Leder

En autoritær stat verdig

«Om 50 år vil forelesninger ved journalist- og jussutdanningen åpne med denne videoen», skriver Haaretz-journalist Sheren Falah Saab i en kommentar i den israelske avisa i går. Videoen hun viser til, ble tatt opp søndag av sjefen for Al-Jazeeras kontor i Ramallah på Vestbredden, den respekterte journalistveteranen Walid al-Omari. Den viser israelske styrker som rykker inn i lokalene, kaster ut alle ansatte og konfiskerer alt utstyr. Al-Omari kunne ikke gjøre annet enn å filme hendelsen og spre den til verden. Likevel ble ikke stengningen av kanalens Ramallah-kontor nevnt i annet enn notiser i israelske medier søndag, skriver Saab. Hun etterlyser støtte og protest blant israelske journalister «fordi det som skjedde i Ramallah, også kan skje i Neveh Ilan og til og med i Tel Aviv».

«Raidet mot Al-Jazeera viser hvordan Israel tøyer sine fullmakter.»

Den israelske loven som åpner for å stenge Al-Jazeeras kontorer, ble stemt gjennom med solid flertall i Knesset i mai i år. Kort tid etter ble den Qatar-eide kanalens kontorer i Israel stengt. Kontorene i Ramallah ligger i område A på Vestbredden. Etter Osloavtalen skal den palestinske selvstyremyndigheten ha kontroll her, men raidet viser hvordan Israel tøyer sine fullmakter i den pågående krigen. Brysomme bilder av israelske bosettere som angriper palestinere vil framover blir færre og vanskeligere å spre. Framover vil det være opp til enkeltstående journalister å dokumentere den israelske hærens angrep i palestinske flyktningeleirer og nabolag. Det er også åpenbart målet: å hindre spredningen av bilder og fortellinger fra Vestbredden.

Den israelske medieloven gir regjeringen fullmakt til å stenge kanaler regjeringen definerer som en trussel mot nasjonal sikkerhet. Til nå har først og fremst arabiske og palestinske journalister vært målet, men loven kan også bli et verktøy brukt mot israelske journalister. Det er likevel altfor lenge å vente i 50 år før de prinsipielle sidene av Israels stenginger kommer på dagsordenen. Presseorganisasjoner verden over må nå gå sammen og fordømme Israels angrep på pressefriheten. Bare autoritære land sender spesialsoldater for å stenge tv-kanaler og skyte journalister.

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.