Det kom en bok til redaksjonen i forrige uke, tilsendt med bud, og den var tjukkere enn alle de andre bøkene som kom til redaksjonen den uka. Posthylla den bare så vidt fikk plass i, så ut til å knele under vekten av den, og da vi bar den gjennom gangene og inn på kontoret, der vi la den sammen med de andre samtidsromanene som utkommer i disse dager, var det ikke til å komme bort fra at de andre bøkene i bunken så puslete ut til sammenlikning, de liknet brosjyrer og pamfletter. Det var Johan Harstads roman «Under brosteinen, stranden!», og nå, få dager før lansering, sitter vi her med Harstad i en bakgård på Skillebekk. Med den demonstrativt tjukke boka liggende på bordet foran oss må vi nesten stille dette intervjuets mest konfronterende spørsmål.
– Romanen din er på nesten tusen sider. Hvordan forsvarer du det?
– Det er nesten umulig å forsvare det å gi ut en bok i det hele tatt! Det er pretensiøse greier, bare det å forvente at noen skal bry seg, om du så bare har skrevet 20 sider. Sidetallet er ikke en del av regnestykket. Jeg tenker at man bruker så mange sider som man trenger. Det er ikke noen leseplikt i dette, det er ingen som krever av en at en må pløye seg gjennom alt dette, sier Johan Harstad.
Protest og fantasi
Det er sant: Vi lever i leselyststrategienes tid, leseplikt fins ikke. Dessuten, eller likevel, er det fristende å komme med en spådom; det er ikke urimelig å se for seg at «Under brosteinen, stranden!» er en bok som vil bli lest – fra perm til perm, på nytt og i filler, av veldig mange og av stor lyst. Det er en viltvoksende, grenseoverskridende kollektivroman med et mylder av fortellere og karakterer, noe som gjør den utfordrende å sammenfatte, men tvers gjennom gøy å lese. «Under brosteinen, stranden!» er en roman der spioner og terrorister møter sosialrealistiske skildringer av opprørsk ungdomstid og oppløste familier, der store visjoner og ideer møter desillusjon og sammenbrudd, der psykiatri og paranoia møter virkelighetsoverskridende mysterier – pluss kjærlighet, pluss partikkelfysikk, pluss hunder, for bare å nevne noe.
– Av en eller annen grunn tenker jeg på dette som en protestroman, uten at jeg helt vet hva den protesterer mot, sier Harstad.
– Eller, det vet jeg jo. Jeg ville at romanen skulle være en roman for folk som er interessert i å sitte alene i et rom og lese en bok. Jeg ville bare skrive den helt på egne premisser, uten å gå i kompaniskap med noen eller noe. For jeg er egentlig ganske usikker på om dette er en bok som vil være like lett å utgi på et forlag om ti år. Kanskje den da må deles opp, kanskje kronologien må være rett fram.
– Så du tenkte det var en slags siste sjanse?
– Ja, hvem vet hvordan verden ser ut om ti år, men jeg frykter at det snart ikke går lenger. Så da er vel boka en slags protest mot frykten for kompleksitet og refleksjon, mot trenden med absolutt distraksjon. Og så er boka et vemodig minne og et kjærlighetsbrev til livet slik det en gang var.
Hard brostein, myk sand
Protesten fins også i romanens tittel, den litt merkelige ordsammenstillingen «Under brosteinen, stranden!». Tittelen peker ikke bare på at romanen handler om en faktisk brostein med magiske egenskaper (vi kommer snart til det), den er også et slagord som ble ropt i gatene under studentopprøret i Paris. Da studentene laget barrikader og rev opp brosteiner i gatene, oppdaget de at det lå sand i laget like under brosteinen; de så det som et symbol på at forandring kunne skje. Sanden og brosteinen består av det samme.
Slagordet plukkes opp av tenåringsjenta Ebba, en av romanens bærende karakterer og et sentralt medlem av en ungdomsgjeng som vanker i industri- og boligområdet Forus i Stavanger på 1990-tallet.
– Jeg synes det er et fantastisk vakkert slagord. Det peker mot at noe annet er mulig enn det bestående. Det fins på en måte noe mindre og mykere under alt det harde. Det er en så sterk optimisme i det. Og det var viktig at boka skulle ha et islett av håp i seg; at den også kunne vise fram sånne banale ting som at to mennesker møtes når de er 15–16 år og at de kan leve livet sitt sammen. Det fins ting av verdi, som er verdt å kjempe for.
Industri og villa
Forus er et slags geografisk brennpunkt for «Under brosteinen, sanden!», og det er et underlig sted i romanen. Harstad har vokst opp der selv, i et boligfelt som grenset mot et industrielt ikke-land, et sted der man kunne krysse en plen og en gressbane og komme over forlatte hus og tomme lagerbygninger, med den auraen det inngir.
