Gruppespillet i årets fotball-EM er over, og man kunne omsider trekke en reflekterende pustepause før utslagsrundene begynte på lørdag. Mesterskapets enkle visuelle utforming er nok til å framkalle (euro)nostalgi for en tid man er for ung til å ha gjennomlevd, nemlig den fargesprakende naive Panini-fotballkort-æraen med korte shortser og ustadige eksentrikere på banen. Også selve mesterskapet har vært av den gode, gamle sorten: jevnt, velspilt og tidvis overraskende.
Men i månedene som ledet opp til turneringen, bet jeg meg merke i en øredøvende stillhet: Hvorfor er det ingen som skriver utfyllende om årets sportsbegivenhet? «Det første EM i et gjenforent Tyskland» er mindre brennbart for tabloidene enn det grusomme VM i Qatar for to år siden – for ikke å si det kommende VM i Saudi-Arabia i 2034. Heldigvis! Samtidig kan ikke mesterskapet annet enn å være et knust speil man kan avlese større, faretruende strømninger i.
Å studere forskjellen på TV 2s og NRKs dekning av mesterskapet er som å gjenoppdage hvilken forskjell Willochs gladliberalisme utgjorde for norsk monokultur på 80-tallet. Statskanalen er fortsatt tryggere, mer saklig, mer dempet i uttrykket, men også NRK har lenge gått i retning av det man – med litt gammelmodige ord – kunne kalle en amerikanisering av fotballunderholdning. Store ord, store følelser og et hopetall av spennende historier tilskuerne enkelt kan leve seg inn i.
I fraværet av en overordnet kulturell eller politisk fortelling som kan ramme inn mesterskapet, rettes mediefokuset mot fotballens mikrohistorier. Riccardo Calafiori med den lange manken og det velklingende navnet, som tilsynelatende ut av ingenting (en god sesong i Bologna) har erobret landslaget. 39 år gamle Ronaldo, en voksfigur fra en tid da angrepsspillere ikke behøvde å tenke på å opprettholde et aktivt press på motstanderens banehalvdel – til daglig holder han til i den saudiarabiske ligaen, hvor han bøtelegges for obskøne gester og fungerer som et kasusstudie i såret maskulinitet, men EM skal han fortsatt være med på. Toni Kroos, som tar sine aller siste spark på ballen i sommer etter å ha gjort comeback for et Tyskland som sårt trenger et samlende punkt i kjølvannet av AfDs frammarsj. Slovenske Josip Iličić, som før pandemien herjet for Atalanta, som led av så tunge depresjoner at ingen forestilte seg at han skulle komme tilbake på banen.
Og i et enda mindre format: all nerdingen over målbare enkeltprestasjoner (hvor høy pasningssikkerhet har egentlig Kroos? Til tider 100 prosent!), og ikke minst xG – expected goals – som de siste årene later til å ha blitt en viktigere indikator enn om et fotballag spiller godt eller ikke. Det er noe befriende over denne formen for sommerlig tunnelsyn. Studiodekningen minner om idrettsunderholdning fra en svunnen – mindre grisk – epoke. Plutselig kan man glemme at Manuel Akanji spiller for Manchester City – et lag som av rivaliserende tilhengere går under økenavnet 115 FC, som er antall økonomiske regelbrudd klubben anklages for å ha begått fra 2009–18 – og gi ham fortjent hyllest som sveitsisk stopperbauta på et lag som nettopp tok seg til kvartfinalene.
I motsetning til Qatar-VM, hvor hvert spark på ballen var en påminnelse om at stadionene i praksis er minnesmerker over utbyttede og døde fremmedarbeidere, er det som om sporten kan stå i sentrum igjen. Man kan nærmest høre lettelsen i kommentatorenes stemmer når de slipper å ta forbehold om menneskerettigheter idet nasjonalsangene runger ut over stadion før avspark. Det gjelder også flere spillere enn man kunne tro – Tyskland gjorde det elendig i Qatar, men der var de også blant de få som aktivt protesterte mot vertsnasjonens homohat. I år har de spilt bedre enn på ti år (da vant de VM i Brasil).
