Leder

Veblens pessimisme

Den norskættede amerikanske samfunnsøkonomen Thorstein Veblen så på mulighetene for sosial endring med dyp pessimisme. Det forteller et knippe akademikere som har spesialisert seg på Veblen i den eminente BBC-podkasten «In Our Time». Veblen vokste opp i et relativt egalitært norsk-amerikansk miljø i Midtvesten i USA i siste halvdel av 1800-tallet. Yrkeslivet viet han til å studere datidas ekstremt rike overklasse, som ikke arbeidet og hadde et enormt forbruk. Hvordan klarte mennesker, som artsmessig er innpodet til samarbeid og å hjelpe hverandre, å leve med så grelle økonomiske forskjeller? Veblens tid var preget av at noen styrtrike familier hadde enorm makt og rikdom, som de sløste på fester, luksusvarer og hus de knapt rakk å besøke. Behovet for forandring var enormt, men Veblen så dystert på muligheten for endring.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Leder

Mange og sterke

27. juni 1974 skapte 250 mennesker norsk historie på Universitetsplassen i Oslo. Modige og håpefulle ropte de ut sin enkle oppfordring: «Vær deg selv – elsk den du vil». Også i Bergen, Drøbak, Bodø og Trondheim ble pride markert på norsk for første gang den dagen. Tradisjonen skriver seg fra USA. I 1969 brøt det ut demonstrasjoner ved homobaren Stonewall i New York, der politiet over lengre tid hadde trakassert gjestene.

Et inhumant vendepunkt

Den private stiftelsen Israel har gitt i oppdrag å dele ut nødhjelp på Gazastripa, er livsfarlig for palestinere. Til nå er over 500 mennesker drept og nesten 4000 såret i forsøket på å skaffe seg mat. Leger Uten Grenser kaller ordningen «et blodbad forkledd som humanitær hjelp». Philippe Lazzarini, sjefen for FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (Unrwa), kaller ordningen avskyelig og «en dødsfelle som koster flere liv enn den redder». Israel forbyr Unrwa og andre hjelpeorganisasjoner å distribuere mat. Dermed er organisasjonen Gaza Humanitarian Foundation aleine om oppdraget i det okkuperte og krigsherjede området.

Ydmykende fore­stil­ling

Nato-medlemskapet har aldri vært gratis, men prisen medlemslandene betaler for den transatlantiske sikkerhetsgarantien, har aldri vært høyere enn på denne ukas Nato-toppmøte i Haag. USAs president Donald Trump har i årevis klagd på at Europa tar en for liten del av regningen for Natos militære kapasiteter. Før et Nato-møte i 2018 krevde han at europeiske Nato-land skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte kravet til 4 prosent, før det før årets møte var hevet til 5 prosent av BNP innen 2035. I Haag aksepterte samtlige 32 Nato-land kravet, og bare Spanias statsminister Pedro Sánchez uttrykte fortjenstfullt motstand og sa det ville gå hardt utover velferden. I realiteten tillater europeiske Nato-land nå at USA dikterer deres budsjetter. Det er selvfølgelig fullstendig uholdbart.