– Det var ikke et spesielt spennende sted å vokse opp, så i et forsøk på å løfte oss opp, eller kompensere for det, tror jeg vi mytologiserte stedet på ett eller annet vis, for å gi det en verdi. Det var litt uklart for meg i mange år, det landskapet, men da jeg skrev romanen følte jeg at jeg fikk kontakt med området igjen. Det fikk den litt mytiske schwungen over seg. Jeg oppdaget for eksempel at det hadde en del til felles med landskapet i Tarkovskys film «Stalker».
I «Stalker» fins det et rom som kan oppfylle alle dine ønsker; i romanens Forus fins det en liknende sprekk av noe uforklarlig; en brostein som lar deg erfare flerfoldige liv.
Men for å først sammenfatte bare en liten del av romanen som denne brosteinen inngår i: På 1990-tallet vanker Ebba på Forus med Ingmar, Jonatan og Peter; de tråkker formålsløst rundt i gatene, hører på musikk i kjellerstuene, planlegger livet som om de venter på noe egentlig, selv om alt har begynt. Men i randsonen av vennegjengen skjer det store ting: Forus er også et sentrum for det visjonære «Kubikel»-prosjektet, en atomreaktor i Stavanger som med et nærmest utopisk framtidshåp prøver å få fusjon til å fungere. Prosjektet er ledet av Ebbas far, den stadig mer desillusjonerte kjernefysikeren Edvard Hella – for utopiene forvitrer og den grenseløse optimismen som en gang gjorde Kubikel mulig, tilhørte en annen tidsånd. På 2000-tallet avgår Kubikel ved politisk kvelningsdød, og mens Hella til slutt ikke har annen jobb igjen enn å holde oppsyn med radonmålinger i Stavanger, stiger svigersønnen Ingmar, Ebbas kjæreste, partikkelfysiker, i gradene på sin arbeidsplass. Han og familien har flyttet til den lille byen Pori i Finland, der Ingmar deltar i utbyggingen av Onkalo, det finske anlegget for sluttforvaring av brukt kjernebrensel for kjernekraftverk. Det er et sted som er bygget for å lagre livsfarlig avfall i hundretusenvis av år; en tidshorisont langt utenfor vår fatteevne.
Slik står kjernekraft sentralt i romanen, fisjon og fusjon, og den blir en inngang til romanens virkelige tema, nemlig oppløsningen av tid.
– Det er som om tida ikke er helt på vår side. Jeg prøver å ikke høres slagordaktig ut, men dette er et litt viktig poeng i romanen. Absolutt alle karakterene i boka har på ett eller annet vis problemer med tiden. De har for mye av den eller for lite av den. Plutselig står tida stille, sjanser glipper, folk forsvinner. Og her kommer også denne … tingen inn. Som en potensiell løsning.
Tid med knute på
Tingen, som også kalles artefakten eller brosteinen i romanen, er romanens magiske element; vi møter den når gjengen kommer over den i et forlatt hus, men i romanens gang følger vi gjenstanden gjennom en rekke geografiske tråder, fra Sovjet til Polen til Shanghai til Sør-Atlanterhavet, med et foruroligende geopolitisk bakteppe. Det brosteinen åpner for, er som en forvrengt variant av tidsknuten i Solvej Balles sjubindsverk «Om utregning av romfang» der tiden har gått i stå, og hovedpersonen gjennomlever den samme dagen på nytt og på nytt. I «Under brosteinen, stranden!» er tidsknuten i stedet en superspeed-variant: Den som tar på den, vil erfare et helt liv i hele dets fylde på bare sju minutter. De som gjør det i romanen, blir aldri de samme igjen.
– Hvor kom ideen fra?
– Jeg er faktisk usikker. Men jeg har hatt en sånn brostein liggende på skrivebordet i mange år, den er blitt brukt til alt fra å ha foten på til å holde ting på plass.
Brosteinen i romanen er ikke en brostein, men noe som likner. Du kan se for deg dette: at du en dag kommer borti en gjenstand, og så går du hjem. Du spiser middag, legger deg og våkner til en ny dag. Og enda en dag, og en ny uke, og et nytt år. Du ser barna dine vokse opp, skifter jobb og flytter langt, skiller deg og gifter deg igjen, du blir eldre og eldre, og til slutt gammel. Så dør du av sykdom, med de nærmeste rundt deg. Og hva skjer idet døden inntreffer? Poff, brått står du der igjen, og holder ved den samme gjenstanden du en gang kom borti, for et helt liv siden. Det du trodde var livet, var bare en slags tidsknute, en sprekk mot et multivers, det meste av livet ditt slik du erfarte det har ikke skjedd.
– Det var rystende å lese, egentlig.
– Ja, det høres jo helt skrekkelig ut! Og fantastisk, og skrekkelig igjen, det spinner helt rundt. De fleste av oss har vel tenkt på det: at man gjerne skulle hatt en sjanse til, levd en del av livet på nytt.
– Forsiktig med hva du ønsker deg.
