Leder

En autoritær stat verdig

Mari Skurdal

«Om 50 år vil forelesninger ved journalist- og jussutdanningen åpne med denne videoen», skriver Haaretz-journalist Sheren Falah Saab i en kommentar i den israelske avisa i går. Videoen hun viser til, ble tatt opp søndag av sjefen for Al-Jazeeras kontor i Ramallah på Vestbredden, den respekterte journalistveteranen Walid al-Omari. Den viser israelske styrker som rykker inn i lokalene, kaster ut alle ansatte og konfiskerer alt utstyr. Al-Omari kunne ikke gjøre annet enn å filme hendelsen og spre den til verden. Likevel ble ikke stengningen av kanalens Ramallah-kontor nevnt i annet enn notiser i israelske medier søndag, skriver Saab. Hun etterlyser støtte og protest blant israelske journalister «fordi det som skjedde i Ramallah, også kan skje i Neveh Ilan og til og med i Tel Aviv».

«Raidet mot Al-Jazeera viser hvordan Israel tøyer sine fullmakter.»

Den israelske loven som åpner for å stenge Al-Jazeeras kontorer, ble stemt gjennom med solid flertall i Knesset i mai i år. Kort tid etter ble den Qatar-eide kanalens kontorer i Israel stengt. Kontorene i Ramallah ligger i område A på Vestbredden. Etter Osloavtalen skal den palestinske selvstyremyndigheten ha kontroll her, men raidet viser hvordan Israel tøyer sine fullmakter i den pågående krigen. Brysomme bilder av israelske bosettere som angriper palestinere vil framover blir færre og vanskeligere å spre. Framover vil det være opp til enkeltstående journalister å dokumentere den israelske hærens angrep i palestinske flyktningeleirer og nabolag. Det er også åpenbart målet: å hindre spredningen av bilder og fortellinger fra Vestbredden.

Den israelske medieloven gir regjeringen fullmakt til å stenge kanaler regjeringen definerer som en trussel mot nasjonal sikkerhet. Til nå har først og fremst arabiske og palestinske journalister vært målet, men loven kan også bli et verktøy brukt mot israelske journalister. Det er likevel altfor lenge å vente i 50 år før de prinsipielle sidene av Israels stenginger kommer på dagsordenen. Presseorganisasjoner verden over må nå gå sammen og fordømme Israels angrep på pressefriheten. Bare autoritære land sender spesialsoldater for å stenge tv-kanaler og skyte journalister.

Leder

Livsfarlig hat mot jøder

Det skulle være barnas dag på stranda i Sydney. Den hasidiske menigheten i byen inviterte til familiefeiring av lysfesten hanukka med gratis donuts, lys­tenning, musikk og leker. På invitasjonene skrev menigheten: «Ta med venner, ta med familien, og la oss fylle Bondi med glede og lys!» I stedet var det noe annet som møtte de jødiske familiene som tok med seg barna sine på stranda den ettermiddagen. Minst elleve mennesker ble drept da to menn begynte å skyte mot parken der ­feiringen foregikk. De rystende videobildene av skrekkslagne mennesker som rømmer fra skuddsalvene, gikk i går verden rundt. Massevold av denne typen er uvanlig i Australia, og helgas angrep er landets dødeligste siden 1996. En av terroristene ble selv drept i angrepet.

Lars Vegstein

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal