Spørsmål: Hva har høylytte hippier og esoterikere til felles med hardkokte høyreekstremister?
Svar: Antivitenskapelighet, transfobi og konspirasjonstenkning.
Spørsmålet og svaret fremstår generaliserende. De fleste hippier og esoterikere (i første rekke antroposofer) jeg kjenner, er verken transfobiske, antivitenskapelige eller konspirasjonsteoretikere. Og de har null sympati for høyreekstremister. Like fullt: Studier fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Osnabrück i Tyskland samt fra sosiologen Paula-Irene Villa Braslavsky peker på nettopp en slik sammenheng. Det samme gjør Naomi Klein i sin leseverdige bok «Dobbeltgjenger», hvor hun skriver om helsesubkulturer som under pandemien blandet seg med fascistiske bevegelser. Hun kaller det en fascist/new age-allianse, men legger til at den politiske venstresiden også ble sugd inn i alliansen. Klein bruker for øvrig samlebegrepet diagonalisme, en språklig utvidelse av det tyske Querdenker, «en urovekkende allianse av helsebesatte new age-folk som motsetter seg å innta noe urent i sin omhyggelig harmoniserte kropp og flere nyfascistiske partier som gjorde antivaksinasjonsoppropet til en del av covidperiodens motstand mot ‘hygienediktaturet’».
Lignende allianser har Carline Tromp dokumentert konsist i boken «Tilbakeslaget»: Her beskriver hun hvordan anti-gender-bevegelsen sirkulerer «påstander om smitte og ‘transing’ av barn, en kynisk og farlig translobby som er ute etter å avkjønne oss alle, og om horder av voldsmenn som vil utnytte lovverket for å forgripe seg på kvinner og barn». Denne uthengingen av en svært utsatt gruppe fremstår som perfid gjentakelse av 1970-tallets motstand mot avkriminaliseringen av homofile menn der man fremstilte dem som perverse sexmonstre. Ifølge Braslavsky er dette ikke «et rent høyreorientert fenomen, men et fiendebilde som også helt klart finnes hos liberale og i venstresidemiljøer».
Anti-trans-bevegelsen støttes dessuten av tidens strongmen. Trump går til valg på å innskrenke rettighetene til LHBTIQ+-personer. Ifølge statsviteren Kevin Snow spres Putins begrep Gayropa (Europa + homofili) til Europa og USA av russiske statsmedier for å nøre opp under frykten for samme minoritetsgrupper. Man sprer falske nyheter om at barn i Brussel selges til homofile messer, eller at pride-parader i EU-aspirerende stater som Ukraina og Georgia er statsorganisert for at landene skal fremstå som vestlige. Vestens forfall forklares som produkt av farlig feminisme med påfølgende avmaskulinisering og aksept av «avvikende livsstiler». Dette tankegodset finner gjenklang hos vestlige kulturkrigere og diagonalister.
Naomi Klein skriver hvordan oppblomstringen av konspirasjonsfortellinger under pandemien ga henne følelsen av at «virkeligheten er i ferd med å gå i spinn». Folk hun tidligere hadde hatt tillit til, forsvant «ned i kaninhullet». Yogainstruktøren Siw Aduvill skrev noe lignende: På sosiale medier i den vanlige strømmen av sitater om medfølelse og kjærlighet kom hun plutselig over invitasjon fra kolleger «til demonstrasjonstog som inkluderer islamfiendtlige, rasistiske og transfobiske grupper». Jeg observerte det samme som Klein og Aduvill, denne gang knyttet til noen få, men taletrengte enkeltpersoner i det antroposofiske miljøet. Plutselig var den ene og den andre blitt Trump-sympatisør, korona- og klimafornekter samt spreder av translobby-konspirasjonsteorier. Og da mener jeg hardcore-fornekting, slik følgende post på Facebook, med hvite bokstaver mot rød bakgrunn, illustrerer: «Begynner det å gå opp for folket at klimahysteriet ikke bare er svindel, men en fascistisk styrt maktovertakelse av en mafiabasert lukket klikk og elite?»
