Sett utenfra kan det virke som om den norske bokbransjen er en harmonisk oase hvor alle arbeider utrettelig mot samme mål – å skape litteratur av ypperste kvalitet. Det siste halvåret har vist at det ikke er riktig så enkelt. Året startet med at Forfatterforbundet (FF) og Den norske Forfatterforening (DNF) havnet i en opphetet diskusjon om fordelingen av Statens kunstnerstipend. På forsommeren dukket det opp en ny konflikt i Bok-Norge. I lengre tid har de skjønnlitterære forfatterne forhandlet med forleggerne om ny en ny normalkontrakt – uten resultat. Dette er en avtale som har gitt forlagene forutsigbarhet og sikret forfatterne likebehandling, og er av mange sett på som en bærebjelke i det litterære systemet. Forfatterne er imidlertid sterkt uenige i måten forlagene beregner forfatternes inntekter på.
I slutten av juni ble det kjent at Norske barne- og ungdomsbokforfattere, FF og DNF har sendt Forleggerforeningen varsel om søksmål. I den forbindelse har Trine Skei Grande, direktør i Forleggerforeningen, uttalt at normalkontrakten kan stå for fall. Og i sitt svarbrev til forfatterorganisasjonene hevder Forleggerforeningen at det ikke er grunnlag for en felles forhandling med alle tre. Det har fått lederen i DNF, Bjørn Vatne til å reagere. «Jeg kan ikke se på dette som noe annet enn et forsøk på å splitte forfatterne», sa Vatne til Klassekampen i forrige uke.
Frontene virker uforsonlige, men hvem tjener på at striden ender i rettssalen? Bortsett fra at partenes advokater ganske sikkert kan se fram til noen hyggelige salærer, er det ikke helt enkelt å si hva utfallet vil bli. Historien kan derimot gi forfatterne håp. I 1988 var det en rettssak mellom DNF og norske forlag om fordelingen av inntekter etter boksalget. Den gangen fikk forfatterne medhold i domstolen. Spørsmålet er om det samme vil skje igjen, for vilkårene for produksjon av litteratur har endret seg mye siden 1988. Folk kjøper færre bøker, og lydformatet tar en stadig større jafs av bokmarkedet. Her har de stridende parter felles utfordringer. Kanskje forfatterne og forleggerne er mest tjent med å hente fram innestemmen og sette seg til forhandlingsbordet igjen.