Leder

En autoritær stat verdig

Mari Skurdal

«Om 50 år vil forelesninger ved journalist- og jussutdanningen åpne med denne videoen», skriver Haaretz-journalist Sheren Falah Saab i en kommentar i den israelske avisa i går. Videoen hun viser til, ble tatt opp søndag av sjefen for Al-Jazeeras kontor i Ramallah på Vestbredden, den respekterte journalistveteranen Walid al-Omari. Den viser israelske styrker som rykker inn i lokalene, kaster ut alle ansatte og konfiskerer alt utstyr. Al-Omari kunne ikke gjøre annet enn å filme hendelsen og spre den til verden. Likevel ble ikke stengningen av kanalens Ramallah-kontor nevnt i annet enn notiser i israelske medier søndag, skriver Saab. Hun etterlyser støtte og protest blant israelske journalister «fordi det som skjedde i Ramallah, også kan skje i Neveh Ilan og til og med i Tel Aviv».

«Raidet mot Al-Jazeera viser hvordan Israel tøyer sine fullmakter.»

Den israelske loven som åpner for å stenge Al-Jazeeras kontorer, ble stemt gjennom med solid flertall i Knesset i mai i år. Kort tid etter ble den Qatar-eide kanalens kontorer i Israel stengt. Kontorene i Ramallah ligger i område A på Vestbredden. Etter Osloavtalen skal den palestinske selvstyremyndigheten ha kontroll her, men raidet viser hvordan Israel tøyer sine fullmakter i den pågående krigen. Brysomme bilder av israelske bosettere som angriper palestinere vil framover blir færre og vanskeligere å spre. Framover vil det være opp til enkeltstående journalister å dokumentere den israelske hærens angrep i palestinske flyktningeleirer og nabolag. Det er også åpenbart målet: å hindre spredningen av bilder og fortellinger fra Vestbredden.

Den israelske medieloven gir regjeringen fullmakt til å stenge kanaler regjeringen definerer som en trussel mot nasjonal sikkerhet. Til nå har først og fremst arabiske og palestinske journalister vært målet, men loven kan også bli et verktøy brukt mot israelske journalister. Det er likevel altfor lenge å vente i 50 år før de prinsipielle sidene av Israels stenginger kommer på dagsordenen. Presseorganisasjoner verden over må nå gå sammen og fordømme Israels angrep på pressefriheten. Bare autoritære land sender spesialsoldater for å stenge tv-kanaler og skyte journalister.

Leder

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Mari Skurdal

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.

Mari Skurdal

Moratorium

EU legger fram sin nye Arktis-strategi 20. oktober, og lekkasjer tyder på at Brussel vil ha et såkalt moratorium, en midlertidig stans for olje- og gassutvinning i det kommisjonen omtaler som Arktis. Beslutningen er paradoksal ettersom EU etterspør gass fra Norge som aldri før. Over 30 prosent av det totale gassforbruket i EU står Norge for, og en god del av gassen kommer fra arktiske områder. Gass fra Russland, som er vedtatt faset ut i løpet av neste år, utgjør rundt 12–15 prosent av EUs totale gass­import. Også her kommer gass fra felt langt mot nord.

Bjørgulv Braanen