Leder

Opptrapping mot krig

USA forbereder seg på krig med Kina til tross for farene for atomkrig. Sjefen for US Navys operasjoner, admiral Lisa Franchetti, lanserte i forrige uke en plan for krig med Kina innen 2027. I et intervju med Associated Press sier hun at målet er å ha 80 prosent av styrkene kampklare til enhver tid. «Hvis nasjonen kaller på oss, kan vi trykke på knappen.»

«Ropene fra hauker som er villige til å slippe løs en storkrig, lyder sterkere og sterkere.»

Verden forbereder seg på ny storkrig, og atomvåpen er en integrert del av planene. I juni i år sa Vladimir Putin at Russland vil starte produksjon og stasjonering av mellom- og kortdistansemissiler som svar på tilsvarende amerikanske utplasseringer i Europa. Det kan inkludere missilsystemet Iskander-1000, som gjør det mulig å nå nesten halvparten av europeiske land og dekke hele Øster­sjøen fra baser i Smolensk. Seniorforsker Sverre Lodgaard ved Nupi skriver i Dagsavisen at USA nå vil stasjonere nye missiler ved det amerikanske hovedkvarteret i Wiesbaden i Tyskland. Dark Eagle-missilet har en hastighet 17 ganger lydens og en rekkevidde på 2700 kilometer. Europa står på terskelen til «en formidabel bølge av nye våpen i offensivt orienterte forsvarssystemer. I kritiske situasjoner kan slike systemer bli ustabile, for hvis man begynner på tro at krigen ikke kan unngås, vil det være store fordeler ved å angripe først», skriver Sverre Lodgaard.

Ingen kjenner de neste årenes utvikling i amerikansk politikk, men ropene fra hauker som er villige til å slippe løs en storkrig for å stoppe den økonomiske utfordringen fra Kina, lyder sterkere og sterkere. I en slik situasjon er det underlig at Norge og andre nordiske land så skjødesløst har gitt USA direkte tilgang til militære baser på eget territorium. De er ikke en del av Nato-samarbeidet, som i hvert fall på papiret gir oss en form for medbestemmelse. I et gitt scenario, der en amerikansk president slipper trossene og forfølger egne militære mål, kan militærbasene bli brukt for angrep eller provokasjoner i strid med våre interesser. I en verden der atomtrusselen øker, og krigsskyene tårner seg opp, er dette et svært ubehagelig og farlig sted å være.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.