Leder

Fordummende fiendebilder

Avtroppende Nato-sjef Jens Stoltenberg var denne uka første gjest i NRK-journalist Yama Wolasmals nye program «Yama utfordrer». Her måtte Stoltenberg svare på vanskeligere spørsmål enn han er vant med fra norske journalister. Wolasmal spurte hvorfor Kina, som ikke har gått militært inn i noe land på 40 år, plutselig har blitt en trussel mot Nato. Kina har bare én militærbase utenfor eget land, i Djibouti, mens USA har 750 baser i 80 land, hvorav mange ligger på Kinas dørstokk. Stoltenberg parerte med at Kina fortsatt handler og har tette diplomatiske bånd med Russland. Dessuten deler ikke Kina våre verdier, sa Stoltenberg.

«Kina deler ikke våre verdier, sa Stoltenberg.»

Akkurat hva våre – altså Natos – verdier er, har vist seg å være ganske så fleksibelt opp gjennom årene. Stoltenberg snakker som om Nato var en klubb for demokratiske land med felles verdier, ikke en militærallianse. Det passer dårlig inn i fortellingen at Portugals Salazar-diktatur var blant grunnleggerne av Nato. USA og Nato har også motarbeidet demokrati i Afghanistan, påpekte Wolasmal. Likevel fortsetter tunge utenrikspolitiske aktører å fremme forenklede verdensbilder hvor Vesten er gode, mens andre allianser inngår i «diktatorklubben», som er tittelen på utenriksslugger Anne Applebaums siste utgivelse. Applebaum retter sin harme blant annet mot Brics, samarbeidsorganet for framvoksende økonomier. Der inngår autokratier som Russland og Kina, men også demokratier som Sør-Afrika og Brasil, uten at det blir problematisert.

Med oss eller mot oss-mantraet lever i beste velgående. Alle feilene Nato har gjort etter 11. september 2001, blir nå redusert til strategiske bommerter militæralliansen er moralsk upåvirket av. Deler man Vestens verdier, er man på den gode sida uavhengig av sine handlinger. Det vi trenger isteden, er utenrikspolitikk med rom for nyanser og åpenhet om egne feil og blindsoner. Snarere enn et diffust «våre verdier» må vi holde fram folkeretten som grunnlag for internasjonalt samkvem. Men som vi ser i Palestina, hvor USA støtter Israel uansett hva, er folkerett ikke styrende for alle «med våre verdier».

Leder

Nei til biltoll

Forholdet til EU skaper stadig nye utfordringer for Norge. Brussel har nå utformet en ny proteksjonistisk strategi for å beskytte egen bilindustri mot utenlandsk konkurranse. Spesielt problematisk er billige – og gode – kinesiske elbiler, som truer den tradisjonsrike europeiske bilindustrien, med kjente merker som Audi, Volkswagen, Mercedes, BMW, Peugeot, Citroën og Fiat. Industrial Accelerator Act (IAA) som nå er på trappene, går gjerne under navnet «Made in Europe» fordi den stiller krav om at europeiske varer og produsenter skal prioriteres ved offentlige anskaffelser. Norske produsenter står i fare for å bli utdefinert som «ikke-europeiske» fordi vi ikke er med i EUs tollunion. Tyskland og Frankrike har stilt som betingelse for ikke å utestenge Norge at vi innfører EUs straffetoll på kinesiske elbiler. EU har innført en generell importtoll på 10 prosent, i tillegg til en variabel straffetoll på opptil 35,3 prosent på kinesiskproduserte elbiler.

Et politisk framskritt

I går stilte representanter for alle de rødgrønne partiene sammen på pressekonferanse for å legge fram et felles forslag til tannhelsereform. Det er første gang alle fem står sammen bak et velferdsløft. Riktignok har partiene fått gjennom saker i budsjettforhandlinger, men slike seire utgjør sjelden store reformer. Da handler det snarere om å flytte noen millioner rundt på statsbudsjettet. Derfor er det verdt å merke seg enigheten om tannhelsereformen, for den peker mot en ny arbeidsform mellom de røde og grønne partiene, hvor de kan finne sammen om større reformer også utenom de seine nattetimene med budsjettforhandlinger. Målet med reformen er at alle i Norge skal få rett til nødvendig tannhelsehjelp. Makstaket for egenbetaling skal være 25 prosent av det behandlingen koster, og tannregulering skal inngå.

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.