– Ja, det er nettopp det. For jeg fins ikke religiøs, men det måtte være skrekken å leve hele livet ditt, gå gjennom alt sammen og så dør du, og knips, så er det på ‘an igjen. Plutselig står du akkurat der du var da du gikk ut med de bleiene eller sto og vasket opp. Akkurat dét håper jeg ikke, at jeg var borti noe sånt da barna var bitte små, midt i den der bleie- og oppvaskfasen.
Han ler litt.
– Men du kan kanskje lengte etter det også? Å leve flere liv enn bare det ene?
– Jo, jeg har det dilemmaet. I utgangspunktet skulle jeg gjerne hatt et liv til, og gjerne tatt det helt fra starten av. Problemet er at det andre da ville miste betydning, og at det er forferdelig. Det ville være grusomt å innse at min kone og mine barn ikke fantes, at de bare var Familie A, og nå skal du leve videre med Familie B. Det fins ingen måte å unnslippe det problemet på. Det er også lett å se for seg hvordan man vil kunne misbruke noe sånt.
– Akkurat det er også et spor i romanen – for det fins en del krefter som svært gjerne vil ha tak i den gjenstanden. Det er vanskelig å ikke tenke på KI som en slags parallell i vår tid?
– Ja, det er interessant. Det er ikke så mange år siden jeg begynte på romanen, men ingenting av dette var en problemstilling da. Det var ikke noe jeg tenkte på da.
Researchens gleder
Den som leser «Under brosteinen, stranden!», kan også se fram til å få noen vekttall i elementær partikkelfysikk; det vrimler av hydrogenisotoper og heliumisotoper, uran og plutonium, radioaktive kjerner, kjedereaksjon. Tidlig i romanen får leseren også en avansert og usedvanlig gledesfylt formidling av elementære utfordringer ved sikring av last i containership.
– Containershipping-logistikk! Å, det er en egen form for feng shui, sier Harstad.
– Har du rett og slett tatt en fysikkutdanning siden forrige bok?
– Nei, nei. Men jeg oppdaget ganske seint hvor fantastisk matematikk er. Det er en av mine store sorger, at jeg ikke oppdaget det før. Jeg tror det har noe med språk å gjøre. Innimellom, som forfatter, når man skal prøve å beskrive ett eller annet, oppdager man jo at enkelte ting fins det ikke noe språk for. I matematikken er det derimot ingen grense for hva du kan beskrive, og du kan beskrive det helt perfekt, slik at alle som er i stand til å lese det kan forstå det. Du trenger ingen nyanser eller tolkningsmuligheter.
Han smiler litt.
– I mitt neste liv, i neste runde, skal jeg gå ordentlig inn for det.
– Det er jo også den store kjernekraftromanen du har skrevet. Hvor står du i spørsmålet om kjernekraft som løsning på klimakrisa?
– Jeg har ingen gode svar på det. Jeg tror det å svi av olja som alternativ er en veldig dårlig idé. Jeg ser vel at du på den ene siden har et uendelig potensial i en kjernefysisk eksplosjon; du kan sprenge hele greia, basert på noe som er bitte lite. Og på den andre siden har du et sted som Onkalo, forvaringsanlegget i Finland, som er det stilleste og roligste jeg kan tenke meg. Det er det som er så besnærende med Onkalo. Jeg virvler nok opp ganske mye i romanen, men jeg har et veldig ønske om den store roen.
Visjonenes tid
Harstads roman er også et tidsportrett over Skandinavia. Det norske, fiktive Kubikel-prosjektet blir stående som et symbol på at de store ideenes og visjonenes tid ligger bak oss, at et sosialdemokratisk samfunnsbyggingsprosjekt kanskje ikke lenger er mulig: For hvordan skal politikerne forsvare å bevilge store, årlige summer til noe som man kanskje ikke får realisert før om 35 eller 40 år?
– Den slutter aldri å forundre meg, den store motviljen vår til å gjøre noe med disse tingene. Onkalo var også et prosjekt som ble forsinket og forsinket og forsinket. Det fins liksom ingen politikere som er villige til noe så langsiktig; at man er fanget i et spørsmål om hva som er populært her og nå. Når det gjelder klima- og miljøspørsmålet er det dynamikken, og det kan jeg bli ganske nedstemt av.
– Er boka skrevet ut fra en politisk desillusjon?
– Desillusjon tror jeg ikke. Kanskje heller desperasjon. Jeg tror ikke jeg er alene om å føle at verden likner på en skrekkelig dårlig film. Da jeg begynte på romanen, hadde Trump-administrasjonen nettopp kommet til makta i USA, og alt som har skjedd disse årene har hatt en klar påvirkning på boka; protestsangene jeg har hørt fra gatene utenfor den russiske ambassaden nedi gata her, at jeg har hamstret jod-tabletter til ungene.
– Da er ideen om at du kanskje bare har tatt på noe og så unnsluppet alt sammen ganske besnærende.