Leder

Følger USAs interesser

Mari Skurdal

De nordiske rikskringkasterne sendte forrige uke en felles, utenrikspolitisk tv-debatt hvor blant andre den finske, svenske, danske og norske utenriksministeren deltok. Sentralt sto Nordens svar på krigføringen i Ukraina, Nato-garantien i Trump-æraen og de nye, bilaterale avtalene om såkalt omforente områder, hvor amerikanske soldater får utvidede fullmakter på baser i nordiske land. De fire forsvarsministrene svarte talepunktaktig på om valget av en ytterliggående president i USA vil påvirke sikkerhetsgarantien i Nato. De framsto langt tryggere da de samstemt slo fast at Europa og Norden framover må ta større ansvar for egen sikkerhet. Men hva betyr det? Som Russland-kjenner Julie Wilhelmsen påpekte under debatten, er det langt fra sikkert at Kreml har territoriale ambisjoner utover å sikre seg innflytelse i tidligere Sovjetrepublikker. Vår etterretningstjeneste anser ikke at et russisk militærangrep står på trappene, verken på kort eller lang sikt.

«Resten av Nato følger lydig etter.»

Det som derimot står på trappene, er et storstilt norsk bidrag til en amerikansk-australsk militærøvelse i Indo-Stillehavet neste år. Norge sender en fregatt og et til nå ukjent større bidrag. USA har pekt ut Kina som en militær og sikkerhetspolitisk trussel, og resten av Nato følger lydig etter. Det innebærer at Norge reduserer muligheten til å forsvare eget territorium militært i store deler av 2025. Bidraget følger et kjent mønster: Nato-allierte bidrar til USAs utenrikspolitiske formål fordi det anses å være nøkkelen til militæralliansens sikkerhetsgaranti. Natos militære opptrapping og krigføring out-of-area er ikke et historisk tilbakelagt stadium, og det er åpenbart heller ikke vår tilbøyelighet til å bidra til militær opptrapping i områder hvor vi i utgangspunktet ikke har felles interesser med amerikanerne.

Det er krig i Europa, gjentar norske politikere og får historiske summer til militær opprusting. Det er forstemmende at disse midlene brukes til å trappe opp en allerede lettantennelig situasjon i Sørøst-Asia, framfor å styrke et felles, nordisk forsvar. Et sterkere Nato i Norden bør si høylytt nei til nye, katastrofale out-of-area-kriger. I stedet går de sammen om et servilt «Yes, sir!».

Leder

Garantist for sosial likhet

Den nordiske modellen framheves ofte internasjonalt som en suksesshistorie fordi den kombinerer relativt små lønnsforskjeller med velstand og vekst. I en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Journal of Economic Literature, tidligere omtalt i Dagens Næringsliv, har professor Kjell G. Salvanes ved Norges Handelshøyskole, professor Magne Mogstad ved University of Chicago og professor Gaute Torsvik ved Universitetet i Oslo lett etter årsakene til at inntektsforskjellene i Norden er så mye mindre enn i USA og Storbritannia. Studien konkluderer med at det ikke først og fremst er omfordeling via skattesystemet eller gode velferdsordninger som er årsaken til de små inntektsforskjellene i Norden, men selve systemet for lønnsdannelse, med koordinerte lønnsoppgjør på tvers av bransjer og yrkesgrupper. I USA og Storbritannia, som har mye lavere organisasjonsgrad og svakere fagbevegelse, skjer lønnsfastsettelsen først og fremst i den enkelte bedrift, mens det er større grad av samordning i nordiske land, som frontfagsmodellen i Norge, der industrien gir føringer for lønnsdannelsen også i andre sektorer. Forskerne anslår at 70 prosent av forskjellen i lønnsulikhet mellom USA og Norden skyldes denne modellen for lønnsfastsettelse, som har gitt en sammenpresset lønnsskala, der de høyest utdannete relativt sett får mindre uttelling, samtidig som breie arbeidstakergrupper, inkludert de lavest lønte, kommer bedre ut. Den sammenpressede lønnsstrukturen gjør at vi i Norden lever noenlunde det samme livet, enten vi er akademikere, sykepleiere, håndverkere eller jobber i industrien. Vi kan reise på ferie til de samme stedene, og barna har stort sett de samme mulighetene.

Bjørgulv Braanen

Norgespris er nødvendig

Fra Senterpartiet gikk ut av regjering i vinter, gikk det bare noen få timer før Jonas Gahr Støre presenterte sin nye strømstøtteordning til husholdningene: Norgespris kom seint, men, for regjeringens del, godt. Støtteordningen gir forbrukere mulighet til å binde strømprisen til 50 øre per kilowattime, pluss avgifter. Innføringen parkerte et betent strømprisopprør og var avgjørende for å få regjeringen gjenvalgt. Men ikke alle er fornøyd. EØS-avtalens overvåkingsorgan Esa har utfordret støtteordningen i flere omganger. Til tross for at flere departementer har måttet bruke store ressurser og laget dokumenter på hundrevis av sider for å besvare Esas innsigelser siden innføringen i fjor, er ikke Esas byråkrater fornøyd.

Jo Røed Skårderud

En de facto aksept

«Dette var rett og slett en feil», sier Oljefondet etter at Morgenbladet denne uka avslørte at Nicolai Tangen har stilt opp i reklame for KI-selskapet Anthropic. På forespørsel fra selskapet om han kunne signere et ferdigskrevet skrytesitat for tjenesten «Claude for Finance», svarte Tangen «Great hearing from you and very happy to provide a quote». Sitatet fra Tangen hevder at Oljefondet har spart 213.000 arbeidstimer ved å ta i bruk KI-verktøyet Claude. Men som jussprofessorer og forskere påpeker i Morgenbladets artikkel, er det langt fra uproblematisk at en offentlig leder fremmer kommersielle interesser. Ikke minst klinger det dårlig at selskapet som får gratis reklame fra Oljefond-sjefen, arbeider sammen med Palantir om å utvikle kunstig intelligens for militær bruk. Konfrontert med kritikken slutter Oljefondet seg til: «Vi skulle ha sagt nei.

Mari Skurdal