Leder

Ny skolegiv

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) la i går fram stortingsmeldingen «En mer praktisk skole» om femte til tiende trinn i grunnskolen. Nordtun har sittet elleve måneder i statsrådsstolen og har allerede snudd opp ned på skolepolitikken. Det har endelig kommet en voksen i Kunnskapsdepartementet, som ikke lar seg dupere av nymotens lingo fra alskens etater og kommersielle lobbyister. Borte er talepunktene om tidlig læring, testregime, hyperdigitalisering og flere timer i spesielt prioriterte fag. Det er ingen farbar vei å øke timeantallet, forlenge skoledagen eller utvide skoleåret. Veien til bedre læring går gjennom å løfte motivasjonen, styrke konsentrasjonen og bruke de timene man har.

«Det gir trivsel og mening å ha en trygg voksen på brua.»

Flere undersøkelser viser at motivasjonen faller når ungdommene begynner i femte klasse, ved innledningen til de litt strevsomme pubertetsåra. Motivasjonen holder seg lav ut ungdomsskolen, for så å ta seg opp i videregående. Den negative utviklingen i trivsel slår også ut i svakere skoleprestasjoner. Flere enn før presterer på det laveste nivået, og elever med flerspråklig bakgrunn blir hengende etter. Kjønnsforskjeller i lesing er ikke noe spesielt norsk fenomen, men den er større her enn i de fleste andre sammenliknbare land. Et av tiltakene for å øke trivselen og motivasjonen er å innføre valgfag i praktiske fag også på femte til sjuende trinn.

Helt sentralt i meldingen er satsing på praktisk opplæring, ikke bare i sløyd, men også i matte, norsk og naturfag. Det gir økt trivsel, motivasjon og læreutbytte. Elever som skal videre på yrkesfag i videregående, er stemoderlig behandlet på mange skoler. Tiende klasse fungerer som en slags førskole for studieforberedende, selv om over halvparten av elevene skal videre på yrkesfag. Hovedlinjene i meldingen er oppløftende og gir håp om at norsk skole igjen kommer på rett kurs, etter mange år med svevende kompetansemål, et oppblåst testregime, mislykket høyrepolitikk og misbruk av elever som digitale forsøkskaniner. Hvis Nordtun blir sittende, er det all grunn til å tro at søkningen til læreryrket også vil ta seg opp. Det gir trivsel, arbeidsro og mening å ha en trygg voksen på brua.

Leder

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først. Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt.

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.

Iranernes modige kamp

I en verdenspolitisk mørketid som denne, skinner lyspunktene ekstra klart. Det er umulig ikke å la seg imponere over motet til det iranske folket, som nå reiser seg mot landets prestestyre. Det startet som en protest blant studenter og butikkeiere mot økte priser, men har i løpet av to intense uker spredt seg til byer over hele landet. Demonstrantenes krav handler ikke lenger bare om billigere mat, men om at teokratiets dager må være talte. For oss som fritt kan gå ut i gatene og utbasunere våre politiske drømmer, er det vanskelig å fatte hva dette oppgjøret krever. Iranske myndigheter slår brutalt ned på protester.