Det gikk fra vondt til verre. Da oppmerksomheten flyttet fra pandemi til Ukrainakrigen, ga flere av de samme personene Vesten hovedskylden for sistnevnte. De bedyret at de slett ikke forsvarte Putins fullskala invasjon, men spredte samtidig Kreml-propagandaen om at det var Vesten som presset Putin mens de med en forbløffende bedrevitende arroganse fremstilte ukrainerne som naive ofre i lomma på USA. Jeg snakker altså ikke om legitim, saklig kritikk av Vestens rolle i Ukraina-krigen. Det som spredtes, var en legering av russisk propaganda og antroposofiske forestillinger om Europas åndelige misjon, fyrt opp av antiamerikanisme på autopilot paret med en vag, halv-okkult tro på Russlands folkeånd som representant for fremtidens broderlighetskultur. Intet mindre.
Løgnaktighet og konspirasjonstro har en innebygd tendens til å formere seg selv. Hva hadde skjedd med enkelte av mine venner og kolleger? Hvordan kunne det jeg regnet som oppegående mennesker påstå at Covid-19 med påfølgende tilbud om vaksinering var iscenesatt av hemmelige eliter for å utføre folkemord? Påberopelsen av å ha tilgang til noe bakenforliggende, og oppfordringen til alle andre om å våkne opp, ble etter hvert så anmassende at jeg så meg nødt til å sette enkelte av de ivrigste «våkn opp!-misjonærene» på hvilepause i Facebook-innstillingene. Våkn opp! -mentaliteten var så kliss lik den misjonsretorikken som kommer fra ytterliggående sekter, at det var vanskelig for meg å fatte at presumptivt intelligente antroposofer kunne formidle den.
Dette ligner en utblåsing mer enn forsøk på deskriptiv analyse – og det er nettopp det det er. Jeg er fanden så frustrert over å se antroposofien som jeg har arbeidet med et langt liv, bli assosiert med en så karikert og sekterisk konspirasjonsmentalitet. Selvfølgelig trenger antroposofien, som alle andre ideologier og verdensanskuelser, kritikk. Noen ganger kan kritikken av den være tendensiøs og usaklig. Den er uansett bare å ønske velkommen; noen av de mest interessante samtalene om antroposofi har jeg hatt nettopp med dens kritikere. Men denne gang er det altså antroposofene selv som sørger for at den fremstår som en bunt med sære og forskrudde ideer som plasserer den utenfor tiden. Og det jeg har skrevet til nå, er bare litt skraping i snerken av en mildt sagt uappetittlig og sær suppe av konspirasjonsfortellinger som stadig blir spredt av dem.
I nevnte Osnabrück-studie fant man at personer med tilbøyelighet til esoterisme og antroposofi var sterkt representert i diagonalismebevegelsen. Typiske parametere var kombinasjon av antivitenskapelig holdning, vaksinemotstand og en tilslutning til ideen om naturlig selvhelbredende krefter. Troen på en «hemmelig gruppe som i det skjulte forsøker å kontrollere den politiske og sosiale sfæren» så man også, samt påberopelse av å være representanter for oppvåkningen i et bevissthetsmessig paradigmeskifte.
Selv om hippier, konspirasjonsteoretikere, esoterikere og høyreekstremister marsjerte side om side, fantes det forskjeller relatert til sosiopolitisk ideologi. Jeg refererer bare til noen: Omtrent en fjerdedel av deltakerne var venstreorienterte; de skåret relativt lavt på rasisme og antisemittisme. Den høyreorienterte grupperingen skåret naturlig nok høyest her og var for øvrig dominert av menn med lavere utdanning, men med høyt selvbilde. Studien viser dessuten at man kunne være preget av esoterisme og antroposofiske forestillinger uten å skli inn i høyreekstreme forestillinger.
