Leder

Fordummende fiendebilder

Avtroppende Nato-sjef Jens Stoltenberg var denne uka første gjest i NRK-journalist Yama Wolasmals nye program «Yama utfordrer». Her måtte Stoltenberg svare på vanskeligere spørsmål enn han er vant med fra norske journalister. Wolasmal spurte hvorfor Kina, som ikke har gått militært inn i noe land på 40 år, plutselig har blitt en trussel mot Nato. Kina har bare én militærbase utenfor eget land, i Djibouti, mens USA har 750 baser i 80 land, hvorav mange ligger på Kinas dørstokk. Stoltenberg parerte med at Kina fortsatt handler og har tette diplomatiske bånd med Russland. Dessuten deler ikke Kina våre verdier, sa Stoltenberg.

«Kina deler ikke våre verdier, sa Stoltenberg.»

Akkurat hva våre – altså Natos – verdier er, har vist seg å være ganske så fleksibelt opp gjennom årene. Stoltenberg snakker som om Nato var en klubb for demokratiske land med felles verdier, ikke en militærallianse. Det passer dårlig inn i fortellingen at Portugals Salazar-diktatur var blant grunnleggerne av Nato. USA og Nato har også motarbeidet demokrati i Afghanistan, påpekte Wolasmal. Likevel fortsetter tunge utenrikspolitiske aktører å fremme forenklede verdensbilder hvor Vesten er gode, mens andre allianser inngår i «diktatorklubben», som er tittelen på utenriksslugger Anne Applebaums siste utgivelse. Applebaum retter sin harme blant annet mot Brics, samarbeidsorganet for framvoksende økonomier. Der inngår autokratier som Russland og Kina, men også demokratier som Sør-Afrika og Brasil, uten at det blir problematisert.

Med oss eller mot oss-mantraet lever i beste velgående. Alle feilene Nato har gjort etter 11. september 2001, blir nå redusert til strategiske bommerter militæralliansen er moralsk upåvirket av. Deler man Vestens verdier, er man på den gode sida uavhengig av sine handlinger. Det vi trenger isteden, er utenrikspolitikk med rom for nyanser og åpenhet om egne feil og blindsoner. Snarere enn et diffust «våre verdier» må vi holde fram folkeretten som grunnlag for internasjonalt samkvem. Men som vi ser i Palestina, hvor USA støtter Israel uansett hva, er folkerett ikke styrende for alle «med våre verdier».

Leder

Kjønnsgap

I VGs statsministermåling stikker Ap-leder Jonas Gahr Støre ikke overraskende av med seieren. I takt med at Arbeiderpartiets oppslutning har steget etter at Senterpartiet gikk ut av regjering, har Støres popularitet vokst. 41 prosent vil ha ham som statsminister, og han har god margin til Høyre-leder Erna Solberg (27 prosent) og Frp-leder Sylvi Listhaug (20 prosent). Én gruppe skiller seg likevel ut: unge menn. 43 prosent av menn under 30 år støtter Listhaug som statsminister, mens bare 20 prosent av dem peker på Støre. For kvinner under 30 år er bildet motsatt: Av dem ønsker 52 prosent Støre som statsminister etter valget til høsten, og bare 9 prosent av dem vil ha Listhaug i samme posisjon. Skillene i politiske preferanser mellom unge menn og kvinner ser dermed ut til å ha bitt seg fast.

Orwellsk

Etter at en USA-ledet koalisjon invaderte Irak i 2003, trodde flere at Iran sto for tur. I den breie antikrigsbevegelsen mot Irak-krigen ble det advart mot en ny invasjon – ikke enda en krig! Invasjonen i Irak ble begrunnet med at landet utviklet masseødeleggelsesvåpen. Den påstanden var det ikke var hold i, og det visste amerikanske myndigheter allerede da de la de såkalte bevisene fram for en hel verden. Anklagen var et skalkeskjul for å styrte en diktator Vesten så som en av sine erkefiender, Saddam Hussein. Etter at regimet falt, ble Irak kastet ut i kaos. Til slutt kom et Iran-vennlig regime på plass, og den ekstreme gruppa Isil, seinere kjent som IS, vokste fram i ruinene.

Lek med ilden

Revidert budsjett kom vel i havn i går etter noen ukers tautrekkinger mellom Ap, Sp og SV. Barnehageprisen kuttes med 8800 kroner i året og kommuneøkonomien styrkes med 1,6 milliarder kroner. Partienes forhandlingsledere, Tuva Moflag (Ap), Geir Pollestad (Sp) og Sjalg Underland (SV), melder alle om en god tone. «Vi viser at vi kan få til noe sammen for landet», sier Moflag. Det er ikke en selvfølge, men et resultat av en politisk kultur i Norge som er bygd opp gjennom mange år, preget av intense dragkamper mellom partiene, men også gjensidig respekt, kompromisser og en bevissthet om at alle budsjettpartnere skal få sitt. Høyre og Aps forslag om å utrede en budsjettreform der de to forslagene som har flest stemmer bak seg, settes opp mot hverandre, er et skritt vekk fra denne brubyggertradisjonen. Hvis det hadde blitt noe av, kunne Stortinget ha blitt presset til å vedta budsjetter det ikke er flertall for – uten medvirkning fra de øvrige partiene. Hanne Skartveit hyller forslaget i VG og skriver: «Begge disse forslagene vil være gjennomarbeidete og helhetlige uten at enkeltpartier har fått presset inn sine særforslag».