Leder

En autoritær stat verdig

«Om 50 år vil forelesninger ved journalist- og jussutdanningen åpne med denne videoen», skriver Haaretz-journalist Sheren Falah Saab i en kommentar i den israelske avisa i går. Videoen hun viser til, ble tatt opp søndag av sjefen for Al-Jazeeras kontor i Ramallah på Vestbredden, den respekterte journalistveteranen Walid al-Omari. Den viser israelske styrker som rykker inn i lokalene, kaster ut alle ansatte og konfiskerer alt utstyr. Al-Omari kunne ikke gjøre annet enn å filme hendelsen og spre den til verden. Likevel ble ikke stengningen av kanalens Ramallah-kontor nevnt i annet enn notiser i israelske medier søndag, skriver Saab. Hun etterlyser støtte og protest blant israelske journalister «fordi det som skjedde i Ramallah, også kan skje i Neveh Ilan og til og med i Tel Aviv».

«Raidet mot Al-Jazeera viser hvordan Israel tøyer sine fullmakter.»

Den israelske loven som åpner for å stenge Al-Jazeeras kontorer, ble stemt gjennom med solid flertall i Knesset i mai i år. Kort tid etter ble den Qatar-eide kanalens kontorer i Israel stengt. Kontorene i Ramallah ligger i område A på Vestbredden. Etter Osloavtalen skal den palestinske selvstyremyndigheten ha kontroll her, men raidet viser hvordan Israel tøyer sine fullmakter i den pågående krigen. Brysomme bilder av israelske bosettere som angriper palestinere vil framover blir færre og vanskeligere å spre. Framover vil det være opp til enkeltstående journalister å dokumentere den israelske hærens angrep i palestinske flyktningeleirer og nabolag. Det er også åpenbart målet: å hindre spredningen av bilder og fortellinger fra Vestbredden.

Den israelske medieloven gir regjeringen fullmakt til å stenge kanaler regjeringen definerer som en trussel mot nasjonal sikkerhet. Til nå har først og fremst arabiske og palestinske journalister vært målet, men loven kan også bli et verktøy brukt mot israelske journalister. Det er likevel altfor lenge å vente i 50 år før de prinsipielle sidene av Israels stenginger kommer på dagsordenen. Presseorganisasjoner verden over må nå gå sammen og fordømme Israels angrep på pressefriheten. Bare autoritære land sender spesialsoldater for å stenge tv-kanaler og skyte journalister.

Leder

Bukkene og havre­sek­ken

Ifølge finansminister Jens Stoltenberg har Norge et akutt behov for å mykne opp Oljefondets etiske rammeverk. På under en uke har han satt Etikkrådet på pause og nedsatt et utvalg for å vurdere fondets etiske retningslinjer. Utvalgets sammensetning tilsier en oppmykning. Utvalgsleder Svein Gjedrem har selv vært sentralbanksjef og finansråd, og i 2017 ledet han et utvalg som foreslo å skrote det stortingsoppnevnte tilsynsorganet til Norges Bank, representantskapet. Han ønsket en bank og et oljefond som var et hakk lenger unna Stortingets kontroll og innsyn. Den skandaløse ansettelsen av oljefondsjef Nicolai Tangen viste viktigheten av representantskapet.

I ekstase

Euforien i deler av den norske hovedstadspressa har vært til å ta og føle på etter at Jens Stoltenberg vendte tilbake til norsk politikk. Denne uka nådde den nye, ekstatiske høyder. VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv har kappes om ordbokas superlativer i omtalen av Oljefond-vedtaket i Stortinget, som setter Etikkrådet på pause. Arbeiderpartiet har, på oppdrag fra finansministeren, sikret flertall med Høyre, Frp, KrF og Senterpartiet for å sette til side Etikkrådet mens dagens etiske regelverk gjennomgås. Målet er en oppmykning. Stoltenberg har nemlig fått for seg at investeringene i de største amerikanske teknologiselskapene kan rammes av dagens etiske regningslinjer. Slikt får den borgerlige Oslo-pressa til å sprette sjampanjekorkene.

En historisk valgseier

Den radikale, unge sosialisten Zohran Mamdani ble natt til i går valgt til ordfører i New York, og det attpåtil med et av de mest solide mandatene på lang tid. Han blir borgermesteren som har fått flest stemmer bak seg siden 1965, og nesten like langt tilbake må vi gå for å finne like høy valgdeltakelse. New York, USAs største by og kapitalismens høyborg over noen, skal i årene som kommer, styres av en selverklært sosialist. I sin seierstale valgnatta tegnet Mamdani ut en ny politisk vei for det demokratiske partiet, som ligger godt til venstre for den sittende, næringsvennlige partieliten. Han sa at for mange arbeidsfolk ikke lenger kjenner seg igjen i partiet, og at altfor mange har gått til høyre for å finne svar. Mamdani peker ut en annen retning: «Vi skal ikke lenger måtte åpne en historiebok for finne bevis for at demokrater kan våge å være storslagne.» Talen gir en pekepinn på hvilke deler av historien det er Mamdani har lest seg opp på.