De som trodde at orientalismen ikke lenger fantes i det tjueførste århundrets globale verden, tok grundig feil. De grunnleggende orientalistiske oppfatningene som Edward Said beskrev for over førti år siden, kan ses overalt.
Alle våre statsledere har dratt på pilegrimsferd til Tel Aviv for å forsikre Benjamin Netanyahu om sin ubetingede støtte til Israel. Ingen nevner palestinernes rett til å forsvare seg selv mot aggresjonen som har pågått i flere tiår. Mens Israel stanser ethvert forsøk på å gi humanitær og medisinsk hjelp via land, fortsetter statene i Vesten (med noen få unntak) konsekvent å gi både økonomisk og militær støtte til en stat som begår folkemord.
Etter 7. oktober har toleranseterskelen blitt dramatisk hevet, og vi teller ikke lenger hvor mange barn som blir drept av bombene. Hamas drepte 1200 israelere, inkludert 800 sivile. IDF, det israelske militæret, har drept minst 33.000 palestinere hittil, inkludert ikke mer enn 5000 Hamas-krigere.
Alt er planlagt: ødeleggelsen av veier, skoler, universiteter, sykehus, museer, monumenter og til og med kirkegårder, som slettes ut av bulldosere; bruddet i tilførselen av vann, elektrisitet, gass, drivstoff, internett; de fortrengte nektes tilgang til mat og medisiner; evakueringen av over 1,5 millioner av de 2,3 millionene innbyggerne i Gaza til sør på Gazastripen, der de igjen blir bombet; sykdommer og epidemier. Siden IDF ikke klarer å utrydde Hamas, har de begynt å eliminere den palestinske intellektuelle eliten: forskere, leger, ingeniører, journalister, intellektuelle og poeter.
FNs internasjonale domstol, et av resultatene av den vestlige internasjonale orden, har advart om at den palestinske befolkningen i Gaza utsettes for en organisert og nådeløs nedslakting, at de fortrenges og frarøves selv det mest grunnleggende de trenger for å overleve. Israelernes krig i Gaza tar form av et folkemord. Orientalismen er imidlertid sterkere enn opplysningstidens rettslige arv.
Da orientalismen ble født, var jødene Vestens utestengte, ydmykede og foraktede gjester, som oftest presset mot ytterkantene av samfunnet. Selv de mest fremstående og mektige jødene var stigmatiserte og ansett å være vulgære oppkomlinger. Jødene legemliggjorde europeernes kritiske bevissthet.
I dag regnes de som en del av den såkalte jødisk-kristne sivilisasjonen, elsket og omsvermet av de som en gang foraktet og forfulgte dem. I Europa har kampen mot antisemittismen blitt fanen også postfascistiske og høyreekstreme bevegelser samler seg under, rede til å kjempe mot «islamsk barbari», til tross for at de selv ennå ikke har kvittet seg med sine gamle antisemittiske fordommer.
I 1896 publiserte Israels åndelige far, Theodor Herzl, teksten som ligger til grunn for sionismen, «Den jødiske staten», der han definerer denne fremtidige staten slik: «For Europa ville vi i Palestina utgjøre et stykke av bolverket mot Asia, vi ville ta oss av kulturens forposttjeneste mot barbariet». I 2024 er vilkårene for spørsmålet stort sett uendret, bortsett fra at Netanyahu får mye mer oppmerksomhet og respekt enn det Herzl fikk for over hundre år siden. Herzl måtte trygle om hjelp fra europeiske enkeltstater; Netanyahu er ikke redd for å fremstå som arrogant og utakknemlig overfor dem.
Israel har brutt folkeretten i flere tiår, og i dag gjør de seg skyldige i et folkemord i Gaza med våpen levert fra USA og flere europeiske land. Disse vestlige statene kunne ha stanset krigen i løpet av få dager, men de klarer ikke annet enn å støtte en korrupt høyreekstrem regjering satt sammen av krigsforbrytere, fordi denne regjeringen er en del av dem. Derfor begrenser de seg til anbefalinger og oppfordringer til moderasjon.
