Leder

Opptrapping mot krig

USA forbereder seg på krig med Kina til tross for farene for atomkrig. Sjefen for US Navys operasjoner, admiral Lisa Franchetti, lanserte i forrige uke en plan for krig med Kina innen 2027. I et intervju med Associated Press sier hun at målet er å ha 80 prosent av styrkene kampklare til enhver tid. «Hvis nasjonen kaller på oss, kan vi trykke på knappen.»

«Ropene fra hauker som er villige til å slippe løs en storkrig, lyder sterkere og sterkere.»

Verden forbereder seg på ny storkrig, og atomvåpen er en integrert del av planene. I juni i år sa Vladimir Putin at Russland vil starte produksjon og stasjonering av mellom- og kortdistansemissiler som svar på tilsvarende amerikanske utplasseringer i Europa. Det kan inkludere missilsystemet Iskander-1000, som gjør det mulig å nå nesten halvparten av europeiske land og dekke hele Øster­sjøen fra baser i Smolensk. Seniorforsker Sverre Lodgaard ved Nupi skriver i Dagsavisen at USA nå vil stasjonere nye missiler ved det amerikanske hovedkvarteret i Wiesbaden i Tyskland. Dark Eagle-missilet har en hastighet 17 ganger lydens og en rekkevidde på 2700 kilometer. Europa står på terskelen til «en formidabel bølge av nye våpen i offensivt orienterte forsvarssystemer. I kritiske situasjoner kan slike systemer bli ustabile, for hvis man begynner på tro at krigen ikke kan unngås, vil det være store fordeler ved å angripe først», skriver Sverre Lodgaard.

Ingen kjenner de neste årenes utvikling i amerikansk politikk, men ropene fra hauker som er villige til å slippe løs en storkrig for å stoppe den økonomiske utfordringen fra Kina, lyder sterkere og sterkere. I en slik situasjon er det underlig at Norge og andre nordiske land så skjødesløst har gitt USA direkte tilgang til militære baser på eget territorium. De er ikke en del av Nato-samarbeidet, som i hvert fall på papiret gir oss en form for medbestemmelse. I et gitt scenario, der en amerikansk president slipper trossene og forfølger egne militære mål, kan militærbasene bli brukt for angrep eller provokasjoner i strid med våre interesser. I en verden der atomtrusselen øker, og krigsskyene tårner seg opp, er dette et svært ubehagelig og farlig sted å være.

Leder

Enorm risiko

I første episode av Klassekampens nye utenrikspodkast, «Debrif», forteller statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) at beslutninger i USA i dag blir tatt på en helt annen måte enn tidligere. Tradisjonelt diplomati er mindre relevant, og «små kretser på toppen tar alle substansielle avgjørelser». I forkant av angrepet på Iran ble kretsen snevret enda mer inn. Flere av president Donald Trumps aller nærmeste allierte advarte ham mot å gå til krig i tida før det første angrepet, viser en større sak i New York Times. Både utenriksminister Marco Rubio og visepresident J.D. Vance uttrykte sterk skepsis til de israelske lokkescenarioene om rask regimekollaps.

Vanskelige samtaler

Like etter at en avtale om våpenhvile var inngått mellom USA og Iran, angrep israelske bombefly Libanons hovedstad Beirut i det største koordinerte angrepet siden Iran-krigen startet. Over 200 mennesker er bekreftet døde, og mer enn tusen mennesker ble skadet i angrepet. Ettersom folk like før hadde hørt at en våpenhvile var inngått, var det ingen som forventet et slikt angrep. Det var ikke varslet, og derfor var boligblokkene som ble truffet, mange så høye som 10–12 etasjer, fulle av folk. Ødeleggelsene er enorme. Angrep i denne størrelsesorden midt i boligområder viser for det første den enorme ringeakten dagens israelske regjering har for folkerett og menneskeliv. For det andre viser angrepene at Israels myndigheter gjør som det passer dem selv, uten å ta hensyn til hva omverdenen måtte mene – ei heller ikke USA.

Kamp mellom fraksjoner

I gårsdagens avis kritiserer gruppe­leder i Rødt Oslo Siavash Mobasheri egen partiledelse. Han mener Rødt-­ledelsen behandler Mímir Kristjánsson mildere enn Rød Ungdom, som har fått sterk offentlig kritikk for å spøke med politiske drap og terror. Medieomtale av ungdomspartiets landsmøte blir også sett negativt på. I et opprop før landsmøtet ber Mobasheri og en rekke andre Rødt-tillitsvalgte Rødt-ledelsen slutte å kritisere ungdomspartiet offentlig: «Hvorfor kaster folk i partiet stadig sine egne ungdommer til ulvene i mediene og kommentarfeltene», spør oppropet. Det er harde ord, og de dekker delvis over at konflikten i moder- og ungdoms­partiet ikke egentlig går mellom voksne og ungdommer, men handler om ulike politiske fraksjoner med avvikende syn på hva Rødt skal være. Skal partiet være en maktfaktor i dagens Norge, med mål om å flytte posisjonene fram for samfunnsgruppene partiet kjemper for? Eller skal det være et parti som prioriterer grasrot og aktivisme, men skyr posisjoner, makt og samarbeid innenfor det parlamentariske systemet? I moderpartiet er den første forståelsen i dag godt etablert. Fløyen som i dag styrer Rød Ungdom, står for det motsatte synet.