Samtidig påpektes at esoterisme korrelerte positivt med rasisme og antisemittisme. I Tyskland har forbindelsen mellom esoterisme og høyreekstremisme en lang historie, med glorifisering av den tyske folkeånd og fortellinger om tilbakevending til naturen knyttet til ideer om «forfedrenes renhet». «Slik sett», heter det i studien, «kan esoteriske forestillinger representere en farlig inngangsport til misantropiske, høyreorienterte ideologier». Naomi Klein skriver for øvrig at alternative helsesubkulturer lenge har blandet seg med fascistiske hvitt overherredømme-bevegelser (både i USA og i Europa) der en drivende faktor er ideen om «naturlig liv, kroppslig styrke, fitness, renhet, og guddommelighet». Forskerne bak studiet legger til at det var overraskende at konspirasjonstro og esoterisme ble støttet i like stor grad på tvers av ideologiske forskjeller.
En fjerdedel av de over en million amerikanere som døde av Covid-19, kunne vært reddet av vaksinen fra den første runden, skriver Naomi Klein. Hun mener at «ansvaret for dette katastrofale tapet i en betydelig grad ligger hos alle de som har spredd farlige løgner om vaksiner». Samtidig påpeker hun at mediene underkommuniserte bivirkninger av vaksinene, og at dette antakelig bidro til at mange ble drevet til mer tvilsomme kilder. Konklusjonen hennes er at hvis mediene «styrer unna viktige temaer fordi de frykter at publikum ikke klarer å forholde seg til kompliserte sannheter, kveler det ikke konspirasjonsteoriene – det får dem til å blusse opp». Under pandemien gjorde jeg meg lignende tanker og skrev at «når det som i utgangspunktet kunne vært en kritikk verdt å lytte til bare unntaksvis slipper til i den store samfunnssamtalen, resulterer det i en viltvoksende skyggeverden». I retrospektiv er det nærliggende å tenke at vakuumet underkommuniseringen skapte, fyltes av antivitenskapelige og høylytte ko-ko-konspirasjonsspredere som sørget for å overbevise så altfor mange om at vaksinene var ledd i en ond plan om å iverksette folkemord. Klein har skremmende rett i at spredningen av slike løgner førte til at mange mennesker valgte å ikke la seg vaksinere, med sykdom og død som følge.
Klein har et annet viktig poeng: Diagonalistene har grepet det som er kjernesaker for mange av oss, eksempelvis et kritisk blikk på farmasøytindustrien og globalkapitalismen, og blåst dem opp til ugjenkjennelige konspirasjonsløgner gjennomtrukket av fascistoid fortidsdyrkelse. Lengselen etter å vitalisere fortiden uttrykt i ønsket om at noe skal bli rent og storslagent igjen (som Maga-bevegelsen bare er ett av mange uttrykk for) kan, tror jeg, forstås som en søken etter fast land ut fra den livsfølelsen Zygmunt Baumann beskrev ved inngangen til årtusenet: Følelsen av å befinne seg i en flytende (post)modernitet der samtiden i stigende grad vasker bort den trygge opplevelsen av at det finnes en underliggende essens, en kjerne. Så viste det seg at mange som fløt, svømte dårlig.
Undervannsstrømninger gjorde dem retningsløse. De begynte å lengte etter fast grunn under føttene og lysende stjerner over hodene. Tørsten etter det tapte ble mettet av idealer å kjempe og leve for, og – for noen – å drepe og å dø for. Antivitenskapelighet, transfobi og høyreekstremismen snekret sammen med flytesterke, vanntette konspirasjonsfortellinger, ble farkoster på ferden mot fast land. Den gamle, før-postmoderne drømmen om «den store totalforklarende fortellingen» virket som gift da den ble drukket av dårlige svømmere i flytende postmodernitet.