Jeg har kjempet i årevis for og med Julian Assange, men min første reaksjon til nyheten om at han er fri, var: Nå møter han en verden som ser (og er) mye verre ut enn den han forlot da han ble fengslet. Tenk bare på hva som har skjedd de siste fem årene: pandemi, kriger, et større omfang av økologiske kriser … I stedet for å hengi oss til tomme jubelrop, er det på tide å stille det «store» spørsmålet: I hvilken grad er vi som puster inn den friske lufta utenfor fengselsmurene, fortsatt frie?
Det er ikke bare virkeligheten med kriger og andre kriser som blir verre, det gjelder også for fortellingene våre.
«Inside Out 2» (Kelsey Mann, 2024) er etter mitt syn tidenes mest anti-freudianske film. Den følger Rileys (nå 13 år) pubertale uro slik den spiller seg ut i hjernen hennes, hvor personifiserte følelser – Glede, Sorg, Frykt, Sinne og Avsky – har skapt en ny del av hjernen ved navn «Selvfølelse», som gir rom til minner og følelser, og former Rileys meninger. Fire nye følelser melder seg også til Hovedkvarteret og introduserer seg som Engstelse, Misunnelse, Flauhet og Ennui. Til å begynne med kommer de overens, men så begynner de nye og de gamle følelsene å komme i konflikt over tilnærmingene deres. Særlig Glede mener at Riley burde fokusere på å ha det gøy på leiren, mens Engstelse vil at Riley skal vinne en plass på laget og få seg nye venner. Til slutt går det bra: de første og andre generasjonene av følelser samarbeider for å beskytte Rileys stadig utviklende Selvfølelse. Denne forkastelige lykkelige slutten er nok til å overbevise oss om hvor løgnaktig en slik framstilling av den menneskelige psyken er.
I sjangeren «ytre liv forsterket av personifisert indre liv» foretrekker jeg mye heller den siste episoden («Hva skjer under ejakulasjon?») i Woody Allens komedie «Alt du vil vite om sex (men ikke våger spørre om)» fra 1972, der handlingen pågår i et ubåtlignende kontrollsenter i en manns hjerne, idet han befinner seg i en seksuell akt (hans ereksjonsutfordringer blir løst når hjernens politistyrker oppdager en prest som saboterer for seksuell opphisselse). Når han får orgasme, sendes soldataktige, hvit-uniformerte sædceller ut i det ukjente. Her er det ikke følelser som blir personifiserte, men et lite arbeidskollektiv i hjernen med sjefer som bestemmer oppgavene til den enkelte arbeideren.
Men hva skjer når spenningene blir for store og presser mennesket til galskapens rand? En mye bedre film enn «Inside Out» ville vært en versjon av filmen som viser hvordan følelsene til en palestinsk gutt, ikke ei jente fra et velstående nabolag i LA, samarbeider og strever mens han vandrer gjennom ruinene i Gazas øde landskap. G. K. Chesterton beskrev glimrende hvordan en soldat i stridens midte må kombinere motstridende følelser og drifter: «En soldat omringet av fiender, hvis han skal kjempe seg ut, må kombinere en sterk livslyst med en nyvunnet skjødesløshet i møte med døden. Han må ikke bare klamre seg til livet, for da blir han en feiging og vil flykte. Han må ikke bare vente på døden, for da blir det selvmord, og han vil ikke flykte. Han må forsvare livet sitt i en ånd av rasende likegyldighet til livet; han må begjære livet som vann, men drikke døden som vin.»
En fremragende ny film viser en slik kombinasjon av motsetninger på utsøkt vis: Oleh Sentsovs «Real», som består av 90 minutter fra krigsfronten fanget på film da han ikke visste at kameraet hans var på. Sentsov, som i flere år var politisk fange i Russland og nå kjemper i den ukrainske hæren, fant de 90 minuttene med skjelvende opptak seks måneder etter kampen, da han var hjemme på en kort permisjon (nå er han tilbake ved fronten). Han så gjennom gamle filer på GoPro-kameraet sitt og oppdaget at den hadde vært skrudd på den dagen. Filmen er uredigert og fanger terroren og kjedsomheten ved livet på fronten: «Jeg skulle til å slette alt da jeg fant dette og innså at jeg hadde et veldig interessant avtrykk av den kampen og av hvordan krig egentlig er – stygt, ubegripelig, forskrudd og idiotisk». Tittelen «Real» refererer ikke til en hvilken som helst «virkelighet» – den er oppkalt etter stillingen hvor de skadde mennene sitter fast (alle stillingene i krigen er oppkalt etter fotballag, og «Real» refererer til Real Madrid). Sentsovs stilling er Marseille, og stillingen like ved er Chelsea. Filmens tittel er treffende tvetydig: navnet på en stor sportsklubb og krig i sitt stygge, ubegripelige, forskrudde og idiotiske vesen – kort oppsummert «det reelle» i lacansk forstand.
Den samme dualiteten løper gjennom hele filmen: virkelighetens meningsløshet og kjedsommelige brutalitet blir avbrutt av magiske øyeblikk med det som må kalle meningsløs mening. Sentsov husket et øyeblikk fra samme dag, som inntraff om lag en time før opptakene i «Real» begynner. «Det var en soldat med kallesignalet Johnny, som var en veteran fra krigen i Afghanistan. Han skulle dit for å evakuere de skadde, men ble truffet, og klarte å sende ut en siste radiomelding som lød: ‘Dette er Johnny. Jeg er død’». Et øyeblikk av ekte metafysisk absurditet.
Flere filmanmeldere har bemerket at «Real» viser «krigen slik den egentlig er», men denne påstanden er ensidig og høyt misvisende. Hvis dette var filmens budskap, ville det være nok en pasifistisk framstilling av krigens meningsløse absurditet, nok en variant av motivet «når du erfarer krigens brutalitet, når du ser de lemlestete kroppene, når du hører skrikene til døende soldater, innser du at alle oppfordringene til å ofre deg for landet ditt, til å utøve din største plikt, og så videre, er bare de tomme ordene til de som sitter ved makta».
Sentsov er unik ved at han, selv om han avdekker grusomhetene og kjedsomhetene ved strid, ikke fra dette trekker fram den forventede kynisk-pasifistiske konklusjonen. Selv om han godtar den brutale meningsløsheten, må man fortsatt kjempe for en rettferdig sak. Frarøvet enhver form for patetisk-emosjonell romantisering av den heroiske striden, framstiller «Real» hva ekte mot betyr: å heroisk godta elendigheten ved militær strid og ikke tilsløre dens virkelighet med patetiske fantasier.
Dette budskapet trenger vi nå mer enn noensinne, når – slik tilfellet er med Ukraina – pasifisme blir stadig oftere brukt for å legitimere brutal militær aggresjon, siden budskapet er «vi må ikke gi motstand til okkupanten – da er vi som ham.»
I Gaza, hvor pasifisme spiller en annen, mye mer positiv rolle, prøver de som kontrollerer de offentlige mediene våre åpenbart å varsomt styre, manipulere og sensurere forståelsen vår av hva som pågår i Gaza og på Vestbredden, for å regulere den emosjonelle effekten av nyhetene. Dette strekker seg til avgjørelsen av hvilke verb som blir brukt i beskrivelsen av massakre – IDF-soldater blir drept, mens palestinere blir «funnet døde». Nye former for «myk» sensur gjennomsyrer altså vårt offentlige rom. I et overlegent eksempel på sivilt mot oppfordret nylig en stor gruppe israelsk-jødiske intellektuelle EU-landene til å anerkjenne Palestina. Disse menneskene er de ekte heltene fra vår tid, og det er ingen overraskelse at oppfordringen ble ignorert av vestlige medier – det er slik sensur fungerer i dag. Hvis nøkkelhendelser som kan forstyrre den vestlige offentligheten, i det hele tatt blir omtalt, kommer det i form av en liten notis nederst på siden.
Hvor mange fikk med seg rapporten fra 20. juni om at Israel utførte intet mindre enn en annektering av Vestbredden, da IDF erklærte at de vil overføre makta i det okkuperte området til embetsmenn? Ironien i denne handlingen er slående: For palestinerne var de militære styrkene mye bedre enn et sivilt styre, fordi førstnevnte signaliserte okkupasjon av en fremmed makt og dermed opprettholdt en avstand til Israel, mens makt utøvd av embetsmenn medfører en innlemming i det israelske styret som domineres av bosettere som utestenger palestinere.
Det alt dette koker ned til, er at vi trenger helter som Assange i dag mer enn noensinne. Assange gjorde det som behøves, og nå er tida kommet når andre, vi alle, må fortsette jobben. Jobben? Nei, snarere kallet. I boka «Shattered» bemerker Hanif Kureishi at mye mer enn høyskolerte legespesialister trenger vi sykepleiere som anser jobben sin som et kall: «I hver by i verden finnes det sykehus fulle av sykepleiere som gjør en hengiven jobb. Fra samtaler jeg har hatt med sykepleierne, som jeg har tilbrakt mesteparten av dagene og noen av nettene mine med – uten å ha kjent noen tidligere – anser de arbeidet sitt som et kall, en holdning til livet.»
Et kall betyr ikke at du bare velger hva du gjør, du er på et vis valgt til å gjøre det. Og det er nettopp dette som kan sies om Assange: Han valgte ikke å utføre Wikileaks for at livet hans skulle bli mer spennende eller for å provosere. I Wikileaks fant han sitt kall.
Derfor, tror jeg, at på tross av all smerten han har gått gjennom, er han en lykkelig mann.
Oversatt av Sigrid Strømmen