Leder

Følger USAs interesser

Mari Skurdal

De nordiske rikskringkasterne sendte forrige uke en felles, utenrikspolitisk tv-debatt hvor blant andre den finske, svenske, danske og norske utenriksministeren deltok. Sentralt sto Nordens svar på krigføringen i Ukraina, Nato-garantien i Trump-æraen og de nye, bilaterale avtalene om såkalt omforente områder, hvor amerikanske soldater får utvidede fullmakter på baser i nordiske land. De fire forsvarsministrene svarte talepunktaktig på om valget av en ytterliggående president i USA vil påvirke sikkerhetsgarantien i Nato. De framsto langt tryggere da de samstemt slo fast at Europa og Norden framover må ta større ansvar for egen sikkerhet. Men hva betyr det? Som Russland-kjenner Julie Wilhelmsen påpekte under debatten, er det langt fra sikkert at Kreml har territoriale ambisjoner utover å sikre seg innflytelse i tidligere Sovjetrepublikker. Vår etterretningstjeneste anser ikke at et russisk militærangrep står på trappene, verken på kort eller lang sikt.

«Resten av Nato følger lydig etter.»

Det som derimot står på trappene, er et storstilt norsk bidrag til en amerikansk-australsk militærøvelse i Indo-Stillehavet neste år. Norge sender en fregatt og et til nå ukjent større bidrag. USA har pekt ut Kina som en militær og sikkerhetspolitisk trussel, og resten av Nato følger lydig etter. Det innebærer at Norge reduserer muligheten til å forsvare eget territorium militært i store deler av 2025. Bidraget følger et kjent mønster: Nato-allierte bidrar til USAs utenrikspolitiske formål fordi det anses å være nøkkelen til militæralliansens sikkerhetsgaranti. Natos militære opptrapping og krigføring out-of-area er ikke et historisk tilbakelagt stadium, og det er åpenbart heller ikke vår tilbøyelighet til å bidra til militær opptrapping i områder hvor vi i utgangspunktet ikke har felles interesser med amerikanerne.

Det er krig i Europa, gjentar norske politikere og får historiske summer til militær opprusting. Det er forstemmende at disse midlene brukes til å trappe opp en allerede lettantennelig situasjon i Sørøst-Asia, framfor å styrke et felles, nordisk forsvar. Et sterkere Nato i Norden bør si høylytt nei til nye, katastrofale out-of-area-kriger. I stedet går de sammen om et servilt «Yes, sir!».

Leder

Skattekutt?

Arbeiderpartiet har lansert skattekutt som oppskriften for å møte folks bekymringer med dyrtid og økt rente. Skattepolitikken er det sentrale redskapet for omfordeling, men det er et åpent spørsmål hvor effektivt det lindrer effekten av den sterke prisveksten, som vi har sett på strøm, mat og drivstoff. Hvis målet er å hjelpe dem som virkelig trenger det, kan avgiftskutt, prisregulering eller endring av Norges Banks mandat og rentepolitikk være vel så effektivt som breie – og marginale – kutt i inntektsskatten. For familier som sliter med å få endene til å møtes, handler det om balansen mellom inntektene på den ene sida og de løpende utgiftene på den andre. Det gjelder å ha penger nok til å betale de viktigste regningene – til bolig, energi og mat. Å øke inntektene, som har skjedd i de siste lønnsoppgjørene, har vært svært positivt, det samme har reduserte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Men like viktig er det å gjøre noe med de store utgiftsdriverne.

Bjørgulv Braanen

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein