Eivind Trædal fra MDG kom med en interessant refleksjon da han besøkte podkasten Mímir og Marsdal i forrige uke. Han mente venstresidas engasjement først og fremst ble vekket i protest mot noe. Den radikale venstresida er vant til å gå først i demonstrasjonstogene og fange opp motstand, for ikke å si motvind. Men selv om det er nok å forsvare i en nyliberal tid, er det ikke alltid tilstrekkelig. Noen ganger må ting gjøres annerledes enn i dag, som for eksempel i det grønne skiftet. Trædal mente derfor at den radikale venstresida, slik den fungerte i dag, ikke var i stand til å ta på seg byggejobben som trengs for å skape et grønt samfunn innenfor klimaets tålegrenser. Det er for eksempel paradoksalt å tenke på at dagens radikale venstreside ville gjort alt som sto i dens makt for å stoppe den storstilte vannkraftutbyggingen og satsingen på kraftintensiv industri i etterkrigstida – selv om alle på venstresida i dag lovpriser den i høystemte ordelag.
I dag går for eksempel Rødt mot all vindkraftutbygging, «både på land, i fjæra og til havs». Noen av kritikerne av dette vedtaket på forrige landsmøte, som Mímir Kristjánsson, har nå snudd og støtter den prinsipielle og totale vindkraftmotstanden. Det er ikke så vanskelig å forstå at Rødt har endt opp som det har gjort. Vindkraftmotstanderne i Motvind har vind i seilene, med kraftig lokal motstand mange steder. For Rødt og dets forgjengere har oppskriften alltid vært å stille seg i spissen for denne typen kamper. Og motstanden mot vindparker er ofte legitim, men å avvise fornybar kraft fra vindmøller nærmest på prinsipielt grunnlag kan knapt karakteriseres som annet enn bakstreversk.
Spesielt skadelig er motstanden mot havvind, som norsk industri, for eksempel Aker Verdal, har store forventninger til. Industriaksjonen, der flere faglige tillitsvalgte i Rødt står sentralt, er tilhengere av havvindsatsinger for å elektrifisere norsk sokkel. Her får de ikke mye drahjelp fra eget parti. Norsk leverandørindustri har kompetanse på flytende havvind, og slike oppdrag kan fylle ordrebøkene når de går tomme om noen år. Stikk i strid med denne strategien skal Heidrun, Åsgård B og Kristin nå elektrifiseres med strøm fra land, noe som kan føre til kraftmangel i Midt-Norge. Det haster med flytende havvind – for norsk industriutvikling og det grønne skiftet.
Her skal det sies at SV har en helt annen politikk. Partiet kritiserte nylig regjeringen for ikke å ha fulgt opp løftene om tung satsing på havvind for å elektrifisere sokkelen. Et av de store tilbakeslagene kom da Equinor la vekk Trollvind-prosjektet om flytende havvind til Troll og Oseberg, samtidig som Bergensområdet skulle tilføres mer kraft. Nå har også Equinors Anders Opedal og Kjetil Hove foreslått å bruke CO2-avgifta på olje- og gassnæringen til å finansiere havvind for å elektrifisere sokkelen. Det ville i tilfelle ha betydd en satsing på mer enn 45 milliarder kroner.
Rødts ensidige allianse med naturvernfundamentalister er et dårlig signal når partiet har tatt mål seg om å bli et nytt arbeiderparti i Norge. Vi trenger avansert industri som kan gi gode og trygge arbeidsplasser. Også partier på venstresida må våge noe. Akkurat som vannkraftutbyggingen kostet noe i form av naturtap, må vi i dag kunne prioritere livsnødvendig industriutvikling. Det hadde ikke vært noe alternativ å la være å bygge ut norske vannkraftressurser i etterkrigstida. Det er ikke tilstrekkelig bare å være mot – noen ganger er det også nødvendig å være for. Venstresida og arbeiderbevegelsen må kjempe mot markedsbaserte, nyliberale reformer, men må også kunne stille seg bak helt nødvendige tiltak og endringer som peker framover. Det er viktig å ta vare på det som er bra i landet, men også å bygge framtidas Norge.