Alle større vestlige medier har stilt seg bak et sionistisk narrativ som skamløst feirer historien til ett folk og ignorerer eller benekter historien til et annet. Som Edward Said har sagt, blir Israel aldri behandlet som en stat, men heller som en internalisert «idé eller en slags talisman» som legitimerer selv de verste overgrep ved å påberope seg høye moralske prinsipper.
Tiår med militær okkupasjon, trakassering og vold fremstilles derfor som en truet stats selvforsvarshandlinger, og palestinsk motstand fremstilles som en manifestasjon på antisemittisk hat. Jødenes historie blir et eneste langt martyrium i påvente av forløsningen, og palestinerne blir et folk uten historie.
Propalestinske studenter skildres som rabiate antisemitter i mange av hovedstrømsmediene. På flere amerikanske universiteter blir de svartelistet eller truet med sanksjoner hvis de deltar i demonstrasjoner mot folkemordet i Gaza. I Tyskland og Italia blir demonstrasjoner brutalt undertrykt, mens den franske statsministeren, Gabriel Attal, har innført strenge tiltak mot propalestinske aktivister.
Minnet om Holocaust holdes som en sekulær religion i EU, og det å forsvare Israel har blitt Forbundsrepublikken Tysklands «Staatsraison», noe Angela Merkel og Olaf Scholz gjentatte ganger har bekreftet. I dag påberoper Tyskland seg dette minnet for å rettferdiggjøre massakren på palestinerne i Gaza. Etter 7. oktober har landet vært preget av en heksejakt mot alle former for solidaritet med Palestina. Det som skjer i Tyskland, er likevel bare uttrykk for en bredere tendens – som kan forklare hvorfor mange jøder, særlig i USA, har hevet stemmen for å si «ikke i mitt navn».
Henvisningene til «Staatsraison» er en merkelig og avslørende form for underforstått innrømmelse av moralsk og politisk tvetydighet. Som enhver politisk teoretiker vet, minner dette begrepet oss om de mørke og skjulte sidene ved politisk makt. Begrepet raison d’état – som vanligvis tilskrives Niccolo Machiavelli, selv om det ikke forekommer i seg selv i hans tekster – innebærer at lover kan overskrides dersom statens sikkerhet anses viktigere.
Det er ved å påberope seg raison d’état at statenes etterretningstjenester har opphevet dødsstraffen for å henrette terrorister og andre som truer deres sosiale og politiske orden. Fra Machiavelli til Friedrich Meinecke og Paul Wolfowitz brukes rasion d’état om en «unntakstilstand», den umoralske siden av en stat som bryter sine egne lover. Bak raison d’état står ikke demokratiet, men Guantánamo.
Så når Tyskland støtter Israel ved å påberope seg Staatsraison, innrømmer de samtidig det umoralske i sin politikk. Tysklands ubetingede støtte til Israel i dag går på akkord med den demokratiske kulturen, pedagogikken og minnet som er bygd opp gjennom flere tiår, og særlig etterhistorikerstriden i 1980-årene.
Denne politikken kaster mørke skygger over minnesmerket over Holocaust som står i hjertet av Berlin, som ikke lenger fremstår som et uttrykk for en plaget historisk samvittighet og viktigheten av å huske, men heller som et symbol på hykleri.
I 1921 skrev den franske historikeren Mark Bloch et interessant essay om spredningen av falske nyheter i krigstid. I begynnelsen av første verdenskrig, rett etter invasjonen av det nøytrale Belgia, la han merke til hvordan tyske aviser publiserte utallige rapporter om grusomme ugjerninger. «En falsk nyhetsartikkel oppstår alltid på grunnlag av kollektive forestillinger som fantes før den ble skapt», skrev Bloch, og konkluderte med følgende: «De falske nyhetene er det speilet der ‘den kollektive bevisstheten’ betrakter sine egne trekk».