Som rettferdig underholdning betraktet har EM også den fordelen at alle lagene har ulemper. Troppene er per se uperfekte, og trenerne må forholde seg til de spillerne de til enhver tid er gitt. Ingen fotballforbund kan kjøpe verdens beste venstreback med midler fra et statlig oljefond hvis landslaget skriker etter forbedringer. Gareth Southgate er pent nødt til å ta til takke med en Kieran Trippier (Newcastle) på hell når hans foretrukne fotsoldat langs venstre flanke, Luke Shaw (Manchester United), ankommer Tyskland med en langvarig skade. Selvfølgelig har de rike nasjonene gedigne fortrinn hva treningsfasiliteter og spillerutvikling angår, men trenden er fortsatt at taktiske spissfindigheter alltid kan komme til kort mot magiske enkeltprestasjoner. Dermed kan Georgia, anført av vidunderbarnet og Napoli-kulthelten Kvitsja Kvaratskhelia, slå Portugal i siste gruppespillkamp og ta seg videre. Verdens kanskje beste spiller, Jude Bellingham, ser helt kastrert ut på en engelsk midtbane uten taktisk finesse.
Det siste året – det vil si den europeiske ligasesongen 2023–24 – har vært en kavalkade av skandaler: Barcelonas tragiske økonomiske havari; etterdønningene av Super League-fiaskoen hvor tolv bemidlede klubber i 2021 gikk sammen om å lansere en ny eliteliga; Citys utallige kontroverser; den siste Champions League-sesongen før den grådige ekspansjonen av formatet; flere oppkjøp fra søkkrike nye eiere enn man makter å få med seg. Fotball på 2020-tallet er en perfekt allegori over politisk økonomi: mye rikdom på få hender, lydig forbruk og et blodig urettferdig system som tilsynelatende er umulig å forandre.
Samtidig er det som om selve sporten – en seig idrett på nitti minutter pluss tillegg – har blitt innhentet av sin egen samtid. Hver kamp kan fortsatt, potensielt, være dørgende kjedelig, og krever langt større tålmodighet enn hva særlig yngre medieforbrukere er vant med. Selv om Erling Braut Haalands popularitet (også) måles i antall Instagram-følgere, har til og med scoringssnittet hans problemer med å måle seg med Tiktok som livsrytme. Gerard Piqué, Barcelonas pensjonerte stopperkjempe og mellommannen bak klubbens økonomiske avtale med Spotify, har nylig forbrutt seg mot den eldgamle loven om å ikke forandre spillereglene radikalt. Hans lekegrind Kings League er en ny, kulturindustriell vri på sporten hvor blant annet kamper varer 40 minutter og spanske influensere spiller sammen med pensjonerte storspillere som Ronaldinho.
Parallelt med at sporten har blitt fullstendig kolonisert av den globale kapitalismen har det også, eller nettopp på grunn av utviklingen, vokst fram en slags intellektuell motreaksjon. Spesialiserte medier mesker seg i kvantitative data, som pengesterke klubber og analytisk orienterte fans nyter godt av. New York Times-eide The Athletic pumper ut taktiske analyser, overgangsrykter, intervjuer og reportasjer døgnet rundt i forsøk på å forene den typiske mediekonsumentens krav til konstant tilfredsstillelse med dypdykk og kontekst.
På mange måter befinner fotballen seg i en altoppslukende krise. Slik all kritikk mot Qatars tildeling i 2022 – et resultat av dypt rotfestet korrupsjon i Fifa – etter hvert bare ble en selvfølgelig del av showet, et bevis på at organisasjonen også tillater dissens (noe de egentlig ikke gjør), beror mye moderne fotballforbruk på distraksjon. Glimt av estetisk nytelse, forbløffelse og «vill statistikk» gjør det lettere å kvele skammen over å kose seg med en sport som mer og mer ligner på en eneste stor reklame for akkumulasjon av merverdi. Hvis kampene ikke er fantastiske, handler det om å være på kontinuerlig jakt etter øyeblikk som overskrider de perverse rammebetingelsene for selve banespillet.
At denne ramma skulle være helt suspendert i sommer, er naturligvis en illusorisk ønskedrøm. Gnisningene mellom land i det tidligere Jugoslavia spiller seg som forventet ut på tribunen, Frankrike-kaptein Kylian Mbappé er i praksis like viktig for nyvalget til Emmanuel Macron som samtlige av hans egne ministere, og den østerrikske greina av Identitærbevegelsen klarte å infiltrere tribunen med et «Defend Europe»-banner under kampen mot Polen 21. juni. Mesterskapets gleder er sponset av Visit Qatar.