Kim Borgen har delt denne artikkelen med deg.

Kim Borgen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Leder

Mangler ikke pressmidler

EUs energikommissær Kadri Simson har truet Norge med straffesanksjoner hvis ikke Stortinget innlemmer EUs fjerde energimarkedspakke i norsk lov innen fem måneder. Her prøver Brussel å tilta seg nye rettigheter overfor Norge. Det er klare regler i EØS-avtalen for hvordan slike saker skal behandles, og Norge kan i siste instans la være å innføre nytt regelverk. I et slikt tilfelle kan EU velge å suspendere deler av EØS-regelverket, men bare på det avgrensete området tvisten gjelder. Eventuelle reaksjoner fra Brussel skal rokke minst mulig ved EØS-avtalens innhold og funksjon.

«Norge kan også rasle med ­sablene.»

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) har nå signalisert at regjeringen vil behandle direktivene innenfor fristen den estiske energikommissæren har satt. Det skjer til tross for at Senterpartiet har sagt at partiet ikke kan sitte i en regjering som godkjenner EUs fjerde energimarkedspakke. Nå heter det at partiet ikke kan sitte i en regjering som «avstår mer suverenitet i energipolitikken». Det kan åpne for en delbehandling av fornybardirektivet.

Norge har lite å frykte fra eventuelle sanksjoner på energiområdet. En aktuell reaksjon fra EU er at Norge ikke lenger skal omfattes av Acer-forordningen. Det er i tilfelle en «straff» Norge lever godt med. Den reelle frykten er helt andre typer mottiltak fra Brussels side, som for eksempel at Norge ikke får være med i EUs helseunion, som ikke omfattes av EØS-avtalen. Hvis EU trekker inn andre områder enn de som berøres av fornybardirektivet, åpner det for at Norge må opptre på samme vis, ved for eksempel å signalisere at vilkårene for norsk gasseksport til EU-land kan endres. I Norge er det et massivt folkelig krav om å ta tilbake kontrollen over energipolitikken, slik at strømprisene ikke blir bestemt av den høyeste tilbyderen i det europeiske markedet. Ytterligere avståelse av suverenitet på dette området vil være stikk i strid med vitale nasjonale interesser og ambisjonene i Hurdalsplattformen. Regjeringen vil derfor havne i en umulig situasjon hvis den nok en gang lar seg føre til skafottet. Norge har nok av makt- og pressmidler i en eventuell mannjevning med Brussel om energipolitikken. Norge kan også rasle med sablene.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Leder

Det store vi

«Jeg? Nei. Ikke jeg. Vi! – Det store vi.» Ordene som avslutter Helge Krogs skuespill fra 1917 med nettopp den tittelen, ligger nå som et teppe av konfetti over landet. Etter 28 år har Norges herre­landslag igjen slått Brasil 2–1 i VM i fotball, og den nasjonale euforien vil ingen ende ta. Det store vi er åpent for alle. Det var akkurat sånn det skulle skje. Det var meningen at Patrick Berg skulle lempe inn et mål to og et halvt minutt inn i kampen og få det annullert – så Norge skulle få kjenne på at det var mulig å skåre mot Brasil.

Frp mot nye høyder

Det fantes lenge en seiglivet myte om at Høyre alltid ville være det ledende partiet på borgerlig side i Norge. Frp kunne snike seg forbi på målingene, ble det sagt, men det var en anomali. Når det politiske systemet befant seg i likevekt, ville Høyre alltid være suverent. I dag kan ingen lenger akseptere den historiefortellingen. I tre av de siste seks stortingvalgene har Frp blitt største parti på blå side, og på målingene er Sylvi Listhaug & Co. dobbelt så store som lillebror Høyre.

USA i 250 år

I dag er det 250 år siden den amerikanske uavhengighetserklæringen ble undertegnet i Philadelphia. Dokumentet slår fast at folkelig støtte er forutsetningen for ethvert politisk styresett. Ledere som ikke respekterer folkeviljen, må kastes. Det er også herfra vi har de bevingede ord om at alle mennesker er født like, og at vi alle har rettigheter som ingen verdslig makt kan ta fra oss: «Blant disse er retten til livet, til friheten og til å søke etter lykken.» Det var et radikalt brudd med den politiske arven fra Europa, der lovens viktigste funksjon var å beskytte eiendomsretten. Det hører med til historien at erklæringen bare beskrev et ideal: Thomas Jefferson, som skrev teksten, eide selv mange hundre slaver. Likevel ble hans ord startskuddet for en politisk hovedstrømning i amerikansk historie.