Historikere som leser vestlige aviser etter Hamas’ angrep 7. oktober, får en merkelig følelse av déjà vu. Denne gangen ble imidlertid den eldste antisemittiske mytologien plutselig mobilisert mot palestinerne. Bloch understreket at falske nyheter og legender alltid har «vært til stede i menneskenes liv». Mange historikere som forsker på inkvisisjonen og antisemittismen har beskrevet hvilken rolle myten om «rituelt mord» har, fra middelalderen til tsartidens Russland. Ryktet om at jødene drepte kristne barn for å bruke blodet deres i ritualer, ble viden spredt før en pogrom ble igangsatt.
Etter 7. oktober publiserte de fleste vestlige medier, inkludert mange anerkjente og formodentlig seriøse aviser, nyheter om gravide kvinner som skulle ha fått buken skåret opp og småbarn som ble halshogd eller puttet inn i ovner av Hamas-krigerne. Disse oppdiktede historiene ble spredt av den israelske hæren og ble umiddelbart godtatt som bevis – både Joe Biden og Antony Blinken gjentok dem i sine taler – mens gjendrivelsen bare ble mumlet svakt noen uker senere. Myter er performative, som Bloch observerte: «Det øyeblikket en feil blir årsaken til blodsutgytelser, blir den ugjenkallelig etablert som en sannhet.»
Etter andre verdenskrig benektet mange kommunistiske motstandsfolk som hadde blitt deportert til nazistenes leirer, at gulagene fantes i Sovjetunionen. De hadde en dypt internalisert og mektig syllogisme: Sovjetunionen er et sosialistisk land, sosialisme betyr frihet, derfor kan det ikke finnes konsentrasjonsleirer her. Dermed måtte de være et produkt av amerikansk propaganda.
En lignende fornektelse er i dag vanlig blant folk som er overbevist om at Israel, et land som har steget opp fra asken etter Holocaust, ikke kan begå folkemord. I deres øyne er Israel et autentisk demokrati, og okkupasjonen av palestinske territorier er en nødvendig beskyttelse mot en høyst levende trussel. Troende skaper sine egne sannheter, sannheter som ikke ødelegger deres tro. Sanne sionistiske troende er ikke så annerledes enn sanne stalinistiske troende.
De vestlige mediene støtter disse fordommene ved å spre løgner. Orientalismen er yngleplass for myter, fornektelser og falske nyheter. I et forvrengt virkelighetsbilde tegnes det opp en fortelling som forvandler Israel fra undertrykker til offer. Ifølge dette narrativet vil Hamas ødelegge Israel, antisionisme er antisemittisme og fratar Israel retten til å eksistere, og antikolonialismen har omsider avslørt sitt egentlige vesen – antivestlig, fundamentalistisk og antisemittisk.
Kampen mot antisemittismen vil bli stadig vanskeligere etter at den har blitt så grunnleggende misforstått, forvridd, instrumentalisert og trivialisert. Ja, risikoen finnes for en trivialisering av selve Holocaust: en folkemorderisk krig begrunnet i minnet om Holocaust, kan ikke annet enn å vanære minnet. Minnet om Shoah som en «sivilreligion» – et rituelt vern om menneskerettigheter, antirasisme og demokrati – vil miste alle sine pedagogiske dyder.
Tidligere har denne «sivilreligionen» fungert som et paradigme for å minnes andre forbrytelser og folkemord, fra militærdiktaturene i Latin-Amerika til Holdomor i Ukraina til tutsienes folkemord i Rwanda. Hvis det skulle settes likhetstegn mellom slike minnepraksiser og davidsstjernen båret av en hær som utfører folkemord, blir konsekvensene store.
I flere tiår har minnet om Holocaust vært en drivkraft for antirasisme og antikolonialisme, brukt til å kjempe mot alle former for ulikhet, utestengning og diskriminering. Hvis dette minnet gjøres til sin egen motsetning, vil vi få en verden der alt er likegyldig og ord har mistet sin verdi. Vår oppfatning av demokratiet, ikke bare som et system med lover, men også en kultur, et minne og en historisk arv, ville svekkes. Antisemittismen, som historisk sett er i nedgang, ville oppleve en betydelig gjenoppblomstring.
