Leder

Følger USAs interesser

Mari Skurdal

De nordiske rikskringkasterne sendte forrige uke en felles, utenrikspolitisk tv-debatt hvor blant andre den finske, svenske, danske og norske utenriksministeren deltok. Sentralt sto Nordens svar på krigføringen i Ukraina, Nato-garantien i Trump-æraen og de nye, bilaterale avtalene om såkalt omforente områder, hvor amerikanske soldater får utvidede fullmakter på baser i nordiske land. De fire forsvarsministrene svarte talepunktaktig på om valget av en ytterliggående president i USA vil påvirke sikkerhetsgarantien i Nato. De framsto langt tryggere da de samstemt slo fast at Europa og Norden framover må ta større ansvar for egen sikkerhet. Men hva betyr det? Som Russland-kjenner Julie Wilhelmsen påpekte under debatten, er det langt fra sikkert at Kreml har territoriale ambisjoner utover å sikre seg innflytelse i tidligere Sovjetrepublikker. Vår etterretningstjeneste anser ikke at et russisk militærangrep står på trappene, verken på kort eller lang sikt.

«Resten av Nato følger lydig etter.»

Det som derimot står på trappene, er et storstilt norsk bidrag til en amerikansk-australsk militærøvelse i Indo-Stillehavet neste år. Norge sender en fregatt og et til nå ukjent større bidrag. USA har pekt ut Kina som en militær og sikkerhetspolitisk trussel, og resten av Nato følger lydig etter. Det innebærer at Norge reduserer muligheten til å forsvare eget territorium militært i store deler av 2025. Bidraget følger et kjent mønster: Nato-allierte bidrar til USAs utenrikspolitiske formål fordi det anses å være nøkkelen til militæralliansens sikkerhetsgaranti. Natos militære opptrapping og krigføring out-of-area er ikke et historisk tilbakelagt stadium, og det er åpenbart heller ikke vår tilbøyelighet til å bidra til militær opptrapping i områder hvor vi i utgangspunktet ikke har felles interesser med amerikanerne.

Det er krig i Europa, gjentar norske politikere og får historiske summer til militær opprusting. Det er forstemmende at disse midlene brukes til å trappe opp en allerede lettantennelig situasjon i Sørøst-Asia, framfor å styrke et felles, nordisk forsvar. Et sterkere Nato i Norden bør si høylytt nei til nye, katastrofale out-of-area-kriger. I stedet går de sammen om et servilt «Yes, sir!».

Leder

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Ole Øyvind Sand Holth

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal