Leder

En autoritær stat verdig

«Om 50 år vil forelesninger ved journalist- og jussutdanningen åpne med denne videoen», skriver Haaretz-journalist Sheren Falah Saab i en kommentar i den israelske avisa i går. Videoen hun viser til, ble tatt opp søndag av sjefen for Al-Jazeeras kontor i Ramallah på Vestbredden, den respekterte journalistveteranen Walid al-Omari. Den viser israelske styrker som rykker inn i lokalene, kaster ut alle ansatte og konfiskerer alt utstyr. Al-Omari kunne ikke gjøre annet enn å filme hendelsen og spre den til verden. Likevel ble ikke stengningen av kanalens Ramallah-kontor nevnt i annet enn notiser i israelske medier søndag, skriver Saab. Hun etterlyser støtte og protest blant israelske journalister «fordi det som skjedde i Ramallah, også kan skje i Neveh Ilan og til og med i Tel Aviv».

«Raidet mot Al-Jazeera viser hvordan Israel tøyer sine fullmakter.»

Den israelske loven som åpner for å stenge Al-Jazeeras kontorer, ble stemt gjennom med solid flertall i Knesset i mai i år. Kort tid etter ble den Qatar-eide kanalens kontorer i Israel stengt. Kontorene i Ramallah ligger i område A på Vestbredden. Etter Osloavtalen skal den palestinske selvstyremyndigheten ha kontroll her, men raidet viser hvordan Israel tøyer sine fullmakter i den pågående krigen. Brysomme bilder av israelske bosettere som angriper palestinere vil framover blir færre og vanskeligere å spre. Framover vil det være opp til enkeltstående journalister å dokumentere den israelske hærens angrep i palestinske flyktningeleirer og nabolag. Det er også åpenbart målet: å hindre spredningen av bilder og fortellinger fra Vestbredden.

Den israelske medieloven gir regjeringen fullmakt til å stenge kanaler regjeringen definerer som en trussel mot nasjonal sikkerhet. Til nå har først og fremst arabiske og palestinske journalister vært målet, men loven kan også bli et verktøy brukt mot israelske journalister. Det er likevel altfor lenge å vente i 50 år før de prinsipielle sidene av Israels stenginger kommer på dagsordenen. Presseorganisasjoner verden over må nå gå sammen og fordømme Israels angrep på pressefriheten. Bare autoritære land sender spesialsoldater for å stenge tv-kanaler og skyte journalister.

Leder

Dette holder ikke, Støre!

Uten offentlig debatt, og uten en eneste utgreiing eller høring, har statsminister Jonas Gahr Støre gjort Norge til del av det franske kjernevåpeninitiativet. Selv Sveriges regjering klarte å lire av seg et 42 siders grunnlagsdokument før Riksdagen bestemte seg for å forlate 200 års alliansefrihet og hastesøkte om Nato-medlemskap i 2022. Støres regjering har ikke lagt fram så mye som ett argument til diskusjon før Norge legges under Frankrikes atomvåpenparaply. Det eneste Støre har gjort, er å avklare saken med et knippe utvalgte partier på Stortinget. En historisk og svært alvorlig beslutning om norsk sikkerhetspolitikk er truffet uten at verken folket eller et samlet storting er informert. Det er dypt urovekkende, særlig fordi den norske innordningen under franske atomvåpen skjer samtidig som vi inngår en avtale om gjensidig forsvar med franskmennene etter modell av Natos artikkel 5. Den sier at et angrep på én anses som et angrep på alle.

En stor utfordring

Nordmenn har den siste tida blitt mer kritiske til innvandring, viser Integreringsbarometeret, som siden 2005 har undersøkt nordmenns holdninger til innvandring og integrering. Mer enn halvparten mener Norge bør ta imot færre innvandrere. Sett over tid har det vært sterkest økning i andelen som svarer at Norge bør ta imot «betydelig færre» innvandrere enn i dag, fra 19 prosent i 2017 til 30 prosent i den siste målingen fra 2025. Nær halvparten av oss (48 prosent) mener også at det går «ganske dårlig» eller «meget dårlig» med integreringen. Fram til 2023 har et flertall i Norge også kunnet defineres som «framtidsoptimister» med tanke på integreringen. Også dette bildet har gradvis endret seg, skriver forskerne fra Institutt for samfunnsforskning, som står bak undersøkelsen: Andelen optimister har vært synkende siden 2019, og i fjor kjente flertallet seg ikke igjen i noen positiv framtidsvisjon for forholdet mellom innvandrere og resten av befolkningen. Mange årsaker kan forklare holdningsendringene, ifølge rapporten.

Fire nye år for Frede­riksen

Tautrekkingen om ny regjeringsdannelse i Danmark etter folketingsvalget 24. mars har trukket ut i tid, men etter over 60 dagers seigpining er det nå duket for en ny regjering med Mette Frederiksen som statsminister. Hun kan slå Poul Schlüter, som satt i litt over ti år, på målstreken og bli Danmarks lengst sittende statsminister i etterkrigstida. Veien fram har vært lang fordi det ikke ble noe entydig blått eller rødt flertall i Folketinget etter valget. Lars Løkke Rasmussen og hans Moderaterne havnet på vippen. Hans kongstanke har vært en midtenregjering, som ikke er basert på støtte fra fløypartier som venstreradikale Enhedslisten og høyreradikale Dansk Folkeparti. Den mest åpenbare løsningen har hele tida vært en sentrumvenstre-regjering av Socialdemokratiet, SF, De radikale og Moderaterne, med parlamentarisk støtte fra Enhedslisten, men etter en tids sonderinger fra Mette Frederiksen om en slik regjering, presset Løkke Rasmussen fram at stafettpinnen skulle gis videre til de borgerlige.