Hamas’ angrep 7. oktober var grusomt og traumatisk. Det var planlagt slik, og ingenting kan berettige det. Men det bør fortolkes, ikke bare avskys, og i enda mindre grad mytologiseres eller omgis med en aura av diabolske redsler.
Dialektikken mellom mål og middel er en gammel diskusjon. Hvis målet er frigjøring av et undertrykt folk, finnes det midler som ikke stemmer overens med et slikt mål: Frihet er uforenelig med drap på sivile. Disse forkastelige og upassende midlene kunne til gjengjeld vært brukt i en legitim kamp mot en ulovlig, umenneskelig og uakseptabel okkupasjon.
7. oktober var det ekstreme utfallet av flere tiår med okkupasjon, kolonisering, undertrykkelse, ydmykelser og daglige trakasseringer. Alle fredelige protester har blitt slått ned med blod, Oslo-avtalene har alltid vært sabotert av Israel, og den maktesløse palestinske selvstyremyndigheten har fungert som IDFs politi på Vestbredden. Israel forberedte seg på «fredsforhandlinger» med araberstatene på bekostning av palestinerne, og deres ledere har åpent erkjent målet om ytterligere utvidelse av koloniene på Vestbredden.
Plutselig fikk Hamas satt alt dette i spill igjen. Angrepet deres avslørte hvor sårbare Israel er, når de kunne angripes innenfor sine egne grenser. Gjennom Hamas har palestinerne fremstått som i stand til å angripe og ikke bare til å lide. Palestinsk vold har desperasjonens kraft. Det er ikke et spørsmål om å dele samme desperasjon, men det er nødvendig å forstå hvor den kommer fra.
Hittil har derimot ethvert forsøk på å forstå blitt mørklagt av en absolutt og ubøyelig fordømmelse som raskt ble vendt til et påskudd for å legitimere en krig mot palestinske sivile, langt mer dødelig enn Hamas’ angrep. Dette forklarer Hamas’ popularitet og støtten til Hamas, som på ingen måte kan reduseres til tvungen underkastelse, spesielt ikke blant unge palestinere på Vestbredden.
Angrep på sivile skadet palestinernes sak. Den uunngåelige kritikken handlingene møtes med, rokker likevel ikke ved legitimiteten i den palestinske motstanden mot israelsk okkupasjon, en motstand som innebærer å ty til våpen. Terrorisme har ofte vært de fattiges våpen i asymmetriske kriger. Hamas passer godt inn i den klassiske definisjonen av «partisaner», geriljakrigere med sterk ideologisk motivasjon, stedsforankring og en befolkning som beskytter dem.
Den israelske hæren tar fanger, inkludert tenåringer og Hamas-krigeres familiemedlemmer, som fengsles i måneder eller år. Hamas kan bare ta gisler. Hamas skyter med raketter, mens Israel påfører «utilsiktet skade» under sine militæroperasjoner. Terroren er ikke annet enn et motstykke til den israelske statsterrorismen. Selv om terrorisme alltid er uakseptabelt, blir de undertryktes terrorisme vanligvis skapt av deres undertrykkeres terrorisme, som er mye verre.
Jean Améry skrev at da han som motstandsmann ble torturert av nazistene i festningen Breendonck, ønsket han å gi «konkret sosial form til sin verdighet ved å slå til et menneskelig ansikt», ansiktet til hans undertrykkere. En av de vanskeligste oppgavene, sa han i 1969, var å forvandle steril, hevngjerrig vold til frigjørende, revolusjonerende vold. Hans argumenter gjenspeiler tekstene til Frantz Fanon og fortjener et lengre sitat:
Frihet og verdighet må oppnås gjennom vold for å kunne være frihet og verdighet. Igjen: Hvorfor? Jeg er ikke redd for å bruke det avskyelige begrepet hevn, som vanligvis ikke må berøres, og som Fanon unngår. I motsetning til undertrykkende vold skaper hevngjerrig vold en jevnbyrdig negativitet: i lidelsen. Undertrykkende vold er en fornektelse av jevnbyrdighet og dermed av mennesket. Revolusjonær vold er i høy grad menneskelig. Jeg vet det er vanskelig å venne seg til tanken, men det er viktig i det minste å vurdere den i refleksjonenes ikke-bindende rom. For å utvide Fanons metafor: Den undertrykte, den koloniserte, fangen i konsentrasjonsleiren, kanskje til og med den latinamerikanske lønnsslaven, må kunne se føttene til undertrykkeren for å kunne bli et menneske, og vice versa, for at undertrykkeren, som ikke er menneskelig i denne rollen, også skal bli et menneske.
