Leder

En norsk snuoperasjon

Universitetet i Oslo har tildelt historieprofessor Hilde Henriksen Waage formidlingsprisen for å være «en tydelig, kritisk og balansert formidler av Midtøstens politiske historie». Uniforums intervju med Waage i forbindelse med tildelingen sier mye om Waage som akademiker og forsker, men vel så mye om endringer i norske holdninger til situasjonen i Midtøsten de siste tre tiårene. Historieprofessoren har forsket på norsk politikk overfor Israel og Palestina, og da særlig på Oslo-avtalen. Mens Norge lenge dyrket bildet av seg selv som en upartisk, fredssøkende mekler, mente Waage at avtalen befestet Israels sterke posisjon og presset den svakere parten, palestinerne. Det var upopulære påpekninger, og det fikk Waage merke: «Det har virkelig blåst orkan. Jeg har hatt politibeskyttelse. Jeg er forsøkt slått ned på gata. Familien min har mottatt voldsomme mengder truende telefoner», sier hun til Uniforum. Men etter hvert som den norske folkemeningen har innsett at palestinerne er en svak og presset part, så har de voldsomme motreaksjonene avtatt. Det må være til stor lettelse for Waage og hennes familie.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Leder

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.

En nødvendig helom­vending

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.

I revers

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman her i avisa i går. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger. Zucman viser at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati.