Leder

Fordummende fiendebilder

Avtroppende Nato-sjef Jens Stoltenberg var denne uka første gjest i NRK-journalist Yama Wolasmals nye program «Yama utfordrer». Her måtte Stoltenberg svare på vanskeligere spørsmål enn han er vant med fra norske journalister. Wolasmal spurte hvorfor Kina, som ikke har gått militært inn i noe land på 40 år, plutselig har blitt en trussel mot Nato. Kina har bare én militærbase utenfor eget land, i Djibouti, mens USA har 750 baser i 80 land, hvorav mange ligger på Kinas dørstokk. Stoltenberg parerte med at Kina fortsatt handler og har tette diplomatiske bånd med Russland. Dessuten deler ikke Kina våre verdier, sa Stoltenberg.

«Kina deler ikke våre verdier, sa Stoltenberg.»

Akkurat hva våre – altså Natos – verdier er, har vist seg å være ganske så fleksibelt opp gjennom årene. Stoltenberg snakker som om Nato var en klubb for demokratiske land med felles verdier, ikke en militærallianse. Det passer dårlig inn i fortellingen at Portugals Salazar-diktatur var blant grunnleggerne av Nato. USA og Nato har også motarbeidet demokrati i Afghanistan, påpekte Wolasmal. Likevel fortsetter tunge utenrikspolitiske aktører å fremme forenklede verdensbilder hvor Vesten er gode, mens andre allianser inngår i «diktatorklubben», som er tittelen på utenriksslugger Anne Applebaums siste utgivelse. Applebaum retter sin harme blant annet mot Brics, samarbeidsorganet for framvoksende økonomier. Der inngår autokratier som Russland og Kina, men også demokratier som Sør-Afrika og Brasil, uten at det blir problematisert.

Med oss eller mot oss-mantraet lever i beste velgående. Alle feilene Nato har gjort etter 11. september 2001, blir nå redusert til strategiske bommerter militæralliansen er moralsk upåvirket av. Deler man Vestens verdier, er man på den gode sida uavhengig av sine handlinger. Det vi trenger isteden, er utenrikspolitikk med rom for nyanser og åpenhet om egne feil og blindsoner. Snarere enn et diffust «våre verdier» må vi holde fram folkeretten som grunnlag for internasjonalt samkvem. Men som vi ser i Palestina, hvor USA støtter Israel uansett hva, er folkerett ikke styrende for alle «med våre verdier».

Leder

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.

En nødvendig helom­vending

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.

I revers

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman her i avisa i går. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger. Zucman viser at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati.