gjennom arbeid for å få permanent opphold. Forsørgerkravet ved familiegjenforening skal også økes, og dessuten vil Erna Solbergs parti utrede å stille strengere krav til kyndighet i norsk språk. Høyre vil også utrede et system for tredjelandsplassering av personer med beskyttelsesbehov. De konkrete innstrammingene er en sak i seg selv.

Politisk nytenkning

I går avsluttet Aftenposten lederartikkelen med følgende utsagn: «USAs sikkerhetsgaranti kan ikke lenger tas for gitt.» For bare én uke siden ville en slik meningsytring vært utenkelig fra en borgerlig avis som i tiår etter tiår har stått last og brast med Nato-linja i norsk sikkerhetspolitikk. Men som USAs visepresident J.D. Vance slo fast i München før helga: «Det er en ny sheriff i byen.» Og den sheriffen framstår akkurat nå lite villig til å forsvare Europa om det ikke tjener ham selv. I stedet gjenoppretter Trump-administrasjonen diplomatiske forbindelser med Russland, gir ukrainerne skylda for å ha blitt invadert – og krever i tillegg giganterstatning fra Ukraina for Biden-administrasjonens økonomiske støtte. Overfor Europa opptrer ikke USA som en nasjon i møte med likeverdige partnerland, men som en ytterliggående politisk bevegelse som støtter sine åndsfrender på det europeiske kontinentet. Det er mildt sagt uhørt. Aftenposten har rett i at sikkerhetsgarantien ikke lenger kan tas for gitt.