Leder

Fordummende fiendebilder

Avtroppende Nato-sjef Jens Stoltenberg var denne uka første gjest i NRK-journalist Yama Wolasmals nye program «Yama utfordrer». Her måtte Stoltenberg svare på vanskeligere spørsmål enn han er vant med fra norske journalister. Wolasmal spurte hvorfor Kina, som ikke har gått militært inn i noe land på 40 år, plutselig har blitt en trussel mot Nato. Kina har bare én militærbase utenfor eget land, i Djibouti, mens USA har 750 baser i 80 land, hvorav mange ligger på Kinas dørstokk. Stoltenberg parerte med at Kina fortsatt handler og har tette diplomatiske bånd med Russland. Dessuten deler ikke Kina våre verdier, sa Stoltenberg.

«Kina deler ikke våre verdier, sa Stoltenberg.»

Akkurat hva våre – altså Natos – verdier er, har vist seg å være ganske så fleksibelt opp gjennom årene. Stoltenberg snakker som om Nato var en klubb for demokratiske land med felles verdier, ikke en militærallianse. Det passer dårlig inn i fortellingen at Portugals Salazar-diktatur var blant grunnleggerne av Nato. USA og Nato har også motarbeidet demokrati i Afghanistan, påpekte Wolasmal. Likevel fortsetter tunge utenrikspolitiske aktører å fremme forenklede verdensbilder hvor Vesten er gode, mens andre allianser inngår i «diktatorklubben», som er tittelen på utenriksslugger Anne Applebaums siste utgivelse. Applebaum retter sin harme blant annet mot Brics, samarbeidsorganet for framvoksende økonomier. Der inngår autokratier som Russland og Kina, men også demokratier som Sør-Afrika og Brasil, uten at det blir problematisert.

Med oss eller mot oss-mantraet lever i beste velgående. Alle feilene Nato har gjort etter 11. september 2001, blir nå redusert til strategiske bommerter militæralliansen er moralsk upåvirket av. Deler man Vestens verdier, er man på den gode sida uavhengig av sine handlinger. Det vi trenger isteden, er utenrikspolitikk med rom for nyanser og åpenhet om egne feil og blindsoner. Snarere enn et diffust «våre verdier» må vi holde fram folkeretten som grunnlag for internasjonalt samkvem. Men som vi ser i Palestina, hvor USA støtter Israel uansett hva, er folkerett ikke styrende for alle «med våre verdier».

Leder

Alt for Norge

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene. Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si.

Får vi en ny abortkamp?

Noen tall setter seg i hukommelsen. Ett av dem er fra velgerundersøkelsen fra 2021, gjengitt i abortutvalgets offentlige utredning, hvor det framgår at bare 2 prosent av Norges befolkning mener at «abort bør aldri tillates». Det er ikke mange ståsteder som har så lav oppslutning, og det viser at det i synet på abort har skjedd et aldri så lite paradigmeskifte siden Stortinget stemte fram utvidelsen til selvbestemt abort i 1978 med knapt flertall. Siden den gang har oppslutningen bare økt om kvinners rett til å selv bestemme om hun vil avslutte svangerskapet innen tolvte svangerskapsuke. Står vi nå ved et veiskille? Lørdag mobiliserer unge kristenkonservative til en såkalt «Marsj for livet» foran Stortinget i Oslo. Enkelte av appellantene er imot abort i alle situasjoner, som leder i Kristelig Folkepartis ungdomsorganisasjon Ingrid Olina Hovland.

Til­bake­slag

I forrige stortingsperiode angrep Høyre frenetisk den daværende Ap/Sp-regjeringen for ikke å satse stort nok og raskt nok på havvind. Nå har pipa fått en annen lyd. Høyre fikk i går flertall i Stortinget for å igangsette en ekstern «kvalitetssikring» og «samfunnsøkonomisk analyse» av havvindprosjektet på Utsira – til tross for at selskapene allerede har fått tildelt areal og er i full gang med prosjekteringen. Utsira Nord Havvind DA, som eies av Equinor og Vårgrønn (Eni og Hitecvision), planlegger for et anlegg med 35 flytende havvindturbiner, med en årlig produksjon på 2 TWh. Utbyggingen av flytende havvind er en stor industriell satsing der Norge har noen åpenbare fordeler. Oljeleverandørindustrien har alle forutsetninger for å bygge installasjoner for flytende havvind. Teknologien som kreves, er mye av den samme som er brukt på flytende oljeplattformer.