Leder

En autoritær stat verdig

«Om 50 år vil forelesninger ved journalist- og jussutdanningen åpne med denne videoen», skriver Haaretz-journalist Sheren Falah Saab i en kommentar i den israelske avisa i går. Videoen hun viser til, ble tatt opp søndag av sjefen for Al-Jazeeras kontor i Ramallah på Vestbredden, den respekterte journalistveteranen Walid al-Omari. Den viser israelske styrker som rykker inn i lokalene, kaster ut alle ansatte og konfiskerer alt utstyr. Al-Omari kunne ikke gjøre annet enn å filme hendelsen og spre den til verden. Likevel ble ikke stengningen av kanalens Ramallah-kontor nevnt i annet enn notiser i israelske medier søndag, skriver Saab. Hun etterlyser støtte og protest blant israelske journalister «fordi det som skjedde i Ramallah, også kan skje i Neveh Ilan og til og med i Tel Aviv».

«Raidet mot Al-Jazeera viser hvordan Israel tøyer sine fullmakter.»

Den israelske loven som åpner for å stenge Al-Jazeeras kontorer, ble stemt gjennom med solid flertall i Knesset i mai i år. Kort tid etter ble den Qatar-eide kanalens kontorer i Israel stengt. Kontorene i Ramallah ligger i område A på Vestbredden. Etter Osloavtalen skal den palestinske selvstyremyndigheten ha kontroll her, men raidet viser hvordan Israel tøyer sine fullmakter i den pågående krigen. Brysomme bilder av israelske bosettere som angriper palestinere vil framover blir færre og vanskeligere å spre. Framover vil det være opp til enkeltstående journalister å dokumentere den israelske hærens angrep i palestinske flyktningeleirer og nabolag. Det er også åpenbart målet: å hindre spredningen av bilder og fortellinger fra Vestbredden.

Den israelske medieloven gir regjeringen fullmakt til å stenge kanaler regjeringen definerer som en trussel mot nasjonal sikkerhet. Til nå har først og fremst arabiske og palestinske journalister vært målet, men loven kan også bli et verktøy brukt mot israelske journalister. Det er likevel altfor lenge å vente i 50 år før de prinsipielle sidene av Israels stenginger kommer på dagsordenen. Presseorganisasjoner verden over må nå gå sammen og fordømme Israels angrep på pressefriheten. Bare autoritære land sender spesialsoldater for å stenge tv-kanaler og skyte journalister.

Leder

Prioriter grunnmuren!

I går møtte Arbeiderpartiet representanter for regjeringens fire støttepartier til det første forhandlingsmøtet om neste års statsbudsjett. Bakteppet for forhandlingene er en svært krevende kommuneøkonomi, hvor prisvekst, høye renteutgifter og en aldrende befolkning fører til kutt i nordmenns hverdagsvelferd. Over hele landet blir det nedlagt skoler, kuttet i barnevern og bibliotek, mens eldre må vente uforsvarlig lenge før de får plass på sykehjem. Situasjonen i Kommune-Norge er også den saken som bekymrer nordmenn aller mest, viser en undersøkelse Opinion har gjort for LO. Over 4000 personer har fått spørsmål om hva som bekymrer dem mest de neste tolv månedene, og det aller flest uroer seg for, er kutt i skole, helsevesen, barnehage og eldreomsorg. Hele 72 prosent er bekymret eller svært bekymret for dette, og det er ikke så rart.

Den nye jernfir­kanten

Begrepet Jerntriangelet brukes om koplingen mellom tre sentrale institusjoner for norsk samfunnsplanlegging: Økonomisk institutt på Blindern, Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå. Den økonomiske styringen i etterkrigstida sprang ut av miljøer som dominerte disse institusjonene, men nå ser det ut som triangelet må utfylles med enda et hjørne. På denne ukas pressekonferanse ble det klart at Riksrevisjonen har gitt seg selv et nytt mandat: utforming av økonomiske analyser. Det nye mandater har ikke utspring i nye paragrafer i riksrevisjonsloven og oppdrag fra Stortinget. Riksrevisjonen forteller selv at nyskapningen henter sin legitimitet fra den internasjonale organisasjonen for riksrevisjoner, INTOSAI, som sier at riksrevisjoner «kan vurdere å utarbeide produkter som ser fremover ved å sammenstille resultater fra ulike kilder, ikke bare revisjon. Dette omfatter blant annet økonomiske analyser». Interessant nok skjer endringen med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i rollen som riksrevisor.

Piketty ser lyst på det

«Jeg er, som vanlig, en veldig idealistisk optimist», sier stjerneøkonomen Thomas Piketty i et intervju med Financial Times. Det er forfriskende å lese noen som titter ut på verden og ser kimer til håp, og håpet, det finner Piketty i bevegelsen mot likhet – en mer enn 200 år lang tradisjon som til tross for sine opp- og nedturer vil fortsette. Hva som er galt akkurat nå, har Piketty skrevet utførlig om tidligere: stigende økonomisk og politisk ulikhet. Når konsentrasjonen av rikdom blir for ekstrem, blir demokratisk styring vanskelig. Men det kan altså snu, mener den franske økonomen. Han mener omfordeling presser seg fram, og at det må begynne med en skattlegging av de aller rikeste. I Pikettys univers er sentrumsposisjonen allerede på vei inn i forglemmelsen.