Leder

Opptrapping mot krig

USA forbereder seg på krig med Kina til tross for farene for atomkrig. Sjefen for US Navys operasjoner, admiral Lisa Franchetti, lanserte i forrige uke en plan for krig med Kina innen 2027. I et intervju med Associated Press sier hun at målet er å ha 80 prosent av styrkene kampklare til enhver tid. «Hvis nasjonen kaller på oss, kan vi trykke på knappen.»

«Ropene fra hauker som er villige til å slippe løs en storkrig, lyder sterkere og sterkere.»

Verden forbereder seg på ny storkrig, og atomvåpen er en integrert del av planene. I juni i år sa Vladimir Putin at Russland vil starte produksjon og stasjonering av mellom- og kortdistansemissiler som svar på tilsvarende amerikanske utplasseringer i Europa. Det kan inkludere missilsystemet Iskander-1000, som gjør det mulig å nå nesten halvparten av europeiske land og dekke hele Øster­sjøen fra baser i Smolensk. Seniorforsker Sverre Lodgaard ved Nupi skriver i Dagsavisen at USA nå vil stasjonere nye missiler ved det amerikanske hovedkvarteret i Wiesbaden i Tyskland. Dark Eagle-missilet har en hastighet 17 ganger lydens og en rekkevidde på 2700 kilometer. Europa står på terskelen til «en formidabel bølge av nye våpen i offensivt orienterte forsvarssystemer. I kritiske situasjoner kan slike systemer bli ustabile, for hvis man begynner på tro at krigen ikke kan unngås, vil det være store fordeler ved å angripe først», skriver Sverre Lodgaard.

Ingen kjenner de neste årenes utvikling i amerikansk politikk, men ropene fra hauker som er villige til å slippe løs en storkrig for å stoppe den økonomiske utfordringen fra Kina, lyder sterkere og sterkere. I en slik situasjon er det underlig at Norge og andre nordiske land så skjødesløst har gitt USA direkte tilgang til militære baser på eget territorium. De er ikke en del av Nato-samarbeidet, som i hvert fall på papiret gir oss en form for medbestemmelse. I et gitt scenario, der en amerikansk president slipper trossene og forfølger egne militære mål, kan militærbasene bli brukt for angrep eller provokasjoner i strid med våre interesser. I en verden der atomtrusselen øker, og krigsskyene tårner seg opp, er dette et svært ubehagelig og farlig sted å være.

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.