7. oktober og Gazakrigen satte punktum for de mislykkede Oslo-avtalene. I stedet for å legge grunnlaget for en varig fred basert på sameksistensen mellom to suverene stater, ble disse avtalene umiddelbart sabotert av Israel og ble til en premiss for å kolonisere Vestbredden, annektere Øst-Jerusalem og isolere den korrupt og lite aktede palestinske selvstyremyndigheten.
De mislykkede Oslo-avtalene markerer slutten på tostatsprosjektet. En del europeere og amerikanere har fremdeles en slags vag tro på en ny vurdering av regionen etter krigen – uten å ha diskutert det med representanter for palestinerne – noe som i dag i praksis vil bety en eller to palestinske bantustaner under israelsk militær kontroll. Tostatshypotesen har blitt umulig, selv om det også er vanskelig å forestille seg en tonasjonal stat i lys av folkemordkrigen i Gaza.
For tjue år siden sa Edward Said at en tonasjonal, sekulær stat som kunne garantere sine jødiske og palestinske borgere like rettigheter, var den eneste veien til fred. Slagordet som i dag ropes av millioner av demonstranter verden over (inkludert mange jøder): «From the river to the sea, Palestine will be free» betyr nettopp dette, selv om de fleste hovedstrømsmediene fortsetter å oppfatte det som antisemittisk.
Selvfølgelig må Israel–Palestinas fremtid avgjøres av det folket som bor der. Selvbestemmelsen bør likevel ta hensyn til lærdommen fra historien. I dag er en tostatsløsning kun tenkelig gjennom gjensidig etnisk utdrivelse fra bebodde områder. Det ville ha vært en irrasjonell løsning i et land der det bor like mange jøder som palestinere.
Selv om man skulle anta at det blir opprettet et Palestina som en ekte, suveren stat, noe som er svært usannsynlig, ville det ikke bli en tilfredsstillende løsning på sikt. En sionistisk stat ved siden av en islamsk stat ville være et historisk tilbakeslag som ikke ga rom for dialog eller utveksling mellom kulturer, språk og trosretninger. Som vi så i Sentral-Europa og Balkan i det 20. århundre, ville en slik tilnærming ende i tragedie.
Derfor ser mange en tonasjonal stat der jøder og palestinere kan sameksistere på like vilkår som den eneste løsningen. I dag virker dette alternativet urealistisk, men på lang sikt fremstår det logisk. I 1945 virket ideen om å bygge en europeisk union ved å samle Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia og Nederland absurd og naiv. Historien er full av foreldede fordommer som virker dumme i ettertid. Noen ganger fører tragedier til at det åpner seg nye perspektiver.
For tjue år siden spurte Said bekymret «hvor er de israelske motstykkene til Nadine Gordimer, André Brink og Athol Fugard, til de hvite forfatterne i Sør-Afrika som uttalte seg klart og utvetydig mot apartheidens ondskap?» Denne tausheten er like øredøvende i dag, brutt av noen få isolerte stemmer. Men situasjonen har endret seg kraftig. Israel har vist seg å være sårbare og, gjennom sitt destruktive raseri, fremfor alt blottet for enhver moralsk legitimitet.
Palestinernes sak har blitt en fane for det globale sør og store deler av folkeopinionen, særlig unge mennesker, i både Europa og USA. Det som står på spill i dag, er ikke Israels eksistens, men det palestinske folkets overlevelse. Skulle Gazakrigen ende i en ny Nakba, er det Israels legitimitet som settes i fare for all fremtid. Da vil verken amerikanske våpen, vestlige medier, tysk Staatsraison eller det forvrengte, vanærede minnet om Holocaust være til hjelp lenger.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes