I skrivende stund, som er 7. juni, skulle en av vår tids viktigste forfattere ha blitt femti år. Jan Roar Leikvoll rakk bare å gi ut fire romaner før han døde, og to romaner har i ettertid blitt dratt i havn av redaktøren, David Aasen på Samlaget. Jeg har tenkt på disse romanene igjen nå og grøsser ved tanken på hvordan verden begynner å ligne på det bekmørke universet han skrev fram.
For min del begynte det med at Leikvolls tredje roman, «Bovara», plutselig en dag lå i postkassa mi. Samlaget hadde sendt den til meg (og sikkert mange andre forfattere) fordi de mente jeg ville ha glede av å lese den. Det hadde jeg, selv om «glede» kanskje er litt upresist. Allerede på første side leser man at «Det var som himmelen aldri ville endre seg, lyset aldri meir meisle sprekker i mørkret og sleppe ny dag til.»
Det er dette mørket Leikvoll bruker som grunning i romanene sine, ikke ulikt maleriene til Caravaggio.
I «Bovara» møter vi Frrok, gartneren i et kloster, som siden han var barn har blitt tatt hånd om av den eldre gartneren, Flori. En omsorgsrelasjon og en seksuell relasjon. Men Flori har bestemt seg for å isolere seg i et tårn for å skrive. Frrok overlates til seg selv i et hensynsløst klostermiljø hvor de svake herses med og savnet etter Flori ikke er til å holde ut.
Romanen har alt det jeg senere lærer at er så typisk leikvollsk: En sårbar hovedperson i et nådeløst og mørkt ytre univers, fullt av kroppslige lyter og lyster, overskridende kjønnsidentitet, perversjoner, makaber vold, svart humor, døde barn, drit, svette, urin, og sist, men ikke minst, skjønnhet. Enorm skjønnhet. Den kommer i selve språkliggjøringen, skildringene av detaljer, men også kvaliteter hos hovedpersonen som løfter og tenner lys i de mørke fortellingene.
I «Bovara» kommer skjønnheten blant annet i form av sang. For selv om Frrok er stusslig og halt og nederst på rangstigen, så lytter alle oppmerksomt når han synger. «På teikn frå abbeden reiste eg meg opp i lyset som skrådde inn dei øvste glasa, ein høg og klar song kom ut munnen min (…) Eg song for dei andre, song for korgutane, song for abbeden, song lydane om nettene bort, song for epla, song for Flori i tårnet, song for blomane, song for fuglane, song for alt eg var, og alt eg hadde vore, alt eg ein dag igjen skulle vere, å, eg song for meg.»
Sommeren 2014 husker jeg godt. Jeg kjørte rundt i en bobil på Vestlandet og leste Leikvolls siste roman, «Songfuglen». Halvveis i romanen fikk jeg vite at forfatteren hadde dødd, bare førti år gammel. Det ble tungt å lese videre. Men også i den romanen er det en hovedperson som løfter verden, og dermed også lesningen, med sang.
Jakoba er egentlig gutt, men moren holder det skjult, fordi de lever i en by kun for kvinner. Bortsett fra noen få menn som er til avl på bordellet, drepes guttebarna. Mennene er en trussel der de lusker i skogene på andre siden av elva. Terrorister. Inntrengere. Jakoba er på vei inn i puberteten og får på grunn av sangtalentet sitt et tilbud om å kastrere seg for å kunne leve videre i byen. I «Songfuglen» representerer kvinnene kultur og mennene natur, motsatt av den klassiske tenkningen, men kanskje mer presist for vår tids forståelse av kjønn. Det er tydelig at Leikvoll forutså den polariseringen mellom kjønn vi har sett etter at han døde.
Men «Songfuglen» behøver ikke leses som kjønnskamp. Kanskje handler den vel så mye om redsel, hat og fiendebilder: Byen der Jakoba vokser opp lever i konstant redsel for de mannlige inntrengerne. Det er et sterkt militarisert og redselsstyrt samfunn, uten håp eller ønske om fred med fienden. Høres det kjent ut? For min del springer tankene særlig til den israelske måten å forsvare seg på – ikke gjennom gode relasjoner med naboene, men med vold.
Verden har endret seg de siste ti årene etter Leikvoll døde, og ikke til det bedre. Det holder å nevne stikkord: Trump. Putin. Fascisme. Ytre høyre. Ukraina. Gaza. Klimakatastrofe. Gradvis tegner nyhetsbildet opp verdener som kunne ha vært leikvollske romaner, men uten sang, uten skjønnhet.
Da jeg leste om de mislykkede forsøkene på å slippe kasser med nødhjelp over Gaza fra fly, kunne jeg ikke la være å tenke på et kapittel i «Fiolinane», Leikvolls andre roman. Der bor en familie i et skur, i et ruinert samfunn, uten håp, hvor sykdom og sult og den sterkestes rett herjer. Her slippes også kasser med mat og nødhjelp ned over et ørkenlandskap. De utsultede mennene løper etter kassene, sikrer seg det de kan. Det er dødelige kamper om maten. Desperasjon og vold.
«Fiolinane» er ingen Gaza-allegori, men den krysser virkelighetens spor i sin undersøkelse av hva som skjer i menneskehetens mørkeste avkroker.
I «Heimatt», en av de uferdige romanene som ble utgitt posthumt (2019), snakker Leikvoll mer direkte til den mørke samfunnsutviklingen han åpenbart ante konturene av. En mannlig prostituert må få ny oppholdstillatelse etter at dokumentet hans har blitt stjålet. Romanen alluderer til både «Prosessen» og «Forvandlingen» av Franz Kafka, med utmattende labyrinter av byråkrati og krypende kakerlakker.
Bak et komplisert byråkrati ligger det ofte ugjestmilde tendenser. Det ser vi i Norges behandling av innvandrere og flyktninger. Men «Heimatt» peker videre, mot samfunn som allerede har vokst seg til pur fascisme. Lastebiler som samler opp mennesker samfunnet vil kvitte seg med. Kanskje peker denne siste romanen av Leikvoll hele veien mot den første, «Eit vintereventyr», hvor handlingen finner sted i en konsentrasjonsleir.
Bøkene til Jan Roar Leikvoll er distinkte, voldsomme og vakre. Når jeg nå mener vi bør minnes ham på femtiårsdagen hans, er det også fordi de på uhyggelig vis snakker til vår tid. Og kanskje mest av alt fordi han viser at det skjøre og skakke kan synge sin vakre sang midt i det dypeste mørket. Det er ikke noe vi trenger mer i dag enn akkurat det.