Leder

Usosialt budsjett

Da finansbyråd Hallstein Bjercke la fram Oslo-budsjettet for 2025 i forrige uke, sendte han et ostehøvelkutt på 0,8 prosent rett til bydelene. Samtidig kalte han det «politisk latskap eller inkompetanse» dersom kuttene resulterer i at bydelene legger ned fritidsklubber og sommerjobber for unge. Men Bjercke gir bydelene lite valg. Ti av femten bydeler ligger allerede an til å bruke mer penger enn budsjettert for 2024, som Klassekampen skrev i forrige uke. Den viktigste årsaken til budsjettoverskridelsene er økninger i sosialhjelp, en lovpålagt tjenestene bydelene ikke kan velge bort. Ifølge kommunen selv er årsaken til økningen i behovet for sosialhjelp, i tillegg til dyrtid, et økende press i boligmarkedet i Oslo.

«Byrådet er ikke tvunget til å kutte, ­slik de forsøker å framstille det som.»

Økt husleie er dyrt både for leietakerne og kommunen, som må subsidiere husleiene gjennom sosialhjelp. Samtidig har boligeiere over flere år tjent godt på presset i boligmarkedet. Boligprisene i Oslo har steget med 75 prosent de siste ti årene, og det forventes at de vil stige med 30 prosent de neste tre årene. At noe av denne verdistigningen tilfaller fellesskapet gjennom eiendomsskatt, er langt fra urimelig. På tross av det Høyre-byrådet selv har omtalt som «en alvorlig økonomisk situasjon», finner de likevel rom til å prioritere ytterligere kutt i eiendomsskatten. Det sier noe om hvilke grupper i samfunnet de er mest opptatt av å lytte til.

De som tjener mest på Høyre-byrådets budsjettforslag, er noen av landets aller rikeste, som har noen av landets dyreste boliger. Som Klassekampen viste i ­forrige uke, er døtrene til John Fredriksen blant dem. De betaler ikke formuesskatt i Norge siden de er bosatt i utlandet. Nå prioriterer altså Høyre-­byrådet å kutte i eiendomsskatteregningen deres, på bekostning av blant annet fore­byggende tiltak i de mest utsatte bydelene i Oslo. For byrådet er ikke tvunget til å kutte, slik de forsøker å framstille det som. Hadde de gått tilbake til eiendoms­skatten fra 2023, kunne de aller fleste kuttene vært unngått.

Leder

Ruttes fallitt

Rett etter at USA og Israel startet bombekrigen mot Iran 28. februar, lovpriste Natos generalsekretær Mark Rutte det folkerettsstridige angrepet. I et intervju med Fox News søndag fortalte han at han hadde snakket med Donald Trump flere ganger den siste uka og gjentok sitt sterke forsvar for krigen. På spørsmål om hva han mente om Trumps kritikk av de europeiske Nato-landene for ikke å ha deltatt militært, viste Rutte til felleserklæringen fra 20 land, som Norge har undertegnet, der de lover å bidra med «passende tiltak» for å sikre trygg passasje gjennom Hormuzstredet. Rutte sa at disse landene nå følger «Trumps ledelse» og forklarte årsaken til at Nato ikke har bidratt militært til nå med at USA ikke hadde delt informasjon med de andre på forhånd. «Det er bare logisk at de europeiske landene trengte noen uker for å komme sammen», sa han.

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».

Forut­sigbar katastrofe

Donald Trump har gitt myndighetene i Iran 48 timer til å gjenåpne Hormuzstredet. Hvis ikke truer han med å bombe alle landets kraftstasjoner. Foruten å utgjøre en åpenbar krigsforbrytelse – som burde tilintetgjøre enhver forestilling om at denne krigen er i det iranske folkets interesser – vil en slik manøver sannsynligvis også føre til en dramatisk eskalering av konflikten, med ringvirkninger langt utover Midtøsten. De færreste analytikere ser det nemlig som sannsynlig at Iran vil oppgi det som har vist seg å være et svært effektivt pressmiddel, og som ser ut til å ha skaffet dem overtaket i konflikten. Irans blokadeav Hormuzstredet var en helt forutsigbar respons på USA og Israels angrep. Nicolas Mulder, assisterende professor i historie ved Cornell-universitetet, skriver i Financial Times at Iran egentlig bare kopierer den taktikken de selv har blitt utsatt for gjennom USAs sanksjoner, ved å «forvandle en viktig flaskehals i verdens­økonomien til et våpen for å presse fienden til å deeskalere». Som Cecilie Hellestveit uttaler i dagens avis, vil konsekvensene av dette bli enorme, og millioner av mennesker kan i verste fall dø som følge av matmangel.