Leder

Skaper tillit

Ap-leder Jonas Gahr Støre viet hele talen på partiets landsstyremøte i går til regjeringens milliardsatsing på kriminalitetsbekjempelse. Ap og Sp er jaggu ikke noe mindre tøffe mot kriminalitet enn Frp, var budskapet. En rekke hendelser den siste tida har vist at gjengvolden øker. Oppgjør mellom bander har rystet flere lokalsamfunn og skapt utrygghet. Støre siterte fra Oliver Lovrenskis bok «Da vi var yngre», der det heter: «vi skulle bli 2pac og zlatan og jordan og tyson og elden og banksy og gründer som musk så det var ikke drømmer vi mangla men håp og derfor vi er her i dag og blir chapo». Vi er altså kommet dit at norsk ungdom sammenlikner seg med den meksikanske narkobaronen ‘El Chapo’, sa Støre.

«Hvordan havnet vi her, spurte Jonas Gahr Støre (Ap).»

Norge er foreløpig på et helt annet sted enn Sverige, men det er en utbredt frykt for at utviklingen kan gå i samme retning. Støre har helt rett når han sier bandeoppgjørene skaper en utrygghet som er gift for våre samfunn. Et av de viktigste tillitsskapende tiltakene er tilstedeværende politi i utsatte bydeler, slik det har vært den siste tida på Grønland i Oslo, en av de viktigste åpne scenene for narkotikaomsetning i landet. Samtidig setter regjeringen av penger til å doble kapasiteten i ungdomsfengslene og opprette et hurtigspor for rask reaksjon på kriminalitet begått av ungdom mellom 15 og 18 år. Dette er sannsynligvis et klokt og politisk nødvendig trekk, som markerer at trygghet og gode oppvekstvilkår er en kjerneverdi for arbeiderbevegelsen og den politiske sentrum-venstre-alliansen.

Vi er redd neste sak i oppdemmingsstrategien overfor høyresida blir innvandringspolitikken. Anslag fra de nasjonale statistikkbyråene viser at Norge, justert for befolkningen, vil ha den største innvandringen i Norden fra ikke-vestlige land de neste tiårene. Fram til 2030 skal antallet innvandrere til Norge født i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa (utenfor EU) øke med nesten 97.000, ifølge Statistisk sentralbyrås tall. Å utforme en innvandringspolitikk som er human og i tråd med menneskerettighetene – og som bidrar til integrering, solidaritet og antirasisme – samtidig som den gir trygghet og forutsigbarhet, kan bli en større politisk utfordring for venstresida enn den relative enigheten som nå råder i kriminalitetspolitikken.

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.