Leder

Opptrapping mot krig

USA forbereder seg på krig med Kina til tross for farene for atomkrig. Sjefen for US Navys operasjoner, admiral Lisa Franchetti, lanserte i forrige uke en plan for krig med Kina innen 2027. I et intervju med Associated Press sier hun at målet er å ha 80 prosent av styrkene kampklare til enhver tid. «Hvis nasjonen kaller på oss, kan vi trykke på knappen.»

«Ropene fra hauker som er villige til å slippe løs en storkrig, lyder sterkere og sterkere.»

Verden forbereder seg på ny storkrig, og atomvåpen er en integrert del av planene. I juni i år sa Vladimir Putin at Russland vil starte produksjon og stasjonering av mellom- og kortdistansemissiler som svar på tilsvarende amerikanske utplasseringer i Europa. Det kan inkludere missilsystemet Iskander-1000, som gjør det mulig å nå nesten halvparten av europeiske land og dekke hele Øster­sjøen fra baser i Smolensk. Seniorforsker Sverre Lodgaard ved Nupi skriver i Dagsavisen at USA nå vil stasjonere nye missiler ved det amerikanske hovedkvarteret i Wiesbaden i Tyskland. Dark Eagle-missilet har en hastighet 17 ganger lydens og en rekkevidde på 2700 kilometer. Europa står på terskelen til «en formidabel bølge av nye våpen i offensivt orienterte forsvarssystemer. I kritiske situasjoner kan slike systemer bli ustabile, for hvis man begynner på tro at krigen ikke kan unngås, vil det være store fordeler ved å angripe først», skriver Sverre Lodgaard.

Ingen kjenner de neste årenes utvikling i amerikansk politikk, men ropene fra hauker som er villige til å slippe løs en storkrig for å stoppe den økonomiske utfordringen fra Kina, lyder sterkere og sterkere. I en slik situasjon er det underlig at Norge og andre nordiske land så skjødesløst har gitt USA direkte tilgang til militære baser på eget territorium. De er ikke en del av Nato-samarbeidet, som i hvert fall på papiret gir oss en form for medbestemmelse. I et gitt scenario, der en amerikansk president slipper trossene og forfølger egne militære mål, kan militærbasene bli brukt for angrep eller provokasjoner i strid med våre interesser. I en verden der atomtrusselen øker, og krigsskyene tårner seg opp, er dette et svært ubehagelig og farlig sted å være.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.