Det kom en bok til redaksjonen i forrige uke, tilsendt med bud, og den var tjukkere enn alle de andre bøkene som kom til redaksjonen den uka. Posthylla den bare så vidt fikk plass i, så ut til å knele under vekten av den, og da vi bar den gjennom gangene og inn på kontoret, der vi la den sammen med de andre samtidsromanene som utkommer i disse dager, var det ikke til å komme bort fra at de andre bøkene i bunken så puslete ut til sammenlikning, de liknet brosjyrer og pamfletter. Det var Johan Harstads roman «Under brosteinen, stranden!», og nå, få dager før lansering, sitter vi her med Harstad i en bakgård på Skillebekk. Med den demonstrativt tjukke boka liggende på bordet foran oss må vi nesten stille dette intervjuets mest konfronterende spørsmål.