Det hjalp ikke å bytte navn fra Statoil. Statseide Equinor forbindes fortsatt med skitten olje. I en tid der oljealderen er på hell, og verden setter nye varmerekorder, settes den norske oljegiganten under stadig større press.
Allerede abonnent? Logg inn
Rett etter at USA og Israel startet bombekrigen mot Iran 28. februar, lovpriste Natos generalsekretær Mark Rutte det folkerettsstridige angrepet. I et intervju med Fox News søndag fortalte han at han hadde snakket med Donald Trump flere ganger den siste uka og gjentok sitt sterke forsvar for krigen. På spørsmål om hva han mente om Trumps kritikk av de europeiske Nato-landene for ikke å ha deltatt militært, viste Rutte til felleserklæringen fra 20 land, som Norge har undertegnet, der de lover å bidra med «passende tiltak» for å sikre trygg passasje gjennom Hormuzstredet. Rutte sa at disse landene nå følger «Trumps ledelse» og forklarte årsaken til at Nato ikke har bidratt militært til nå med at USA ikke hadde delt informasjon med de andre på forhånd. «Det er bare logisk at de europeiske landene trengte noen uker for å komme sammen», sa han.
Bjørgulv Braanen«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».
Mari SkurdalDonald Trump har gitt myndighetene i Iran 48 timer til å gjenåpne Hormuzstredet. Hvis ikke truer han med å bombe alle landets kraftstasjoner. Foruten å utgjøre en åpenbar krigsforbrytelse – som burde tilintetgjøre enhver forestilling om at denne krigen er i det iranske folkets interesser – vil en slik manøver sannsynligvis også føre til en dramatisk eskalering av konflikten, med ringvirkninger langt utover Midtøsten. De færreste analytikere ser det nemlig som sannsynlig at Iran vil oppgi det som har vist seg å være et svært effektivt pressmiddel, og som ser ut til å ha skaffet dem overtaket i konflikten. Irans blokadeav Hormuzstredet var en helt forutsigbar respons på USA og Israels angrep. Nicolas Mulder, assisterende professor i historie ved Cornell-universitetet, skriver i Financial Times at Iran egentlig bare kopierer den taktikken de selv har blitt utsatt for gjennom USAs sanksjoner, ved å «forvandle en viktig flaskehals i verdensøkonomien til et våpen for å presse fienden til å deeskalere». Som Cecilie Hellestveit uttaler i dagens avis, vil konsekvensene av dette bli enorme, og millioner av mennesker kan i verste fall dø som følge av matmangel.
Ole Øyvind Sand Holth