Leder

Følger USAs interesser

Mari Skurdal

De nordiske rikskringkasterne sendte forrige uke en felles, utenrikspolitisk tv-debatt hvor blant andre den finske, svenske, danske og norske utenriksministeren deltok. Sentralt sto Nordens svar på krigføringen i Ukraina, Nato-garantien i Trump-æraen og de nye, bilaterale avtalene om såkalt omforente områder, hvor amerikanske soldater får utvidede fullmakter på baser i nordiske land. De fire forsvarsministrene svarte talepunktaktig på om valget av en ytterliggående president i USA vil påvirke sikkerhetsgarantien i Nato. De framsto langt tryggere da de samstemt slo fast at Europa og Norden framover må ta større ansvar for egen sikkerhet. Men hva betyr det? Som Russland-kjenner Julie Wilhelmsen påpekte under debatten, er det langt fra sikkert at Kreml har territoriale ambisjoner utover å sikre seg innflytelse i tidligere Sovjetrepublikker. Vår etterretningstjeneste anser ikke at et russisk militærangrep står på trappene, verken på kort eller lang sikt.

«Resten av Nato følger lydig etter.»

Det som derimot står på trappene, er et storstilt norsk bidrag til en amerikansk-australsk militærøvelse i Indo-Stillehavet neste år. Norge sender en fregatt og et til nå ukjent større bidrag. USA har pekt ut Kina som en militær og sikkerhetspolitisk trussel, og resten av Nato følger lydig etter. Det innebærer at Norge reduserer muligheten til å forsvare eget territorium militært i store deler av 2025. Bidraget følger et kjent mønster: Nato-allierte bidrar til USAs utenrikspolitiske formål fordi det anses å være nøkkelen til militæralliansens sikkerhetsgaranti. Natos militære opptrapping og krigføring out-of-area er ikke et historisk tilbakelagt stadium, og det er åpenbart heller ikke vår tilbøyelighet til å bidra til militær opptrapping i områder hvor vi i utgangspunktet ikke har felles interesser med amerikanerne.

Det er krig i Europa, gjentar norske politikere og får historiske summer til militær opprusting. Det er forstemmende at disse midlene brukes til å trappe opp en allerede lettantennelig situasjon i Sørøst-Asia, framfor å styrke et felles, nordisk forsvar. Et sterkere Nato i Norden bør si høylytt nei til nye, katastrofale out-of-area-kriger. I stedet går de sammen om et servilt «Yes, sir!».

Leder

Folke­mord­hensikt

I desember 2023 anla Sør-Afrika sak mot Israel for brudd på folkemord­konvensjonen ved Den internasjonale domstolen (ICJ). Saken pågår fortsatt, men domstolen har pålagt Israel å gjennomføre midlertidige tiltak for å forhindre et folkemord på Gazastripa. Blant annet krever domstolen at Israel sikrer uhindret humanitær hjelp til befolkningen og at landet «skal treffe alle mulige tiltak for å forhindre og straffe direkte og offentlige oppfordringer til å begå folkemord av palestinere i Gaza». Det har lenge vært klart at humanitær hjelp ikke slipper uhindret fram. Israelske myndigheter gjør heller ikke noe for å hindre og straffe direkte oppfordringer til folkemord. Årsaken er at oppfordringene kommer fra regjeringen selv. I nylig innspilt podkastintervju oppfordrer Israels sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir til målrettede drap på palestinere på Gazastripa.

Mari Skurdal

Et helvete av vår støpning

Lørdag var det fem år siden Taliban-krigere rykket inn i Afghanistans hovedstad Kabul og gjenerobret kontrollen over landet, 20 år etter at de ble styrtet av en internasjonal koalisjon der også norske soldater deltok. Nato-uttrekningen av landet i august og september 2021 har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som et ydmykende nederlag for alliansen, og en demonstrasjon av begrensningene i hva Vesten er i stand til å oppnå med sin materielt overlegne militærmakt. I de fem årene som har gått siden den gang har mange av de samme landene likevel fortsatt det som i praksis utgjør en økonomisk blokade av Afghanistan, med et uttalt mål om å påvirke utviklingen i landet gjennom å legge press på styresmaktene. Situasjonen i dagens Afghanistan er dyster. Magasinet The Economist, som har dedikert sin siste utgave til en lang reportasje fra landet, skriver i en lederartikkel at musikk er forbudt, og at Talibans moralpoliti fysisk straffer menn som har for kort skjegg, mens kvinner er utestengt fra arbeidsplasser og universiteter og ikke får lov å reise fritt uten følge. Samtidig er det viktig å huske på at denne tragiske situasjonen ikke skyldes Vestens fravær, men vel så mye er en konsekvens av vår krigføring. Som østerriksk-afghanske Emran Feroz påpeker hos nettstedet Zeteo, var det amerikanske droneangrep og dødsskvadroner som bidro til at «hele samfunn ble ødelagt, og tusenvis av sivile radikalisert i prosessen». Det er lite som tyder på at USA har tatt lærdom av nederlaget i Afghanistan, og våpenlobbyen vil nok sørge for at det forholder seg sånn i overskuelig framtid.

Ole Øyvind Sand Holth

Ansvar­lighet

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året.

Bjørgulv Braanen