Leder

Fordummende fiendebilder

Avtroppende Nato-sjef Jens Stoltenberg var denne uka første gjest i NRK-journalist Yama Wolasmals nye program «Yama utfordrer». Her måtte Stoltenberg svare på vanskeligere spørsmål enn han er vant med fra norske journalister. Wolasmal spurte hvorfor Kina, som ikke har gått militært inn i noe land på 40 år, plutselig har blitt en trussel mot Nato. Kina har bare én militærbase utenfor eget land, i Djibouti, mens USA har 750 baser i 80 land, hvorav mange ligger på Kinas dørstokk. Stoltenberg parerte med at Kina fortsatt handler og har tette diplomatiske bånd med Russland. Dessuten deler ikke Kina våre verdier, sa Stoltenberg.

«Kina deler ikke våre verdier, sa Stoltenberg.»

Akkurat hva våre – altså Natos – verdier er, har vist seg å være ganske så fleksibelt opp gjennom årene. Stoltenberg snakker som om Nato var en klubb for demokratiske land med felles verdier, ikke en militærallianse. Det passer dårlig inn i fortellingen at Portugals Salazar-diktatur var blant grunnleggerne av Nato. USA og Nato har også motarbeidet demokrati i Afghanistan, påpekte Wolasmal. Likevel fortsetter tunge utenrikspolitiske aktører å fremme forenklede verdensbilder hvor Vesten er gode, mens andre allianser inngår i «diktatorklubben», som er tittelen på utenriksslugger Anne Applebaums siste utgivelse. Applebaum retter sin harme blant annet mot Brics, samarbeidsorganet for framvoksende økonomier. Der inngår autokratier som Russland og Kina, men også demokratier som Sør-Afrika og Brasil, uten at det blir problematisert.

Med oss eller mot oss-mantraet lever i beste velgående. Alle feilene Nato har gjort etter 11. september 2001, blir nå redusert til strategiske bommerter militæralliansen er moralsk upåvirket av. Deler man Vestens verdier, er man på den gode sida uavhengig av sine handlinger. Det vi trenger isteden, er utenrikspolitikk med rom for nyanser og åpenhet om egne feil og blindsoner. Snarere enn et diffust «våre verdier» må vi holde fram folkeretten som grunnlag for internasjonalt samkvem. Men som vi ser i Palestina, hvor USA støtter Israel uansett hva, er folkerett ikke styrende for alle «med våre verdier».

Leder

Skadelig lønnsfest

Det skapte en aldri så liten storm da det tidligere i høst ble kjent at Kim Hannisdal fikk 1,85 millioner kroner i lønn for stillingen som kommunikasjonsdirektør for Helse Nord. Ettersom Hannisdal er bosatt i Oslo sentrum, fikk han i tillegg gratis pendlerleilighet i Bodø. Etter medieoppslagene ba Hannisdal om å få en lønnsreduksjon på 110.000 kroner. I dag tjener han derfor bare 1,74 millioner kroner i lønn, altså marginalt mer enn det helseministeren tjener hvert år. Heldig er den som frivillig kan frasi seg lønn og likevel tjene mer enn landets øverste sjef på sitt område! På spørsmål fra Senterpartiet har regjeringen hentet inn lønnsstatistikk på øvrige kommunikasjonsdirektører ved norske helseforetak, og oversikten viser at Hannisdal på langt nær er aleine om å tjene godt. Ikke en eneste med stillingstittelen kommunikasjonsdirektør tjente under 1,2 millioner kroner i lønn og godtgjørelser i 2024.

Sannhetens øyeblikk

Europeiske statsledere står overfor et enormt dilemma etter at Donald Trump før helga presenterte sin 28-punkters plan for å få slutt på krigen i Ukraina. Planen innebærer at Ukraina i praksis må avstå rundt 20 prosent av sitt territorium til Russland, grunnlovsfeste at de aldri skal søke Nato-medlemskap og redusere sine væpnede styrker til 600.000 soldater. Planen skal være utarbeidet av Trumps spesialutsending Steve Witkoff sammen med hans russiske motpart Kirill Dmitrijev og ble presentert for Ukraina mer eller mindre som et ultimatum: Landet risikerer å miste all den amerikanske støtta dersom de ikke går med på det amerikanske forslaget. Trump vil ha svar innen torsdag. Både Volodymyr Zelenskyj og hans europeiske kollegaer har allerede gått langt i å avvise planen, som krysser flere av Ukrainas såkalte «røde linjer». Samtidig er det tydelig at de innser risikoen ved å slå forslaget helt ned. En felles uttalelse fra ledere i Europa, Japan og Canada berømmer USAs initiativ for fred og slår deretter fast, nokså vagt, at det må «arbeides videre» med planen.

Hva kommer etter USA?

I begynnelsen av Donald Trumps andre presidentperiode ble et sitat fra Leonard Cohens siste diktsamling hyppig sitert. «Du vil ikke like det som kommer etter Amerika», skrev den kanadiske poeten og sangeren. Verselinja har blitt forstått som en advarsel om at andre og skumlere regimer vil ta over USAs dominerende posisjon. Kommentatorer så for seg at vi med Trump ville få et USA som trakk seg tilbake fra verdensscenen – økonomisk, militært og diplomatisk. I stedet blir det stadig klarere at det som kommer etter USA, er USA. Riktignok med en ny politikk for handel, bistand og så videre, men like fullt med en betydelig vilje til å være den dominerende maktfaktoren på den internasjonale arenaen. Metodene er forandret.