Leder

Usosialt budsjett

Da finansbyråd Hallstein Bjercke la fram Oslo-budsjettet for 2025 i forrige uke, sendte han et ostehøvelkutt på 0,8 prosent rett til bydelene. Samtidig kalte han det «politisk latskap eller inkompetanse» dersom kuttene resulterer i at bydelene legger ned fritidsklubber og sommerjobber for unge. Men Bjercke gir bydelene lite valg. Ti av femten bydeler ligger allerede an til å bruke mer penger enn budsjettert for 2024, som Klassekampen skrev i forrige uke. Den viktigste årsaken til budsjettoverskridelsene er økninger i sosialhjelp, en lovpålagt tjenestene bydelene ikke kan velge bort. Ifølge kommunen selv er årsaken til økningen i behovet for sosialhjelp, i tillegg til dyrtid, et økende press i boligmarkedet i Oslo.

«Byrådet er ikke tvunget til å kutte, ­slik de forsøker å framstille det som.»

Økt husleie er dyrt både for leietakerne og kommunen, som må subsidiere husleiene gjennom sosialhjelp. Samtidig har boligeiere over flere år tjent godt på presset i boligmarkedet. Boligprisene i Oslo har steget med 75 prosent de siste ti årene, og det forventes at de vil stige med 30 prosent de neste tre årene. At noe av denne verdistigningen tilfaller fellesskapet gjennom eiendomsskatt, er langt fra urimelig. På tross av det Høyre-byrådet selv har omtalt som «en alvorlig økonomisk situasjon», finner de likevel rom til å prioritere ytterligere kutt i eiendomsskatten. Det sier noe om hvilke grupper i samfunnet de er mest opptatt av å lytte til.

De som tjener mest på Høyre-byrådets budsjettforslag, er noen av landets aller rikeste, som har noen av landets dyreste boliger. Som Klassekampen viste i ­forrige uke, er døtrene til John Fredriksen blant dem. De betaler ikke formuesskatt i Norge siden de er bosatt i utlandet. Nå prioriterer altså Høyre-­byrådet å kutte i eiendomsskatteregningen deres, på bekostning av blant annet fore­byggende tiltak i de mest utsatte bydelene i Oslo. For byrådet er ikke tvunget til å kutte, slik de forsøker å framstille det som. Hadde de gått tilbake til eiendoms­skatten fra 2023, kunne de aller fleste kuttene vært unngått.

Leder

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mye på spill

Norge er midt inne i intense forhandlinger om fornyelse av fiskeriavtalen med Russland i Barentshavet. Det kan ende med at et 50-årig samarbeid slås i stykker. Også under den kalde krigen ble Norge og Russland enige om kvoter og sørget for en levedyktig torskebestand i Barentshavet. Nå kan det være over. Samarbeidet med Russland i nord omfatter også søk- og redningsoperasjoner og tiltak mot oljeforurensning. Det er et åpent spørsmål i hvilken grad de vestlige sanksjonene mot Russland har den ønskede effekt, men uansett er det mange unntak som skal sikre at livsnødvendig samarbeid fortsetter. Matvarer er for eksempel unntatt.

Urovek­kende utvikling

Stiftelser er i utgangspunktet uforanderlige. De som oppretter en stiftelse, bestemmer formålet som skal styre driften så lenge det er penger igjen. Eventuelle endringer må godkjennes av et særskilt tilsyn for stiftelser etter strenge regler. Ifølge Stiftelsesloven er det bare mulig hvis formålet er åpenbart unyttig, i strid med hensikten eller åpenbart uheldig, for eksempel dersom formålet er utdatert på grunn av samfunnsmessige endringer. Er det tilfellet for Fritt Ord? Det er det god grunn til å stille spørsmål om. Styreleder Bård Vegar Solhjell og leder Knut Olav Åmås gjennomfører nå en stor endringsprosess i stiftelsen, uten at vilkårene for å forandre formålet øyensynlig er oppfylt.