Leder

Fordummende fiendebilder

Avtroppende Nato-sjef Jens Stoltenberg var denne uka første gjest i NRK-journalist Yama Wolasmals nye program «Yama utfordrer». Her måtte Stoltenberg svare på vanskeligere spørsmål enn han er vant med fra norske journalister. Wolasmal spurte hvorfor Kina, som ikke har gått militært inn i noe land på 40 år, plutselig har blitt en trussel mot Nato. Kina har bare én militærbase utenfor eget land, i Djibouti, mens USA har 750 baser i 80 land, hvorav mange ligger på Kinas dørstokk. Stoltenberg parerte med at Kina fortsatt handler og har tette diplomatiske bånd med Russland. Dessuten deler ikke Kina våre verdier, sa Stoltenberg.

«Kina deler ikke våre verdier, sa Stoltenberg.»

Akkurat hva våre – altså Natos – verdier er, har vist seg å være ganske så fleksibelt opp gjennom årene. Stoltenberg snakker som om Nato var en klubb for demokratiske land med felles verdier, ikke en militærallianse. Det passer dårlig inn i fortellingen at Portugals Salazar-diktatur var blant grunnleggerne av Nato. USA og Nato har også motarbeidet demokrati i Afghanistan, påpekte Wolasmal. Likevel fortsetter tunge utenrikspolitiske aktører å fremme forenklede verdensbilder hvor Vesten er gode, mens andre allianser inngår i «diktatorklubben», som er tittelen på utenriksslugger Anne Applebaums siste utgivelse. Applebaum retter sin harme blant annet mot Brics, samarbeidsorganet for framvoksende økonomier. Der inngår autokratier som Russland og Kina, men også demokratier som Sør-Afrika og Brasil, uten at det blir problematisert.

Med oss eller mot oss-mantraet lever i beste velgående. Alle feilene Nato har gjort etter 11. september 2001, blir nå redusert til strategiske bommerter militæralliansen er moralsk upåvirket av. Deler man Vestens verdier, er man på den gode sida uavhengig av sine handlinger. Det vi trenger isteden, er utenrikspolitikk med rom for nyanser og åpenhet om egne feil og blindsoner. Snarere enn et diffust «våre verdier» må vi holde fram folkeretten som grunnlag for internasjonalt samkvem. Men som vi ser i Palestina, hvor USA støtter Israel uansett hva, er folkerett ikke styrende for alle «med våre verdier».

Leder

Må granskes

I går ble det tidligere diplomatparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen siktet for grov korrupsjon og medvirkning til grov korrupsjon. Samme siktelse har Økokrim tatt ut mot tidligere statsminister Thorbjørn Jagland. Siktelsen er alvorlig. Grov korrupsjon straffes med fengsel i inntil ti år. Det er bra at Økokrim med sine vide fullmakter etterforsker samfunnstoppene som har hatt økonomiske bånd med milliardæren Jeffrey Epstein. Samtidig må også andre sider ved kontakten undersøkes, og ikke minst hvorfor Utenriksdepartementet ikke har grepet inn, til tross for varsler og kritikk fra Riksrevisjonen.

Hilsen fra barnehagen

I slutten av januar fikk kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) et brev. Bak brevet sto en rekke organisasjoner, blant dem Redd Barna, Foreldreopprøret og flere fagforeninger. Brevet inneholdt et varskorop om bemannings­situasjonen i norske barnehager. Til TV 2 understreker nestleder i Utdannings­forbundet Ann Mari Milo Lorentzen at det ikke bare er foreldrene som er bekymret. Også de som er på jobb for barna, slår alarm. De trekker fram en undersøkelse fra 2025 som det er grunn til å stoppe opp ved.

Et varsko til oss alle

Det amerikanske justisdepartementet har sluppet 3,5 millioner filer fra etterforskingen av milliardæren Jeffrey Epstein. Likevel er omtrent halvparten av filene fortsatt unntatt offentlighet. Hva skiller det som er frigitt fra det som holdes tilbake? Det vet vi ikke. Filene er åpenbart ikke holdt tilbake for å beskytte identiteten til ofrene i saken, for mange av dem var lett gjenkjennbare på bilder og med navn i materialet som ble delt med allmennheten forrige fredag. Ettersom det er Donald Trumps administrasjon som nå styrer Justisdepartementet, går spekulasjonene høyt på internett om hvorvidt den holder tilbake dokumenter som inkriminerer den amerikanske presidenten. Som Epstein-filene har vist, kan privat kommunikasjon mellom mektige mennesker være politisk sprengstoff. Nettopp derfor bør vi bekymre oss langt mer enn vi gjør for hvem som har tilgang til våre hverdagslige meldingsutvekslinger.